Poesi formidlet med et kamera | En av Norges første profesjonelle kvinnelige fotografer Sidsel Jakhelln Semb om hva som utvikler et kvalitetsbevisst øye

Skrevet av Julie Brundtland | 20. desember 2021

Et utadrettet blikk inviterer til dialog. Fotografier basert på dialog berører publikum og kan utvikle mennesker og deres smak, noe en selfie aldri vil.

«Eksempelets makt betyr alt» sa moren til Sidsel Jakhelln Semb om barneoppdragelse. At Sidsel, som vokste opp i et hjem fylt av kultur og kunstbøker liggende hjemme, skulle utvikle en interesse for bilder, oppfylte nettopp morens premiss:

– Jeg var opptatt av malerier, som Theodor Kittelsen og klassikerne. Dessuten var jeg god til å tegne. Fordi jeg hadde store krav til kvaliteten og ikke syntes jeg var god nok, så oppdaget jeg at, kameraet, det kan tegne for meg! 

Sidsel Katharina Jakhelln Semb har vært profesjonell fotograf siden 60-tallet og hører til den gamle og gode, analoge mørkeromsskolen. Slik har hun ervervet seg en innebygget lysmåler i øyensynet og kan beregne eksponeringsverdier under de fleste lysforhold. En annen ferdighet fra den analoge verden er å ha roen til å se harmoniske komposisjoner og etterpå ha konsentrasjonen til å lage det beste utsnittet. I timesvis har Sidsel sittet med to vinkelskiver over kontaktplatene – og slik overser hennes argusøyne ingenting i en komposisjon.

Sidsel Jakhelln Sembs selvportrett fra 1967.

Med øyne som utstråler barnlig nysgjerrighet studerer Sidsel fremdeles verden med sitt årvåkne blikk mens hun absorberer inntrykkene. Et liv preget av forundring, studering og involvering skaper et evig ungt sinn som aldri blir mettet på verden.

På 1960-tallet var yrkesfotografene i landet en mannsdominert gruppe, og man kan hevde at Sidsel er en av Norges første profesjonelle kvinnelige fotografer!

I begynnelsen av karrieren var hun del av et fotostudio og tok kommersielle oppdrag, før hun startet for seg selv og lagde reportasjer og bokillustrasjoner – med en stor bredde i oppdragene.

– Fremdeles husker jeg å ha deltatt på offisielle pressemøter på Skaugum med kronprinsesse Sonja hvor fotografene var menn og skribentene var kvinner erindrer Sidsel. 

Senere fulgte også flere separatutstillinger, og på hennes 50-års jubileum som profesjonell fotograf arrangerte Nasjonalbiblioteket et seminar med Morten Krogvold og Toppen Bech, hvor hennes lange og produktive fotokarriere var utgangspunktet for utstilling og diskusjon.

Krogvold skal ha kalt Sidsel en «poet med kamera» – en god betegnelse på en fotograf som får mykheten inn i selv stramme komposisjoner og skaper maleriske kvaliteter i sine mørkeromskopier.

Å sverme rundt sin egen forfengelighet

Med et langt yrkesliv som fotograf bak seg kan 80-åringen stadfeste at fotografiet som medium har endret seg. Blant annet var selvportrett en egen sjanger på fotoskolen, men sjangeren selfie var ennå ikke oppstått. 

– Hva tenker du at er forskjellen mellom en selfie og et selvportrett?

– Et seriøst selvportrett handler om noe historisk. Det skal være i relasjon til noe. Man forsøker å se seg selv. Selfier synes jeg ikke så mye om, sier Sidsel.

Som et alternativ til selfiens forfengelighet er dialogen mellom fotograf og publikum av stor verdi for Sidsel. 

– I en dialog gir man av seg selv og får noe tilbake. Slik vokser begge parter og man får den andre personen interessert, sier hun.

Stillhet og sinnsro gir god stil

Èn kvalitet Sidsel legger vekt på i fotografier er stillhet og ro. For å få til denne kvaliteten i bildene fordres det også at fotografen innehar en sinnsro i gjerningsøyeblikket. Det er mange ulike hensyn å ta når man fotograferer. Å fokusere blikket i søkeren for å analysere scenen som utspiller seg foran en, samtidig som man ser etter lyskvaliteter, bakgrunn og forgrunn på samme tid, er multitasking på høyt nivå – etter mange år i faget.

– Selv har jeg min egen fremgangsmåte når jeg tar bilder av grupper. Jeg tar kun tre bilder, klikk, pause, klikk, pause, klikk, jeg sier ifra før hver eksponering og ser på dem slik at jeg krever deres oppmerksomhet, noe som gir en større ro.

Sjarmerende Paris og ordnede München

Allerede som 13-åring ble Sidsel eier av eget kamera og etterhvert mørkeromsutstyr. Etter fullført engelsk artium i Bodø la den unge kvinnen ut på en dannelsesreise hvor første stopp var Paris. Her møtte den unge kunstnerspiren den berømte fotografen Brassaï og billedhuggeren Jean Osouf og andre kunstnere i deres krets.

– I Paris fløy dro jeg rundt på museer og var særlig fascinert av impresjonismen. Jeg tegnet akt og leste franske bøker om kunstnernes liv. Det var «La vie de Van Gogh» og «La vie de Gauguin». 

Nettopp å tegne ved å studere akt er noe Sidsel er opptatt av at kan hjelpe en å bli en bedre fotograf. Ved å studere linjer, ved å legge merke til overganger, konturer, dimensjonene og dybden så øver man synet og observasjonsevnen. 

«Å se, å se og å se!» er Sidsels evige mantra for en som skal bli dyktig fotograf. Særlig er det viktig at det man beskuer er av kvalitet for bare slik lærer man å skape fotografier av god kvalitet.

I løpet av dette året rakk Sidsel å fotografere Brassaï i trappeoppgangen til sin leilighet, en rumensk kommunist i Italia og sin bemidlede tante sittende i sin himmelseng på soveværelset i Amerika. Motivene pryder i dag hennes fotorom, disse mørkeromskopiene har tålt tidens tann og bærer ingen preg av forgjengelighet.

Under sitt opphold i Paris følte Sidsel at Paris var «svært sjarmerende» men at fotoskole i München var mer passende med sin «ordnung muss sein»-mentalitet som innebærer rette linjer, dybdekunnskap om møreromskjemien og teknisk nøyaktighet innen fotofaget. 

– Det tyske mer konsist og det franske er mer følsomt. Jeg er fremdeles opptatt av nyansene og det mystiske med impresjonismen. Det skal være rom for tolkning. Akkurat som når man skriver, behøver man ikke fortelle alt. Da blir det overtydelig og nysgjerrigheten forsvinner.

Å beherske håndverket gir trygghet

Håndverk er en høythengende verdi for fotografen, så høyt at hun arbeider under slagordet: 

«Å bli trygg som fotograf er å vite at man kan faget. Da kunne jeg ha fotografert hvem som helst!»

Som en menneskefotograf mener Sidsel at hennes genuine interesse for mennesker er viktig. Hun er opptatt av å være tillitsvekkende, men å ha autoritet på samme tid. 

– Jeg får høre: «På dine bilder ser folk ut som de er!» Det tror jeg handler om en trygghet, noe som gjør at folk tør å være seg selv foran meg og mitt kamera.Å fotografere har av noen blitt sammenlignet med en jakt hvor det å «fange» et øyeblikk og en god komposisjon tilfredsstiller et primalt jaktinstinkt i mennesker. Også Sidsel synes det er noe svært tilfredsstillende med å ta et godt bilde:

– Et vellykket bilde er noe av det som gjør meg aller mest glad, det er en lykkefølelse av det sjeldne. 

Denne intervjuserien er støttet av Fritt Ord.

Kinoåret har begynt, og for en begynnelse! Kan 20-årene bli filmens redning etter en lang ...
I romanen Sult skrev Knut Hamsun om denne årstiden: Høsten ... den svale, fine årstid ...
Dette er helt klart en Jane Austen, men ikke slik du husker henne. Hvem vil vel ...