Debatten om hvorvidt umyndige mennesker som har et farlig høyt rusmisbruk skal møtes med tvang eller ei, verserer i dagspressen i disse dager. Noen mener nei, andre ja – så lenge det gjøres på riktig måte. Det betimelige spørsmålet om hvorfor den oppvoksende generasjon velger som de gjør, er derimot et spørsmål som ikke synes å bli stilt.
Norge 2023 – Det uutholdelige livet
En desperat tenåringsmor har ropt ut: «Kan vi slutte å spørre om rusavhengige barn vil ha hjelp?». Hun og familien kan ikke annet foreta seg enn å betrakte tenåringen, et barn som for hver dag som går, ruser seg nærmere det som kan bli dets siste stund. Offentlige etater har flust av tiltak å tilby, men deres ytelser er alle frivillige, og barnet vil ikke høre snakk om noen av dem. Det er utelukkende interessert i mer og tyngre rus.
Etter at morens innlegg ble publisert, har debatten rullet videre. Ministeren ansvarlig for borgernes gode helse har sågar kommet på banen. I kjent stil opplister hun alt hva politikerstanden nu skal stelle i stand; et ukjent antall utredninger er satt i sving, tjenestene lokalt og nasjonalt skal straks – så snart utredningene er renskrevet – samhandle bedre, landets doktorer skal bli kløppere i omstendelig journalføring, og vipps så vil en ny (og harmonisk) verden åpenbare seg.
Men de aner det nok, ministeren som moren og alle andre: Det finnes intet ess i ermet som kan stanse utviklingen hvor halvvokstringer i hopetall kaster seg med liv og lyst over preparater med skjebnesvangre bivirkninger. Vi kan diskutere hvorvidt tvang er velkomment eller forkastelig inn i all evighet, men noen løsning skues ikke i horisonten.
Symptom vs. årsak
Vi som samfunn har imidlertid et langt mer dyptgående problem enn at dagens ungdom trives med å ruse seg sønder og sammen. Vi har et problem som ikke vil forsvinne om enn alle narkotiske (lege)midler med ett forduftet fra jordens overflate. Spørsmålet er hvorfor den oppvoksende generasjon foretrekker selvutslettelse mer enn livet selv.
Kan det ha seg slik at den digitale tidsalder og byråkratiets fremtidspessimistiske snillhetsæra, hverken fordrer livslyst eller optimisme? Hva om den nitidige og korrekte virkeligheten generasjonene forut har skapt og overlatt den yngre garde i ufrivillig arv, slett ikke er så sorgløs som forespeilet. Et arvegods hvor travelhet er en dyd og personlig dømmekraft er en synd, kan muligens ta knekken på selv det frimodige ungdomssinn.
Noe kan tyde på det, for hele verktøykassen tar jyplingene i bruk for å unngå nuet: Rusen, dataspillene, telefonen med dens mange rariteter, anvendes med den største flittighet. Koste hva det koste vil – om så livet selv ryker med i forsøket på å komme seg bort fra støyen og maset som flommer inn fra alle himmelretninger. Og man kan sannelig forstå fluktforsøket! For hverdagen fremstår slett ikke så morsom for de unge håpefulle. En hverdag med mentale fengsler og stengsler så langt det indre øye kan se.
Hvis ikke ens digitale tilstedeværelse, karakterer og kroppslige attributter til enhver tid er førsteklasses, havner en bakpå i livet, og nåde være med den som havner der. Den som kommer i bakevjen, får nok ikke mulighet til å komme seg inn i en godt betalt stilling med privat pensjonssparing som 25-åring, ei heller en ledende posisjon innen fylte 30. Og får man ikke det, kan årene legges inn først som sist. Prestasjonsjag pisker podene inn i angst og søvnløshet, og så bærer det rett inn i medisineringens og utredningens sfærer. Det finnes ikke et minutts frihet å få, det plinger, tikker og blinker til alle døgnets timer.
Nei, det er ikke rart man får lyst å stikke av, når en ens biologiske klokke tilsier at tiden er inne for å slå seg løs fra alle lenker, være fri og frank og leve livets glade dager til krampen tar en. Men hvor skal man fare hen for å oppleve en stakket stund av frihet, når det ikke engang er anledning til å ta seg en fridag uten at fraværsgrensen ryker. Består man så testen, og kommer seg helskodd gjennom skolegangen med tilstrekkelig brukbare karakterer, har tidsplanen ikke rom for større utskeielser enn et halvt års utveksling på London Business School. Deretter er det strake veien til full pensjonssparing.
Planmessig utskeielse
Det som er glemt i vår nøye lovregulerte, planmessige og moraliserende overflod, er at det er blitt så rent umulig å være leken og vågal. Vil man som ung være det, og det vil man jo gjerne, gjenstår kun noen få sosialt aksepterte alternativer – man kan blottlegge seg på skjermen, sniffe seg til en oppløftet stund inne i en russebil med «KUK» skrevet i fete blokkbokstaver på utsiden. For i korrekthetens tid kan man naturlig nok kun skeie ut i sosialt aksepterte og forutsigbare former.
Men «samfunnet» stopper ikke her – det har meislet ut sin retning: Et sømløst digitalt fellesskap er målet, hvor bøker, privatbiler og melkekyr må utslettes da den slags regnes for å utgjøre en trussel mot menneskehetens eksistens. Uavhengig av hva som kommer først, atomkrig, global overoppheting eller fysisk kollaps, så finnes det kun én visjon for vår jordiske tilværelse: Vi skal få et meget langt, effektivt og meningsløst liv. Da er det ikke rart det blir dørgende kjedelig å være 15 år og livskåt i et verdenshjørne hvor frihet er blitt et ord på papiret, grunnlovshjemlet sågar.
Ungdommen skal i så måte ha stor takk for at de påtar seg oppgaven som kanarifuglen i samfunnsgruven. Deres iherdige innsats har avslørt en av våre seiglivede kollektive livsløgner. Den enfoldige tro på at teknologiske nyvinninger gjør alt så mye bedre. Så, før vi legger hele årskull i tvangstrøyer og tvangsfôrer dem med metadon, bør vi ta deres rop om mental frihet alvorlig. Mon tro om ikke en pust i bakken og en analog telefon kunne løst flere utfordringer i samme håndvending.
