Det er en glede å kunne meddele at «Bard» av Bork S. Nerdrum ble tildelt en delt tredjeplass i Sivilisasjonens diktkonkurranse 2024. Bork S. Nerdrum er tidligere redaksjonsmedlem i Sivilisasjonen, og var ikke medlem i redaksjonen da han deltok i diktkonkurransen.
Diktene er blitt gjennomlest anonymt av juryen bestående av Eirik Lodén, Helene Uri og Thomas Løland. Vi understreker at den endelige rangeringen er basert på et poengsystem, og ikke nødvendigvis er et resultat av en enighet i juryen. Foreslått tema for diktkonkurransen i 2024 var «lykke».
De tre øverste plasseringene vil bli publisert her på Sivilisasjonen.no og dikterne vil få tilsendt samtlige publiserte utgaver av Sivilisasjonen. Diktene blir dessuten publisert i Sivilisasjonens neste trykte magasin. Selve vinneren blir intervjuet i et portrettintervju i Sivilisasjonen, og mottar litografiet «Kysset» av Kaja Norum.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Bard
Det blånet av dag da stridshornet lød,
frostsprengt stod havet i damp,
Bard og hans brødre, uthulet av nød,
holdt stand, og marsjerte til kamp.
I grenden lå kjæringen ennu og sov
da sønnen listet seg vekk.
Han fulgte sporene krigerne grov
langs med en buktende bekk.
Dypt inn i skogen, sunket til knærne,
kom han til slagmarkens sted,
her hersket en ulmende, kvelende fred,
det buldret svakt i det fjerne.
Gutten tok skjul for sin far bak et hell,
og flakket med øynene vide
mot villnissets mørke hvor gnistrende smell
traff flanken på brødrenes side.
Blant trærne piplet fienden frem,
bevæpnet med rifle og dolk,
Bard slåss for sitt liv, for å berge sitt hjem,
sin hustru, sin sønn, og sitt folk.
Unge som aldrende skyttere segnet
omkring ham i baksende sné.
Han fór bak en fjellvegg i dekning for regnet,
og siktet mot to like ved.
Men avtrekket låste seg, stivnet av is,
da de rettet skarpt imot hans,
raskt drog han den ene på villdyrets vis
ned en skråning i ormslynget dans.
Bard vrengte seg løs og boret sitt jern
i fiendens bryst før han vek,
for godt kamuflert under utstyr og vern
klynket en yngling, forunderlig fjern,
kroppen var skjelven og blek.
På avstand lå sønnen med frostbitte tær,
og grøsset, urokkelig stille,
men brått kom en trefning ganske så nær,
da la han på sprang fra den krigende hær,
famlende inn i det ville.
Hoder lå strødd i en blodstenket sti,
i kjølvann av kulenes regn,
at de skånet hans kropp tok Bard som et tegn
på at himmelens makt stod ham bi.
Broderskapet gikk lutende frem,
de få som var halvt i behold,
og samlet geværer fra stivnede lem
som svant under snédrevets vold.
Stillheten la seg da Bard ble igjen
for å plyndre det siste som var,
da hørtes et stønn blant de falne menn
og skingrende rop efter far.
I likhaugen gispet en lyshåret gutt
med blottlagte ribben og tarmer,
den unge holdt fast til en eldre rekrutt,
forent i hans kalkhvite armer.
Kvalene gjorde ham aldri så skjønn,
han bad med sitt blikk om å dø,
Bard kom ihu om sin enbårne sønn
i grenden ved svaberg og sjø.
Han visste hva han var nødt til å gjøre,
grep hodet på barnet og vred,
men armene var blitt tunge og møre,
han vred og han vred, men det lot seg ei gjøre!
Da skar han fra nakken og ned.
De gylne krøller var blodig preget,
klærne av velstand og svik,
Bard stjal som en ravn, ja skjendet hans lik
for å varme seg selv og sitt eget.
Hjemveien brakte et ruskete vær,
snéen falt tett over landet,
han slepte en last av våpen og klær
så koldsvetten perlet hans panne.
Det knakk i en gren, han vendte i hast,
øynene blendet av hvitt,
han syntes å skimte en fillekledd gast
komme med rasende skritt.
Så hørtes et skingrende rop efter far,
og blodet frøs i hans vener,
det var gutten han skjendet, nakken han skar,
på hevntokt som dødsrikets tjener!
Han ladet geværet og siktet seg inn,
et stenkast fra barnet og skammen.
«Far» ropte gutten enda en gang,
Bard nølte ei mer, et ljomende pang:
momentant falt skikkelsen sammen.
Hjertet hamret med heftige slag,
Hva mer hadde åndene fore?
«Nei, dette får være nok for idag»,
tenkte Bard før han hastet avgårde.
Langt bar det ikke før tvilen fikk tak
i den medtatte krigerens sinn,
han snudde seg atter og speidet blant flak
som virvlet i hvesende vind.
Nedvendt lå kroppen i blodstrømmer små,
som dekket av silkefint slør,
Bard kavet seg frem, og da var det han så
en yngling han kjente fra før:
De filler den bar hadde kjæringen vevet,
skinnfellen kom fra et rov,
«Han skulle vært hjemme den gutten, han sov!»
Jamret han lavmælt, men stemmen var grov,
og hele hans legeme bevet.
Knærne brast, han tok lasten av herden,
«At heller i kamp var jeg skutt!»
Han gjemte sitt ansikt for Gud og allverden
men fremst for sin elskede gutt.
Kraftløs sank han mot puslingens grav,
forent i et liksvøp av sné.
Det stormet som verst, men så stilnet det av,
han fornemmet en lyd, den var temmelig lav,
Bard reiste seg knapt for å se.
Skydekket sprakk og et strålende skjær
banet vei gjennom granskog og li,
og frem fra en klynge med krengende trær
løp en harepus like forbi.
Den snuste opp blodet i guttungens spor,
og rev i hans pelskledde lue,
men brått fór den sammen ved synet av Bard,
et avmektig, begredelig skue.
De tomme øynene glodde en stund,
fra kjeven hang luen og slang,
et plutselig byks og så la den på sprang
inn i lysningens tindrende lund.
Bard fikk omsider, i kroken av øyet,
se hodet som haren la bart,
«Den gule nakken… er barnet bevart?»
Han rørte forsiktig i tøyet.
Da hørtes et stønn fra guttungens munn,
og vekket den gamle sitt blod,
Bard halte ham opp lik en utsultet hund,
så skinnfellen revnet i to.
Den skrekkslagne ungen hang i hans grep,
kún øret til høyre var skadet.
Kulen sneiet… gutten var hel!
Hvor det lettet en bunnløs sorg fra hans sjel,
han gråt, så usigelig var det.
Men barnet vek unna i voldsom panikk,
og snublet i lasten med klær,
fra ryggsekken røsket han opp et gevær,
og sømfarte Bard med sitt blikk.
Kruttet var fjernet fra løpet og skjeftet,
tviholdt han klosset fra maven,
Bard nærmet seg, men stanset fortrykt,
for innså straks at hans barn var forrykt,
som en dødning røvet fra graven.
Guttens trekk var av fattigdom preget,
klærne av nøysomme kår,
Bard hadde drept barn av jevnføre år,
og brent av med skarpt mot sitt eget.
Han så på ham med skamfulle øyne,
«Nor…» fikk han frem i en bønn.
Med senket hodet falt han på kne,
kun djervheten skjulte at gamlingen led,
«Tilgi meg, Nor… min sønn.»
Gutten holdt våpenet hevet på vakt,
men tårene veltet seg frem,
han segnet om i sin tynnslitte drakt.
og stotret at han ville hjem.
Bard løftet ham i sitt fang og strøk
hans lyse, krøllede hår,
Nor hikstet og skalv, men faren var glad,
han kysset sønnen og nynnet et kvad
om salige, bortkomne år.
Det bar avsted over bakker og klev,
hjem til de fattige kår,
til kjæringens barm og det daglige strev.
De drømte om bråmoden vår.
