På en gammel avfallstomt i industribygden Odda har en uventet visjon tatt form. Opp av industriavfallets røk har det steget en bygning som er ment å skulle hedre en rik historie som ikke alle kjenner til. Den flunkende nye stavkirken med tilknyttet langhus oser av lidenskap for egen historie iblandet fantasifulle krumspring. Vikingdrømmen er passende nok reist av bygdens uoffisielle høvding, Leif Einar Lothe, kjent under navnet Lothepus.
Når Sivilisasjonens utsendte ankommer stavkirken, er det slett ingen prest som åpner kirkedørene. Med hatten på snei, en pils i neven og en rullings i kjeften kommer Lothe strenende imot redaksjonen, som denne gangen har stilt mannsterke i nysgjerrighet overfor dette hellige bygg som omringes av campingvogner.
Med seg har Lothe noen av dem som har vært sentrale i virkeliggjøringen av prosjektet, blant annet to av treskjærerne Fred Ivar Falk Husum og Sondre Walsvik. De har tatt pause fra lunsjpausen med kollegene for å fortelle om hjertebarnet. At Odda igjen har fått en stavkirke er resultat av et enormt lagarbeid og en god mengde trass. For motstanden har vært der siden dag én.
Dette intervjuet er skrevet i anledning at Leif Einar Lothe ble tildelt Sivilisasjonsprisen 2024. Utdelingen og intervjuet ble gjennomført den 5. juli 2025. Her publiseres en smakebit av intervjuet, som vil bli publisert i sin helhet i det neste Magasinet Sivilisasjonen 2/2025, som kommer innen utgangen av 2025.
For å motta Magasinet Sivilisasjonen i posten, bli medlem i Sivilisasjonen i dag!
Visjonen om et åpent hus
Selv kaller Lothe bygningen for «Norges mest utskjelte stavkirke». Når sant skal sies, har bygningen vakt harnisk blant alt fra bedehuskristne til arkitektsnobber. De reagerer på det uortodokse – enten det er av religiøs eller arkitektonisk karakter. Også kulturministeren har satt sitt segl på kritikken og klassifisert stavkirken som uekte.
Kritikken synes imidlertid å prelle av Lothe. Han understreker at bygningen aldri har vært ment å skulle være noen kopi, men snarere en tolkning.
– Det er ingenting her som er kopiert. Alt er utformet fra bunnen av, med utgangspunkt i gamle mønstre, men med en egen vri. Her skal ungene grine når de ser de stygge dragene. Det er dét som er ekte – samme hva kulturministeren vil kalle det.
Lothe mener han vet hovedårsaken bak all kritikken:
– Denne er åpen for alle, uansett religion eller legning. Det er samme søren om du er muslim eller homo – dette er en bygning for alle. Jeg tror det er derfor denne kirken er blitt så utskjelt, konstaterer han.
Lothe understreker at stavkirken er et lokalt initiativ, ikke et resultat av statlige pålegg.
– Fylkeskommunen ville ikke ha det. De var ikke interessert i noe «Disneyland i Odda», sa de. Men jeg ville lage en plass hvor folk kunne gå inn og sette seg ned, et stille rom. Åpent for homofile, lesbiske, muslimer – uansett hva du er. Jeg skal ikke bestemme hva du skal tro på. Jeg gir blanke i alt det der.
Du synes ikke å bry deg særlig om kritikken av prosjektet. Hvem bygger du dette egentlig for? Er det noen hvis mening du faktisk bryr deg om?
– Jeg vil at de besøkende skal få en uforglemmelig opplevelse. Dette skal være et sted som oppfyller drømmer og gjør inntrykk på både barn og voksne. Ellers bryr jeg meg om meningen til sånne som dere – noen som brenner for kultur og historie.
Historiefortellende treskjærere
Det er håndverksbedriften Drageboden, med Fred Ivar Falck Husum i spissen for design, trearbeid, farge og finish, sammen med Sondre Walsvik og Serhii Boichenko, som fikk oppdraget med å designe utformingen av den ruvende bygningen. Husum forteller med engasjement hvordan de har jobbet for å gi bygget en uforglemmelig utforming.
– Vi har lagt vekt på å lage en siluett som kan vekke interesse fra potensielle besøkende fra lang avstand, forklarer Husum og fortsetter:
– Aggressive vinkler på takutstikk, store dragehoder og kraftige mønerygger er godt synlig og kan gi et kraftig inntrykk på turister og tilfeldig forbipasserende, og er synlig helt fra Odda sentrum. Uttrykket skal gi en liten smak av hva som venter om en tar turen opp.
Han forklarer at silhuetten er inspirert av Borgund stavkirke i Lærdal, mens formen har likhetstrekk med Urnesstilen. Dragehodene, kanskje det tydeligste elementet, er laget med inspirasjon fra Borgund, Urnes og Oseberg, men med et originalt design som er et resultat av Husums mange års erfaring i tatovøryrket. Dragehodene er 2,16 meter høye og veier 103 kilogram hver. Møneryggene er tenkt som en forlengelse av dragene og strekker seg langs toppen på alle tak, overdrevent store for å forsterke helhetsinntrykket.
Det er tre innganger i hovedbygget: to i kirken og en i langhuset. Hvert inngangsparti har en helt unik utforming. Hver inngang hedrer én norrøn gud – Odin, Frøya og Tor – og fjeset deres er skåret ut i toppen av hver av vindskiene.
– Inngangen på langhuset er den største med den mest imponerende portalen, så det var naturlig at Odin skulle plasseres her. Frøya har et vennlig og imøtekommende vesen, og ble derfor plassert på den kirkeinngangen som vender mot innkjørselen. Dette er fjeset gjestene møter først. Tor utsmykker den tredje inngangen, forteller Husum.
Dørene på hovedinngangen er doble og har kraftige drageutskjæringer der dørhåndtaket er en integrert del av dragekroppen. Den største portalen, som leder inn til langhuset, har gjort plass til to valkyrier på hver side av døren.
– Odin brukte valkyrier til å lokke krigere inn til seg. Valkyrier var unge, barmfagre kvinner som hentet de falne på slagmarken, tok dem med til Valhall og serverte øl og mjød ved langbordet om kvelden, forklarer Husum.
– I portalen på langhuset plasserer vi derfor to valkyrier for å ønske gjester velkommen inn. De skal ha et særs imøtekommende og vennlig vesen.
Vindskiene på inngangene er store og ruvende, designet for å vekke oppsikt og lede gjestene. Først når man kommer nærmere, vil man legge merke til figuren i toppen og valkyriene. Drageboden har utviklet en egen oppskrift for å skape gode kontraster, der lys og skygge innarbeides i farge og mønster gjennom en stegvis, lagvis prosess. Dette fremhever motivet og gir ekstra liv og dybde i treutskjæringene.
Med stolthet for egen historie
Historisk lidenskap og stolthet er en hovedmotivasjon bak hele prosjektet med å skape Norges nyeste stavkirke. Lothe forteller at prosjektet har sin opprinnelse i et dypt personlig ønske og en interesse som har fulgt ham siden barndommen.
– Det var av en eller annen grunn alltid en drøm jeg hadde å bygge en liten stavkirke i min egen hage. Jeg fascineres av av stavkirker som konstruksjoner. Ideen vokste gjennom mange år og blandet seg med et ønske om å dele den med andre. Til slutt endte vi opp her, da, med Norges største stavkirke midt i Odda, ler Lothe.
Hvor kom dette ønsket om å ha en stavkirke i hagen fra?
– Siden jeg var liten har jeg hatt en lidenskap for historie. Bestefaren min jobbet som restauratør på Aga klyngetun, og jeg husker at han tok meg med dit som liten gutt. Der fikk jeg respekt for tradisjonshåndverk og lærte hvilken rik historie vi har i Odda – en historie vi har all grunn til å være stolt av, men som ikke løftes nok frem.
Han peker opp på dragehodene på kirkebygningen sin.
– Bestefaren min lærte meg som ung om Sigurd Drakedreper, og de norrøne mytene. De har fulgt meg siden og lært meg noe om hvordan de tenkte i vikingtiden. Da var blant annet dyrene mer likestilte med menneskene, og de var ikke redd for døden. Hvis man går i krig og ikke er redd for å dø, da har man en nærmest uovervinnelig kampvilje.
Er stavkirken et minnesmerke om ikke å være redd for å satse?
– Jeg er hverken redd for å satse eller for døden. Hva er vitsen med å være redd for døden? Man får ikke svar på hva som skjer uansett. Jeg ser ikke noe poeng i å leve lenge hvis man ikke er levende mens man lever, sier han og fortsetter:
– Denne bygningen og hele dette prosjektet er levende, og det er jeg stolt av. Jeg bryr meg ikke om kulturministeren. Jeg bryr meg om at ungene mine skal grine når de kommer opp her, i redsel for drakene. Det er det som er ekte. Jeg vil at de som kommer hit skal bli grepet av den rike og stolte historien vi har, og minnes hvordan Odda har vært en viktig vikingplass. Kanskje får det dem til å reflektere over sin egen historie.
Inne i Langhuset bestiller han seg en pils, tar en god slurk, som om han leter etter en sannhet på bunnen av glasset.
– Unge folk i dag lurer på hva de skal bli. Før de kan vite hvor de skal, må de vite hvor i helvete de kommer ifra, sier Lothe bestemt.
I Odda er det ingenting som heter at man ikke skal banne i kirken.
Juryens begrunnelse:
Leif Einar Lothe har initiert og fullført byggingen av en stavkirke av imponerende dimensjoner. Prosjektet er drevet av en lidenskap for egen historie og en god dose trass, som juryen vil berømme Lothe for. I stedet for å behandle stavkirker som kun relikvier fra en svunden tid, har Lothe bragt det inn i samtiden som en konstruksjon som skal brukes og beundres. Dette er en holdning som har fått prosjektet til å møte mye motstand, særlig fra myndigheter og arkitekturetablissementet. Men det har ikke vippet Lothe av pinnen.
Oddas befolkning har grunn til å være stolt over å endelig få en stavkirke tilbake til bygden. Ikke et minnesmerke over hva som en gang var, men en manifestasjon av gammel tradisjon i ny drakt. Det er med fornøyelse juryen vil overrekke Sivilisasjonsprisen 2024 til Leif Einar Lothe, for hans enve til å reise et signalbygg som faktisk vekker følelser og fantasi hos voksne så vel som barn. Måtte både bygningen, og den kraft som ligger bak virkeliggjøringen, inspirere mang en fremtidig generasjon.
