Alt er omvendt i Frankrike, alt er alltid snudd på hodet, tenkte jeg amusert der jeg stod på den lille fengselscellen i første etasje det nordvestre hjørnet i donjon de Château de Vincennes i Paris og studerte de nevrotiske skribleriene signert diverse fanger på kalksteinsmuren. Historisk sett ble mennesker fengslet i kjellere, selv om de var høyt på strå, og det er jo også helt naturlig at antatt nedrige mennesker skal låses ned i underetasjerfor den symbolske effektens skyld. Men her i dette borgtårnet som på tross av sin massive størrelse var konsipert med avrundede, ja nesten vaseaktige og erotisk svulmende steinblokker, ble de som den gang var ansett som de farligste kriminelle, men samtidig høyest oppe i samfunnet, fengslet høyt oppe, gjerne i både tredje, fjerde og femte etasje. Som om det å være nedrig ikke automatisk betyr å fortjene fornedrelse, tenkte jeg, snarere tvert i mot. Franske kriminelle belønnes typisk nok med opphøyelse, helt uavhengig om de er skyldige eller ikke.
Jeg så meg rundt på de svettende kinesiske turistene i sine selvlysende joggedresser og tenkte at det til syvende og sist måtte ha vært en befrielse å bli satt inn i et slikt elegant fengsel for å slippe unna verden. Henrik den fjerde, Hertugen av Beaufort, kardinal Retz, finansminister Nicolas Fouquet, filosofen Voltaire, skribenten Mirabeau, den perverse litteraturens far Marquis de Sade, ja til og med den berømte encyklopedisten Diderot, hadde sittet her i Vincinnes bak lås og slå, servert måltider med konjakk rundt en flakkende privat peis, og forfattet skjellsettende litteratur om politikk og samfunnsteori. Denis Diderot, fengslet i juli 1749 for å ha offentliggjort sine provoserende Skrifter om de blinde til bruk for de som kan se (Lettre sur les aveugles à l’usage de ceux qui voient), hadde til og med blitt belønnet en egen liten skrivestue ved siden av kapellet i borregården.
Ateisten Diderot, som i likhet med sine jevnaldrende radikale og frittalende likemenn ustanselig angrep religiøse dogmer og illusjoner mens han samtidig bortforklarte lengslene etter en forklaring på tilværelsens mening, var på mange måter den typiske innsatte her i Vincennes. Men dypest sett ikke så arketypisk som sadisten Marquis de Sade, hvis navn ble selvdefinerende, og i hvis berømte celle jeg nå sto og mediterte. Retten til å fornedre, ja retten til å ha glede av å fornedre, var den ytterste konsekvensen av den franske opplysningstidens streben etter frihet, tenkte jeg. Fransk frihetssøken ender gjerne i en form for forstyrrelse, fanatisme, misbruk av andre, grenseløshet og massepsykologisk galskap, da den gjennom sin indre nødvendighet er tvunget til å inkludere de mørkeste rom i fortellingen om mennesket.
Marquis de Sades celle her i Vincennes, var over tid selvsagt blitt et slags valfartssted for individer med utvidede sanselige lyster. De dengang skandaløse sodomistiske og tabubelagte tendenser beskrevet av de Sade, lever i dag forøvrig under bemerkelsesverdig bedre betingelser enn det opplysningstiden kunne tilby, tenkte jeg. I samme øyeblikk gled tre elegante, men tungt tatoverte kvinner i lærfrakker inn i cellen. De sa ikke et ord, men satte øyeblikkelig øynene i meg som sultne svarte katter som hadde fått øye på en forsvarsløs mus, på tross av at pelsfrakken tross alt var av kanin og jeg høflig holdt min normalt sett avskrekkende rennesansehatt foran brystet. Likheten mellom kattedyr, som på uforklarlig og sadistisk måte alltid leker med maten før de spiser den og Marquis de Sades filosofi var jo ganske åpenbar, tenkte jeg, mens jeg rettet meg opp i ryggen og på tur stirret kvinnene rett inn i de tunge svartsminkede øynene for å virke så lite gnageraktig som mulig.
Mens jeg strevet for ikke å miste hodet, tenkte jeg at det den franske revolusjon bragte til allemannseie, nemlig avkapping av hoder i det offentlige rommet, i sannhet var den største av alle fornedrelser. Å få hodet kappet av seg er et oppgjør med alt det hodet har stått for. Det er en symbolsk beskjæring av den personlige men samtidig overpersonlige historiske tankesnor som er representert gjennom dette unike individet. Å kappe hodet av folk er som å brenne ned hele bibliotek, tenkte jeg, det er kulturhumanistisk vandalisme av våre felles tanker og minner. Plutselig fikk jeg vondt i halsen og måtte kremte fornedrende foran de tre kvinnene.
En av de mest ydmykende svakhetene flanøren har, er den uforklarlige makten de vakreste representanter for det andre kjønn noen ganger har over ham. Og det overveldende møtet med denne trioen, som jeg nå realiserte luktet graviterende av hormoner og essensielle oljer, traff denne spikeren på hodet. Å la seg forføre er jo til syvende og sist et spill hvis mål det er å miste beherskelsen over seg selv og dermed bli befridd for alt ansvar, tenkte jeg. Dette så evig trettende ansvaret for sitt eget liv og verdighet, mumlet jeg nervøst for meg selv og forsøkte å svelge.
De Sades seksualdrevene dominasjonslitteratur er åpenbart en studie i grenser og kjødelig makt, med andre ord hvordan dominans og begjæret etter å bli dominert, og dermed oppnå en kortvarig følelse av befrielse, kan realiseres uten hemninger og begrensninger. Selvsagt på en teatralsk overdrevet måte, som alt annet fransk er teatralsk overdrevet. Det er forøvrig generelt galt å lese noe som helst fransk med såkalt bokstavelighet, tenkte jeg. Bokstavene i fransk litteratur er et gitter man må se ut gjennom fra den fengselscellen vi kaller livet. Jeg så ut av vinduet fra de Sades fengselscelle og bemerket en mann der nede blandt turistene utkledd som narr som spilte den irriterende melodien «Din tanke er fri» av von Fallersleben på en syltynn metallfløyte. Jeg bestemte meg for å forlate stedet så raskt jeg kunne, tok på meg hatten, trippet ned trappene og ut av borregården før jeg fortsatte videre nedover mot det sentrale Paris over Cours de Vincennes som ledet til Place de la Nation. Marquis de Sade hadde beveget seg i samme retning når han i 1785 ble overført i lenker fra Vincennes til det berømte Bastille-fengselet.
De Sades mest beryktede verk, Les 120 Journées de Sodome ou l’école du libertinage, ble skrevet i nettopp Bastille, men ikke publisert før i 1905. Det sagnomsuste manuskriptet, klort ned med en psykopats forknudrede men insisterende løkkeskrift på en tolv meter lang rull ikke bredere enn dopapir, ble gjemt i et hull i veggen og funnet rett før bygget ble revet, noe de Sade selv forble uvitende om, til sin store og veldokumenterte skuffelse. Den brutale samlingen av historier om fire adelsmenn som organiserer en pervers fritidskoloni i et utilgjengelig slott i Schwarzwald hvor seksuelt relaterte lemlestelser, tortur, ekskrementer, eksperimenter og ydmykelser munner ut i at de nesten alle mister livet. Skriften ble ikke allment tilgjengelig før mot slutten av det 20. århundret, og er fremdeles forbudt i mange land.
Grunnet sin sedvanlige flaks ble de Sade overført fra Bastille, «naken som en orm», til galehuset Charenton bare noen uker før fengselet ble lynsjet i 1789 av mobben som stormet sint ned Rue du Faubourg-Saint-Antoine, og dermed i praksis startet hele den franske revolusjon. Da de hylende arbeiderne til syvende og sist beleiret og beseiret Bastille, var det ironisk nok en konsekvens av det arbeidet opplysningstidens filosofer hadde nedlagt gjennom sine opphold i akkurat i dette overklassefengselet, hvor også Voltaire hadde tilbragt et år, og forøvrig mange andre høyttenkende individer som simpelthen hadde gått Ludwig den femtende på nervene, men som til gjengjeld fikk en livslang pensjon som plaster på såret etter at de ble sluppet ut.
Jeg kom på at jeg nå, etter å ha passert de monumentale Les Colonnes de la Barrière du Trône, hvor Frankrikes første konge Philippe Auguste og den hellige kong Saint Louis, sønn av Ludwig den åttende sto truende og storslåtte på sine 28 meter høye sokler, allerede hadde tilbakelagt distansen mellom Vincennes og Place de la Nation. Akkurat her hadde de fleste giljotineringer funnet sted under revolusjonen. Bare på to uker i juli 1794 hadde 1306 menneskers overklassehoder blitt tuppet ned i lange grøfter av de massehysteriske proletære.
Neddysset i min egne tanker befant jeg meg i neste øyeblikk foran Republikkens Triumf i midten av plassen, bronseskulpturen av Aimé-Jules Dalou, som er en slående komposisjon i gresk stil bygget rundt den triumferende oppkonstruerte frihetsgudinnen Marianne med sine svulmende bryst og frygiske lue. Jeg måtte tenke på Eugène Delacroixs berømte maleri «Friheten leder folket», fra 1830 hvor en versjon av nettopp Marianne leder mobben med sine fullstendig blottlagte, duvende og dundrende barm. At frihetskamp og Eros hører sammen, gir på sin egen måte mening. Samtidig er dette selvsagt helt typisk fransk, tenkte jeg og husket plutselig de tre kvinnene fra cellen i Vincennes, som alle hadde nøyaktig slike svulmende bryst. I samme øyeblikk følte jeg et isende sjokk gjennom kroppen. For på den andre siden av plassen kom de alle tre i raskt tempo med øynene satt mot meg.
På mange måter var jeg ikke overrasket. For det å ønske seg noe i hemmelighet og å trylle det frem i manifestasjon, hender jo irriterende ofte hvis man er innstilt på det. Jeg begjærte selvsagt kvinnene, deres frimodighet, frigjorthet, til syvende og sist estetikk, som i hemmelighet var gammeldags. Mennesker frigjort fra konvensjon er selvsagt uimotståelig erotiske, og enda mer gjelder dette når de er frigjort fra sin egen tid. Jeg styrtet nå så raskt som hatten kunne holde nedover Rue de Faubourg-Saint-Antoine. Og jo mer jeg mot min egen vilje fantaserte om kvinnene, som forøvrig siden de nå engang besatt sitt kjønns sjette sans enset alt, jo raskere flyktet jeg, og jo nærmere kom de med sin klukkende trolldomsaktige latter, gnissing av lær over løpende lår og generell rasling med metalliske spåkoneaktige smykkegjenstander.
Jeg visste hvor jeg skulle, og bestemte meg for å forsøke å riste dem av meg ved å ta en skarp sving inn i Passage du Génie mot sør. Jeg kjente kvarteret som min egen bukselomme etter å ha bodd her i seks år etter studietiden. Jeg hadde nå en intrikat plan om å løpe sikksakk gjennom diverse smug ned i retning av Garde du Lyon og restauranten La Promenade, var mitt egentlige mål. Det klikket heftig i skridende høyhelede støvletter mot brostein bak meg. Lydene resonerte fra alle kanter som klapringen av leende skjellettkjever.
Rett før jeg svingte ut på Boulevard Diderot etter å nesten ha snublet i en svart katt, ønsket jeg intenst å kunne gjøre meg usynlig. På en uforklarlig måte husket jeg plutselig en besvergelse fra middelalderen, sitert av Alejandro Jodorowsky i sin berømte bok «Psychomagie» fra 1995:
«Kok hellig vann i en gryte som er varmet opp av ved fra hvitvinsbusker. Kok en svart katt levende i blandingen til benene løsner fra kroppen. Fisk ut benene ved hjelp av en biskops hyrdestav og still deg foran et speil av polert sølv. Putt de glovarme katteknoklene i munnen en etter en, helt til speilbildet ditt forsvinner.»
Jeg hadde hverken varm gryte eller vinbusker til min disposisjon, men løp fremdeles hastig videre mens jeg tenkte på Jodorowsky, som jo var den egentlige grunnen til at jeg befant meg i Paris akkurat denne dagen. Alejandro Jodorowsky, den karismatiske, hjertevarme, vilt fabulerende jødisk-chilensk-ukrainsk-franske esoteriske filmregissøren, tegneserieforfatteren, tarotkortmagikeren som levde den dag i dag, men som jeg kun hadde stiftet bekjentskap med på avstand lenge etter å ha forlatt Paris, og som minte meg så meget om min egen bestefar på morssiden. Rett og slett et slående frigjort og vitalt menneske som til syvende og sist er mer fransk enn hvilken som helst franskmann, tenkte jeg der jeg flyktet vitalt nedover gatene, skjønt ikke så frigjort som jeg skulle ønske.
I de seks årene jeg hadde bodd i dette kvarteret i Paris, hadde jeg regelmessig gått forbi La Promenade i 32 Avenue Daumesnil uten å fatte hva som foregikk der, nemlig at Jodorowsky hadde sittet der hver eneste onsdag og lagt tarotkort for de som ønsket det, fullstendig gratis. Denne bemerkelsesverdige tjenesten, som jeg selv gjerne skulle ha benyttet meg av skjønt jeg den gang kanskje ikke hadde vært moden for noe slikt, hadde jeg ikke fått med meg før det var for sent.
I psykoanalytisk idéhistorie går det en linje bakover i tid fra Freuds Totem og Tabu og Jungs arketyper, til de Sades fantasier via fin-de-siècle okkultistenes bruk av symboler, representert gjennom såkalte tarot kort, eller Tarot de Marseille, som de egentlig heter. Jodorowsky kan således regnes som en del av fransk okkult tradisjon som stammer fra mystikerne Éliphas Lévi Zahed og Gérard Encausse som begge brukte tarotkortene som esoterisk verktøy til å skue inn i det ukjente. I Jodorowskys tilfelle er metodikken dog helt og holdent materialistisk begrunnet i det ubevisstes egen form for logikk, lignende slik den først ble beskrevet av psykoanalysens fedre, dog manifestert gjennom intuitiv handling, ikke iskald freudiansk analyse.
«Når det dukker opp en impuls fra det ubevisste, kan vi bare frigjøre oss fra den gjennom å leve den ut», skrev Jodorowsky. «For å kommunisere med det ubevisste, må man gjøre en handling man aldri har gjort før», skriver han. «Jo vanskeligere det er å realisere handlingen (ritualet), jo mer effektiv er den i kommunikasjonen med det ubevisste», skriver han videre rett før den historiske eksemplifiseringen gjennom usynlighetsritualet fra middelalderen. Eller rettere sagt usannsynlighetsritualet, tenkte jeg humoristisk der jeg styret videre nedover Boulevard Diderot.
Jeg fikk det plutselig for meg at jeg kunne forsøke å fordrive kvinnene med et slikt ritual, og raste inn spontant inn i en forstøvet bruktbutikk for antikvariske leker og annet fransk krims-krams. Jeg rev ut tre svartkledde gotiske pikedukker fra utstillingsmonteret og tuppet dem en etter en bort i en sølepytt på den andre siden av gaten, til eierens hylende protester. Men vondt ble bare verre. De tre nornene druknet ikke i dammen men svevde nå nedover gaten mot meg som hevngjerrige gjenferd fra det Cévenneske høylandet.
Det som for de Sade var skamløshet betinget av nihilistisk nytelse, og som for Freud var symbolisme som måtte bringes under analytisk kontroll, var for Jodorowsky en energikomponent som kan tas i bruk i samtale med det mørke rommet. Våre psykiske tabu er som batterier som driver telefonen vi ringer oss selv med, forsto jeg han mente. Det ubevisste gjør seg kun lydig hvis henvendelsen er krydret med dette ubehagelige, ekle, ufyselige og fornedrende. Akkurat som ellers i samfunnet, må enhver endring oljes med rystelse for å finne sted.
I etisk perspektiv virker de Sades sodomistiske fantasier og normoppløsende seksualitet først som grove, egosentriske lyster som historisk munner ut i den postmoderne oppløsning av alle normer. Men i Jodorowskys forstand kan vi forstå fenomenet som symbolske poetiske ritualer forutbestemt til å sette den okkulte delen av fransk opplysningstid på en avgjørende prøve. De Sade hadde selvsagt ikke forstått dette selv, han trodde selvsagt selv at han mente det han skrev, tenkte jeg mens jeg løp, noe som ikke bare var typisk fransk, men også ganske pinlig. Slikt sett var de Sades prosjekt sannhetssøkende, om enn «uhyggelig frastøtende og dødsens uvirkelig» for å si det med Aasmund Brynildsen, som på typisk norsk vis leste fransk litteratur litt for bokstavelig.
Jeg rundet det siste hjørnet til høyre mot Avenue Daumesnil og oppdaget at jeg ble tiltagende irritert på kvinnene som forfulgte meg. Jeg fikk lyst til å stoppe for å sloss med dem fysisk, spjære de trange skinntoppene, klapse dem røde på kinn og romper så det sa biff, akkurat som lyden i de gamle filmene hvor Bud Spencer og Terrence Hill denger alle rundt seg. Men jeg så dem ikke lenger, som om de plutselig hadde gått opp i røyk.
Når jeg rev opp døren til la Promenade og styrtet mot bordet Jodorowsky pleide å sitte under sine spåmannsseanser, undret jeg meg over hvorfor mennesket så fordømt og uhelbredelig alltid graver etter den ubevisste informasjon naturen forsøker å beskytte oss fra oss selv mot. Dette tilsvarer jo helt og holdent det vi på dataspråket kaller skjulte filer på harddisken, som protokollene helt korrekt advarer oss sterkt mot å fikle med på egen hånd. Ved Jodorowskys bord satt nemlig ingen ringere enn de tre kvinnene og ventet på meg med kortstokken liggende klar. De var kortene selv, som i menneskelig skikkelse personifiserte fortid, nåtid og fremtid. Stjernen (L’Etoile), Månen (La Lune) og Yppersteprestinnen (la Papesse), med andre ord de feminine kreftene man ser ut til å måtte famle seg gjennom i livet for å vinne innsikt i sjelens skjulte mysterier. Jeg satte meg rolig ned, la som vanlig hatten på sin egen stol, og trakk fire kort, hvorav de første tre var kvinnene selv, som en etter enforsvant uten en lyd da det korresponderende symbolet ble vendt rundt. Da det siste korte åpenbarte seg, Le Mat – Narren, forsvant også flanøren selv, dog denne gang i et ganske høylytt poff. Noen høynesede gjester på restauranten snudde seg irritert rundt, men de så absolutt ingen der de mente lyden hadde kommet fra.
