Motstand gjør en sterkere – og på dødsleiet er Jordan Peterson sterkest

Publisert 4. juni 2021 av

“Jeg kan fortelle deg hva som har berget meg hittil – kjærligheten til familien, deres kjærlighet til meg, motet de har vist, og så vennene mine, samt det faktum at jeg fremdeles hadde et betydningsfullt arbeid som jeg kunne bakse med mens jeg var nede i bølgedalen. Jeg måtte tvinge meg selv til å sette meg ned ved pc-en. Jeg måtte tvinge meg selv til å konsentrere meg, til å puste og til å holde meg fra å si “til helvete med alt” i de endeløse månedene som var preget av skrekk og redsler. Og det var bare så vidt at jeg klarte å gjøre det. Over halvparten av tiden trodde jeg at jeg skulle dø på et av de mange sykehusene jeg var innlagt på. Og jeg tror at hvis jeg for eksempel hadde gitt etter for denne følelsen, ville jeg en gang for alle gått under – og at jeg er heldig som har unngått den skjebnen.” 

Jordan B. Peterson, s. 20 (Forord)

Da jeg åpnet Petersons nye bok og ble møtt med hilsenen, “Til min hustru, Tammy Maureen Robert Peterson som jeg har elsket høyt i femti år”, ble det usikkert hvor vidt jeg ville være i stand til å streife ordene på de første sidene uten å måtte ty til lommetørkleet. Det var riktignok umulig.

Psykologiprofessoren starter sitt verk på sedvanlig måte, men ender opp med å gi leseren et ruvende kanonskudd av følelser, verdensperspektiv og flere gråtetokter med sine siste, mer sentimentale, regler. 

Med dette verket er en ny Peterson unnfanget. 

En tiltalt mann taler 

Det har vært to harde år for den Canadiske familien. Ikke bare ble hans datter, Mikaila nødt til å gjennomgå et kirurgisk inngrep i Januar 2019 for å erstatte sin kunstige ankel som hadde blitt implantert ti år tidligere. Hans kone, Tammy, fikk også høre fra sine leger to måneder senere at hun led av en svært uvanlig og ondartet krefttype med en dødelighet på nærmere hundre prosent innen et år. I forordet forteller psykologiprofessoren, at mens han iherdig forsøkte alt han kunne for å holde gnisten levende i sin familie, sviktet hans egen helse i form av en usunn avhengighet på sovetablettene: benzodiazepiner. Ifølge ham selv, hadde angsten “forverret seg betydelig” etter alle sykehusoppholdene, og det ble derfor naturlig – kanskje også helt nødvendig – å ty til et effektivt botemiddel der og da. Avvenningen ble som et langsomt knivstikk inn i canaderens allerede sarte hjerte. På et punkt kunne ikke Peterson sitte eller hvile i noen kroppsstilling i lengre tid uten betydelige plager. Hans datter endte opp med å sende sin far til behandling i Moskva, der legene la ham i koma, slik at han kunne være “bevisstløs under de verste avvendingssymptomene”. Alt dette foregikk mens konen kjempet sitt fortsatt åndende liv mot en av de mest sjeldne, dødelige kreftartene, og mens massemediene raste mot professoren med ord som “hykler” og “sjarlatan”. 

Spørsmålet som hviler bakerst i mitt hode blir høyere og høyere i det jeg runder av de siste sidene av det dramatiske forordet: Hva drev denne syke mannen til å skrive en ny bok med regler for livet?

Ifølge han selv, er det godeste Tammy – konen – som står bak alt sammen. 

På side 19 mot slutten av forordet, skriver han: 

“Jeg skal ikke forenkle noe av dette ved å hevde at vi ble bedre mennesker av å gjennomleve alt det. Jeg kan imidlertid si at å være så nær døden, motiverte min kone til å gripe fatt i enkelte sider av sin åndelige og kreative utvikling raskere og ivrigere enn hun ellers ville gjort. Og det gjorde at jeg i arbeidet med denne boken utelukkende skrev – eller lot stå under redigeringen – setninger som beholdt sin betydning selv under forhold preget av ekstrem lidelse.”

Med god viten om alle Peterson-tilhengerne som hadde gitt ham en kald skulder etter å ha hørt om professorens tilbakefall og avhengighet, valgte han likevel å utgi en bok med informative notater skrevet på sitt eget dødsleie. Ikke ulikt Sokrates sin minneverdige forsvarstale fra Platons dialog, gir dette verket en underlig følelse av å lese en tiltalt filosofs siste ord før giftbegerets bittersøte dødsdans slår til. 

En krypende begynnelse 

Begynnelsen fremsto som en smule treg, i den forstand at Peterson tok seg god tid til å balsamere leseren godt inn i dydige innføringer om hvordan å gjennomføre de trivielle forpliktelsene som dessverre henger over oss mennesker hver dag. Første regel, Ikke rakk vilkårlig ned på sosiale institusjoner eller kreativt initiativ handler om å havne på midten av to ekstremer. Her snakker Peterson om viktigheten av det å lære seg reglene i det sosiale spillet og å respektere de forskjellige offentlige institusjonene – samtidig som man bør passe på å beholde sin egen individuelle frihet slik at man ikke gir etter for lydigheten. Dette moralske dilemmaet minnet litt om Nietzsches Apollonisme versus Dionysme teori, fra hans bok, “Tragediens fødsel”. Denne teorien handler om dualiteten mellom to måter å leve livet på: Vil man helst etterstrebe klarhet og logikk (Apollon) eller umiddelbare lyster, frihet og ekstase (Dionysos)? Det foretrukne ville utvilsomt vært å finne en perfekt balanse mellom disse to. I første kapittel ser det ut til at Peterson forsøker seg på nettopp dette. 

Peterson bruker ikke teskje – han bruker sleiv 

Det er tydelig at Peterson har lagt mye vekt på egenmoral i den begynnende delen av sin regeltavle. Jeg ville av denne grunn raskt gitt disse kapitlene merkelappen: “Råd til individer som strever med konfliktskyhet”. Her oppfordrer nemlig Peterson den ærverdige leser til å hardne skallet, si ifra hvis noe er uønsket, gjøre det lille ekstra, og gå aggressivt inn for å oppnå akkurat det man drømmer om. Dette er til tider morsom og informativ lesning, men jeg merker at han dessverre har tendensen til å overbelaste én enkel påstand med en unødvendig tykk klynge av ord, eksempler og beskrivelser. Tidligere har man observert at psykologiprofessoren liker å dytte informasjonen inn med teskje på sine fans og lesere. Her, derimot, ser det ut til at han har bestemt seg for å bruke sleiv. Informasjonen skalinn. Om ikke to, skal den i alle fall gjentas tre til fire ganger i form av bibelske referanser eller eksempler fra klienters historier. Det er således tryggest å oppmuntre enhver om å sette av god tid med denne boken. 

Regel 5 og 6 er viktigere enn man først aner 

Da regel nummer fem, Ikke gjør noe du ikke kan fordra, etterhvert kom for øyet, ble lesningen straks økt i spenningsnivået. Her blir man servert et dilemma som bærer en klar kobling til den første regelen:  Ikke rakk vilkårlig ned på sosiale institusjoner eller kreativt initiativ. Peterson beskriver en tidligere klient som engang hadde stått midt i en frustrerende identitetskrise på jobben. Hun hadde i lengre tid vært et taust vitne til en forfølgelse á la heksebrenningen — i sitt arbeidsmiljø, der alt ugresset hadde startet med et lite uskyldig frø som ble plantet i en diskusjon med sine medarbeidere. Dette onde frøet var et enkelt og praktisk uttrykk de brukte på jobben, som mange mente var rasistisk ladet. Etter at konsernet hadde lykkes med å fjerne uttrykket og erstatte det med noe annet, tenkte Petersons klient at det hele var over. Lite visste hun at det bare var begynnelsen. Etterhvert begynte flere og flere å grave opp ord og uttrykk som ble brukt, der rasistiske, diskriminerende eller kjønnsrelaterte elementer potensielt kunne skape reaksjon blant sensitive sjeler. Dette var helt sedvanlige terminologier som “blackboard”, “master key” osv. Frustrasjonen bygget seg mer og mer opp i Petersons klient, og det moralske spørsmålet kom endelig for en dag: “Når har det gått så langt at det er naturlig å reagere høylytt?”  Eller som hun selv sa i terapitimene (ifølge Peterson): “Er dette en sak hvor nok er nok?” 

Klienten var riktignok redd for å bli oppfattet som kranglete eller dominerende på arbeidsplassen. Samtidig klarte hun ikke å trosse sin egen magefølelse som sa at noe var oppriktig feil. Peterson refererer deretter til Polonius’ ord: “Vær sann mot deg selv” fra Shakespeares Hamlet. Han skriver: 

“Dette “selvet” – den integrerte psyken – er i sannhet arken som beskytter når stormen nærmer seg og vannet stiger. Å handle mot sin egen rettesnor – den fundamentale overbevisningen – er å kjøre sitt skip på ødeleggelsens skjær.” 

Regel nummer fem er et helt eksemplarisk kapittel fordi det er så gjenkjennbart for alle de selvlærte individene der ute som ser seg nødt til å streve mot autoritære makter hver bidige dag. Enda mer relevant er det kanskje den dag i dag –  med korona-restriksjoner på toppen av kaken. I dag fyres det kollektive moralskudd fra alle kanter, og det blir vanskeligere og vanskeligere for individet i midten å komme seg unna uten å bli varig merket. Dette opplevde Petersons sårede klient i sitt arbeidsmiljø – som i tillegg ble påminnet om tidligere traumer under seansen. Hun var nemlig en immigrant fra et tidligere sovjetstyre, og hadde nok av tunge opplevelser med autoritære ideologier med seg i bagasjen. 

Peterson ender dette ladede kapittelet med en svært meningsfull konklusjon: 

Avslutt jobben din eller relasjonene dine dersom det å fortsette betyr å sky unna samvittighetens kall.

Jeg fornemmet at denne regelen utvilsomt måtte ligge langt der oppe på listen av favoritter. Så bladde jeg til regel nummer 6, og skjønte raskt at disse to hang sammen i et vidunderlig kjærlighetsbånd. 

Tittelen, som forøvrig kan forføre en hver liberalist: Gi avkall på ideologiene er et perfekt “neste steg” etter å ha lært seg at man ikke trenger å gjøre noe man ikke kan fordra (Kapittel 5). Her tar Peterson leseren med på en omfangsrik og intellektuell reise sammen med godeste Friedrich Nietzsche og – bakt godt inn med psykoanalyser av den kollektive bevisstheten bak Nazi-Tyskland, Sovjetunionen og Kommunist-Kina. Uten å nevne for mye av dette fantastiske politiske segmentet, avsluttes dette kapittelet med en svært viktig og Peterson-verdig tordentale: 

“Vi bør danne oss et begrep om problemene i en skala der vi kan begynne å løse dem, ikke ved å skylde på andre, men ved å forsøke å bearbeide dem personlig samtidig som vi tar ansvar for resultatet. Vær litt ydmyk. Rydd på soverommet ditt. Ta vare på familien din. Følg samvittigheten din. Få orden på livet ditt. Finn noe produktivt og interessant å gjøre og gå inn for det. Når du klarer alt dette, så finn et større problem og prøv å løse det hvis du tør. Hvis også det fungerer, kan du gå videre til enda mer ambisiøse prosjekter. Og en nødvendig start på denne prosessen er … gi avkall på ideologiene.”

Den vakre delen av boken 

Regel nummer åtte forventes det mye av. Dette kapittelet handler nemlig om steget etter man har ryddet rommet sitt – et prosjekt Peterson helt sikkert har ligget og ruget lenge på mens han lå på diverse sykesenger og kjempet mot Kong Mortems kvelende hånd: Nemlig det å gjøre rommet sittvakkert. Det virker som at dette utsagnet er bygget på teorien om at den integrerte skjønnheten innenfra gjenspeiles ute i den fysiske verden. Peterson har bare konkretisert den – gjort den mer praktisk og anvendelig. I stedet for å si: Elsk deg selv, og verden vil elske deg tilbake, har han sagt: Gjør hjemmet ditt vakkert og du vil lettere søke vakre individer og situasjoner utenfra. Dette kapittelet fremstår som lite aggressivt og er langt mindre politisk/aktivistisk som fem og seks. Her oser han av romantisme, poesi og barnlig begeistring overfor alt som er skjønt! Han hyller klassisk maleri og poesi, og skriver nydelig om den gangen han besøkte Metropolitan Museum of Art i New York, der alle de berømte renessansemaleriene fikk ham til å reflekte over hvorfor vi fortsatt drar på museer og “behandler disse objektene som om de var hellige”

Den eneste kritikken til dette kapittelet er den rare fascinasjonen for abstrakt kunst, som kubisme. Han snakker om dette i slutten av kapittelet – som om det hang i samme tråd med historien fra renessanse-opplevelsen hans på The Metropolitan Museum of Art. Han støtter opp sin elsk for kubismen med å hevde at vakker og lett-likt kunst er like viktig som at kunsten utfordrer og tester øyet som ser det. Skjønt, hva er dette godt for? Vi har nok med utfordringer ellers i livet. Skjønnhet og vakre malerier burde være en pause fra det ytre og indre kaoset vi er tvunget til å befinne oss i. På tross av denne store haken, er dette kapittelet en ren fryd å lese. Den er fylt med lyriske dikt av mestere som William Blake, William Wordsworth og William Whitman, og hans avsluttende tale er like betydningsfull som de forrige: 

“Mange ting gjør livet verdt å leve: kjærlighet, lek, mot, takknemlighet, arbeid, vennskap, sannhet, nåde, håp, dyd og ansvar. Men skjønnheten er blant de største av disse.”

Mektig illustrert 

Illustrasjonene i boken er kanskje minst like viktige å snakke om som teksten i den. Ikke bare er de slående vakre, figurative motiver med en religiøs og/eller mytisk verdi – hver eneste én er utvalgt med den dypeste baktanke i forhold til regelens relevans, noe Peterson nevner i flere av kapitlene. Til sammenligning med hans forrige bok, 12 regler for livet – en motgift mot kaos, bærer disse illustrasjonene flere tonn med akademisk og evnerik tyngde. Forfatteren har også passet på å lage en oppslagsliste over alle illustrasjonenes titler, historie og bakgrunn før forordet, slik at leseren slipper å lure på noe. I lys av sitt dødende og lettrørte jeg, kom han altså frem til et visuelt repertoar som endelig stemmer overens med sitt intellektuelle sinn. Måtte han fortsette slik.  

Hvorfor mer enn bare orden?

Siste del av boken bygget seg mer og mer opp til å bli noe jeg nærmest visste var en gråteseanse. Regel elleve, Ikke tillat deg selv å bli bitter, løgnaktig eller arrogant fikk definitivt følehornene til å slå ut, men siste kapittel tok virkelig kaken. 

Vær takknemlig til tross for lidelsen. Ved lyden av det, får man umiddelbart en glad-kristen, tvangspositiv følelse av å være med på et avrusningsmøte. Innmaten smaker tross alt bedre enn fjærene. For – trenger jeg å si mer enn at Goethes Faust blir nevnt, og at Petersons påminnelse om å elske og være takknemlig overfor sin egen familie – fordi de lett kan svinne hen – gjør at man blir nødt til å gripe etter lommetørkleet?

Hvis man tror at Peterson har nådd sitt høydepunkt hva gjelder ydmykhet – tenk igjen. Her når han nemlig høyder jeg aldri kunne tenke meg var mulig. 

De siste ordene på siden som setter en sluttmarkør på et fantastisk, filosofisk verk, runder av hele boken, og skaper en konklusjon – ikke bare på alt som er skrevet – men også på hvorfor han bestemte seg for å gi ut en ny regelbok. Det var nødig for å selge mer, eller for å oppnå en ny oppmerksomhetsbølge etter å ha vært borte fra medieøyet i to år. Det var fordi det kommer noe mer etter man har fått orden på sitt liv. Og hva er det? 

Kjærlighet, takknemlighet, skjønnhet og utestengelse av ting som ikke tjener deg. Et menneske er i konstant bevegelse, og lykken er en vekst – ikke et endemål. Ja – orden gir ro i sinnet, men det kommer noe etterpå. Livet sender deg trusler fra hver sin kant, og Mer enn bare orden er Petersons opplevelse av hvordan man på best mulig måte kan styre unna truslene, og opprettholde den ordenen man en gang integrerte for seg selv. Det høres ut som en frelsers ord, men ydmykheten er fremdeles til å ta og føle på. Peterson sier det selv i kapittel åtte:

Hvem er jeg som ber folk rydde på rommet sitt før de skal prøve å rette på resten av verden når jeg opplagt ikke klarer å gjøre det selv?

Han har falt og han har reist seg opp igjen gjentatte ganger. Han er full av feil, og innrømmer det. Derfor virker denne boken som en utstrakt hånd som sier: La oss prøve på dette sammen. La oss lide sammen, og vokse sammen. 

Som en artsfrende av Edvard Munch og Sigbjørn Obstfelder portretterer
Hvem gjør i dag bot ved å krype på sine
Et tilbakeført og klassisk kinoteater gjør omgivelsene til en like