– Mer – gi oss mer teaterglede! | Ibsens «Sancthansnatten», Nationaltheatret

Publisert 7. juli 2022 av

Snikende kom vi uten notatblokk

Sancthansnatten. Ibsens skamplett. Stykket dramatikeren ikke ville vedkjenne seg og som kun en eneste gang ble fremført i Ibsens levetid, ble i våres oppført av Nationaltheatret ved den flunkende nye Ibsen Scene ved Ibsenmuseet.

I henhold til russisk teatertradisjon møter Sivilisasjonens anmelderkorps opp idet forestillingen allerede har spilt i mer enn en måneds tid. Våre kolleger i øst regner det som rent urettmessig å anmelde et verk før det har spilt seg varmt. En vurdering av premieren gir ikke et reelt bilde av opplevelsen teatergjengere flest kan vente seg. Nei, man bør komme snikende en vanlig onsdag for å få en representativ teateropplevelse. Og slik ble det.

Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!

Også den russiske tradisjonen tro, tok det sin tid før inntrykkene har fått sitt utløp på papiret. Kun det vesentligste huskes, detaljene har de travle forgangne uker slettet fra minnet. Og idet denne teksten publiseres, har oppsetningen blitt tatt av plakaten. Den kan således kun fungere som en oppfordring til Nationaltheatret om å fortsette forestillingsrekken ved en senere anledning. Hvilket de så absolutt burde gjøre da oppsetningen fremstår som et friskt pust i teaterets heller bedritne Ibsens-produksjon de senere år.

Resepsjon og omtaler i 2022 – foraktet og lovprist

Omtalene av oppsetningen har vært hva man kan kalle variert. «Lystig» melder rikskringkasteren, men tross det, mer «egnet som teater for turister». «En deilig gave til alle teaternerder», skyter Aftenposten inn. «Betagende og bedårende», synes Dagbladets anmelder at oppsetningen var. «Henrik Ibsen sa at Sancthansnatten aldri skulle oppføres igjen. Det ville vært en god ide å høre på ham», skriver Vårt Land. Dagsavisen stemmer i; «Lystig vrøvl». «Som julaften», melder Klassekampen. «En gavepakke til lattermusklene», deklamerer Scenekunst, mens de legger til «Dette er en forestilling som er perfekt for ungdomsskole- og videregåendeelever og som bør kunne selge turistbilleter i fleng om sommeren».

Ja, for helt seriøst tar ingen av anmelderne oppsetningen, den er og blir en kuriositet, et pussig påfunn fra Nationaltheatrets side. Det sier vi oss ikke enige i. Teksten var overmoden for iscenesettelse, og oppsetningen veide opp for alle de år manuskriptet har ligget bortgjemt i arkivet.

Skuespillerens genuine spilleglede og lekende lette ensemblespill, smitter også over på publikum. I salen er stemningen god, og etter siste replikk viser publikum sitt bifall med en lang og takknemlig applaus, skriver Adara Ryüm om «Sancthansnatten» som ble satt opp på Ibsen Scene. Bilde fra forestillingen av Andreas Tønnesland og Seda Witt. Foto: Øyvind Eide.

Sancthansnatten 1853 – et tilbakeblikk

Som svar på forleggerens tilbakevendende forespørsler om å få utgi Sancthansnatten i ny utgave, skriver Ibsen til sin tyske oversetter i 1897:

For sidste gang må jeg herved kategorisk erklære at jeg hverken vil eller kan lade skuespillet «Sankthansnatten» optage i samlingen af mine arbejder. […] Jeg må derfor indstændig bede Dem og dr. Schlenther ikke yderligere insistere på at dette makværk bliver offentliggjort. […] jeg har allerede i mange år betragtet det som uskrevet og ikke existerende. (fra brev til Julius Elias og Paul Schlenther, datert 1897).

Dramatikerens kategoriske avvisning er spekulert i å ha sammenheng med den kjølige mottakelse dramaet fikk ved sin uroppføring i ved Det Norske Teater Bergen i 1853. Ibsen var på det tidspunkt nylig blitt ansatt som husdramatiker ved Ole Bulls nystartede teater, et teater som var opprettet i den hensikt å fremelske et nasjonalt teater. Hans mandat ved teateret var i forlengelse av dette som følger:

Hr. Ibsen er engageret som Theaterdigter, og vi ville haabe i Saisonens Løb, nu da han kjender og vurderer vort Theater, at erholde fra hans Haand nogle nationale, efter Theatrets Kræfter afpassede Skuespil, som kunne give vor Scene ogsaa i den Forstand dens rette Betydning (Ukjent, 1851).

Sancthansnatten var Ibsens første forsøk på iscenesette et egenprodusert verk. Forhåpningene til den unge dramatikeren var skyhøye, og teateret hadde påspandert seg kostbare teaterdekorasjoner spesiallaget for oppføringen. Dessverre, for både den unge herr Ibsen og teatrets ledelse, ble det hele en fadese. På premierekvelden var salen fullspekket, hvor flere håpefulle teatergjengere ble avvist ved billettluken grunnet plassmangel. De påfølgende aftener var stolrekkene derimot tynt besatt. Stykket evnet ikke å guteres av Bergenspublikumet, og kun etter få fremføringer ble oppsetningen tatt av plakaten.

Få anmeldte stykket, og det som ble skrevet var nedslående, «Sankthansnattens Idé og Handling er nok forblevet staaende noget paa det Uklare for Publikum». Det ble antydet at stykket var en billig omskrivning av eksisterende skuespill, blant dem Shakespeares En Midtsommernattsdrøm. Scenografien derimot ble trukket frem av anmelderen fra Bergens Skriftstidende som «heldig utført», «svarende til forventningene».

Det er lett å forstå at seansen ikke kan ha vært særlig oppløftende for en ung og nyansatt dramatiker på snaue 24 år. Ibsens selv forsøkte iherdig både da og siden å argumentere for at stykket slett ikke var en omskrivning av Shakespeare med fler, men at dets inspirasjon var hentet fra den norske kulturarven. Hans forsøk ble avvist som bortforklaringer.

Hvorfor slik en misnøye hos publikum?

I ettertid har stykket i norskbøkene blitt omtalt som et av Ibsens nasjonalromantiske skuespill. Det er derfor til å undres over at stykket ikke falt i smak i Nasjonalromantikkens glansdager på 1850-tallet. De norske teatergjengere hungret etter stoff som kunne bygge opp deres nasjonale stolthet og selvfølelse; alt lå dermed til rette for suksess. Spørsmålet blir derfor om stykket er fullt så nasjonalromantisk som dens innpakning gjør inntrykk av.

Senere, i år 1867, utgir Ibsen Peer Gynt, et stykke som har fått samme skjebne; det har blitt påstått å være nasjonalromantisk i sitt innhold, men som enhver nordmann med selverkjennelse må medgi, er Peer Gynt lite mindre enn en freidig parodi av nordmannen. Det er knapt nok noe ved Peer Gynt som setter den norske folkesjelen i et positivt lys. Sett fra vår tids perspektiv, kan vi derfor forstå Bergenspublikummets forvirring hva gjelder Sancthansnatten, for selv om stykket både byr på nisser og huldre, inneholder det også en intellektuell distansering til den naive dyrkelsen av «det nasjonale». Kritikken og leken med tidens idéer ligger der; dobbeltheten og ironien er til å ta og føle på.

Det kan virke som om Ibsen forsøkte mer enn han maktet å få det bergenske publikum med på. Teksten fremstår som et idédrama forkledd som en nasjonalromantisk lystkomedie. Ispedd bondekultur og fabeldyr, utspiller datidens intellektuelle europeiske diskurser seg. Brytning mellom nasjonalromantikk i et positivt lys og en distansert parodi av det nasjonale føleriet.

Teksten er åpenbart ikke på høyde med det den modne Ibsen senere produserer. Manuset viser likevel interessante tendenser; vi kjenner igjen vår mann. Dobbeltheten, tvetydigheten, skildringen av menneskene som aldri riktig tar parti med hverken den ene eller andre, er allerede her på plass.

– Det er et ærverdig prosjekt regissør Sigrid T’Hooft har satt seg fore. Mens de fleste regissører i vår tid setter seg som mål å sette sitt personlige stempel og egne politiske oppfatninger på alt de oppfører, har regissøren fra Belgia et annet prosjekt. Hennes program går ut på å sette opp klassisk dramatikk i henhold til teatertradisjonen på den tiden stykket ble skrevet og uroppført, skriver Adara Ryüm. Bilde av Per Christian Ellefsen. Foto: Øyvind Eide.

Oppføringen – et verdig forsøk på historisk oppsetning

Det er et ærverdig prosjekt regissør Sigrid T’Hooft har satt seg fore. Mens de fleste regissører i vår tid setter seg som mål å sette sitt personlige stempel og egne politiske oppfatninger på alt de oppfører, har regissøren fra Belgia et annet prosjekt. Hennes program går ut på å sette opp klassisk dramatikk i henhold til teatertradisjonen på den tiden stykket ble skrevet og uroppført.

T´Hooft vil ta oss som publikum tilbake i tid, og for Sancthansnattens vedkommende blir målsetningen å ta oss tilbake i tid til Bergen 1853, til det lille folkekjære teateret på Engen. Et morsomt, om enn nærmest umulig prosjekt. Det som er sikkert, er at det var ikke slik stykket ble satt opp i 1853, oppsetningen er tilpasset vår tids teatergjenger og hans behov. Hvilket er noe T’Hooft heller ikke avviser. Og det er det heller intet å utsette på; teater skal være underholdende – ikke idé- og konseptbasert for konseptets skyld. T’Hooft behersker utmerket balansegangen mellom historisk korrekthet og underholdningsverdi.

Med referanser til Grevinnen og hovmesteren og moderne tegnspråk, er det åpenbart at T’Hooft har sansen for sprell og oppfinnsomhet. Samtidig som hun holder nutidsreferansene på et behagelig nivå. Og så er tydelig fra salen at her har en regissør med en klar idé og en bestemt hånd, arbeidet, samtidig som regissøren har latt skuespilleren få utfolde seg på en måte som gjør fremføringen levende og umiddelbar. Det å se et slikt samarbeid og dynamikk utfolde seg på scenen, er i sannhet en gave til alle teaternerder.

Skuespillerens genuine spilleglede og lekende lette ensemblespill, smitter også over på publikum. I salen er stemningen god, og etter siste replikk viser publikum sitt bifall med en lang og takknemlig applaus.

Mer – gi oss mer teaterglede!

Man kan ikke annet enn håpe at oppsetningen av Sancthansnatten representerer begynnelsen på en ny æra i institusjonsteatrenes valg av regissører. Med det menes ikke at det kun er historiske teateroppsetninger som vil glede Sivilisasjonens anmelderkorps. Det vi, og mange med oss, lengter etter, er regissører som stoler på dramatikken de setter opp. Stoler på at det er nettopp dette stykket med dets hemmeligheter, ufullkommenhet og overraskelser, publikum vil oppleve. En regissør skal og kan ikke annet enn å sette sitt merke på en oppsetning, og når det merket harmonerer med tekstens egen ånd, oppstår ekte teatermagi.

Å oppleve en fysisk manifestasjon av Babylon, ved å vandre gjennom Ishtar-porten, kan sette verdenshistorien ...
I Lakitelek i Ungarn ble National Institute of Culture ferdigstilt i sommer, og bygningen er ...
Lik enhver roman med litterær tyngde, hersker det store diskusjoner omkring hva Frankenstein egentlig handler ...