Boken avslører vår økonomiske dekadanse | Bokanmeldelse av Martin Bech Holtes «Landet som ble for rikt»

Skrevet av Adara Ryum Høeg | 14. januar 2025

Hver bidige stortingspolitiker fikk den i gave av finansmannen Sissener til jul. Om restene fra de mektiges bord, kappes nå massene. Lignende kollektiv lesetrengthet må vi trolig tilbake til Ibsens tid for å finne maken til. Landet som ble for rikt ble utgitt annen nyttårsdag – og er nu, drøye uker senere, nærmest umulig å oppdrive. Kagge forlag og samfunnsøkonom Martin Bech Holtes nådeløse penn har utvilsomt truffet en spent nerve i det norske åndsliv.

Et umettelig behov

Heldigvis er jeg av dem som har lest, eller rettere sagt, slukt, det nyankomne verket. Boken har jeg ventet på i måneder, og savnet i år. Men, som kjent: Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. For få ting her i livet er mer tilfredsstillende enn lesegleden. Når timene og sidene flyr, og ordene som kommer en i møte er som tanker en selv kunne tenkt, men likevel aldri før har hatt. Den lille død som inntreffer ved siste side er gjenkjennelig og vemodig: Måtte det ta slutt, også denne gang? Landet som ble for rikt var for meg en slik bok.

Om sant skal sies, fristes jeg til å hive meg over den på ny – for så sultefôret var jeg på kunnskap, anekdoter og tallgrunnlag om vårt lille land. Det gjorde visselig godt i vinterkulden å få en anelse mer innsikt i det vi nærmest alle lurer på: Hva er det som skjer med landet som var så rikt?

Naturligvis hjelper det på leselysten å abonnere på noenlunde samme anskuelse som forfatteren selv: Noe gikk galt på veien for det norske samfunn og økonomi. Er det et premiss man kan leve med, vil Bech Holtes bok forekomme en som et lettelsens sukk, en etterlengtet forklaring – om enn aldri så brutal. Er man derimot av motsatt oppfatning, og tenker at politikken som føres er uovertruffen og til nasjonens langsiktige beste, ja, da kan jeg slett ikke garantere for at lesningen blir like bekvem. Hvor fornøyelig de på Tinget opplevde lesningen, dersom de våget åpne gaven, gjenstår å holde et årvåkent øye med.

– Selv om brorparten av bokens sider serverer en nedslående fortelling om prakteksemplet av en nasjon som ble bitt i halen av eget overmot og rikdom, oppfatter jeg bokens grunntone som optimistisk, skriver Adara Ryum Høeg om boken Landet som ble for rikt. Foto: Julie Brundtland

Hva hender med Norge?

Norsk økonomi går så det griner, fortelles vi fra øvre hold. Den 12. januar 2025 skrev for eksempel statsminister Støre på LinkedIn at «Norge ligger i verdenstoppen i produktivitet, sysselsetting og eksport.» Flere enn jeg har imidlertid lenge betvilt påstanden om at Norge går på skinner. Min oppfatning er at folket vet, selv om politikerne benekter det, at vi har viklet oss inn i en rekke nedadgående spiraler. Vanstyret kjennes på gikta: Tungroddhet og stivbenthet brer om seg, samtidig som skattepengene sitter latterlig løst når virkelighetsfjerne prosjekt roper om finansiering, men sjelden når det kommer til de mest basale behov et samfunn har – som velfungerende jernbanenett, fødestuer og intensivsykepleie.

Hva som virkelig foregår i og med landet Norge, er det utfordrende for oss lekfolk å sette fingeren på. Og kanskje nettopp derfor dannes det en så fruktbar grobunn for konspirasjonsteorier i Norge. Hvorfor borgerne, bedriftene og kommunene vi bor i, er så forbasket fattige samtidig som vi vi lever i verdens rikeste land, er et legitimt spørsmål. Har ikke politikerne svar å gi, finner folk dem annensteds.

Med det som bakteppe, fyker Bech Holte inn i det offentlige ordskiftet, lik en rakett som har ristet av seg sosialdemokratisk propaganda. Med grafer, tallrike eksempler og harde fakta tas luften ut av den sprekkeferdige nasjonale livsløgnen. Våre verste antakelser viser seg å ha sannhetsgehalt, vi er i fritt fall – vår storhetstid er passert.

En totrinnsrakett: Nødbrems og snuopperasjon

Det å forstå samfunnslivet, og samfunnsøkonomien er langt fra enkelt, minner forfatteren oss om innledningsvis. Det er vanskelig å være uenig: Samfunnet som sådan er et underlig sted og vi er forunderlige vesener. Fascinerende er det at et så betydelig antall individ kan fungere sammen, på noenlunde fredelig vis. Samtidig er det vel så utrolig at det norske samfunnet er såpass lite velfungerende, tatt i betraktning våre ekstraordinært gode forutsetninger.

Vi nordmenn er kjent for å skåre høyt på selvtilfredshet, men i ydmykhetens navn tør man våge påstå at vi har fått utdelt usedvanlig sterke kort i verdenslotteriet. Tross vår naturrikdom, pengebeholdning og kompetente og samarbeidsvillige befolkning, klarer vi å klusse det bra til for oss selv; vi er psykisk utmattet, forbruksforgjeldet og etter alt å dømme uten de store visjoner. Og det viser seg attpåtil at vi ikke får til noen verdens ting uten å bruke dobbelt så mye penger som svenskene på akkurat de samme oppgavene. Slik informasjon burde svi i vår nasjonale selvfølelse – for hvis noen skulle klare å skape et robust, livsbejaende og lykkelig land, burde det være oss, og ikke svenskene som vi forlot i harnisk.

Bech Holte later til å være en av dem som håper at radikal forandring kan finne sted i Norge. Vår forfatter er en mann med ambisjoner på vegne av vårt land. Selv om brorparten av bokens sider serverer en nedslående fortelling om prakteksempelet av en nasjon som ble bitt i halen av eget overmot og rikdom, oppfatter jeg bokens grunntone som optimistisk. Bech Holte later til å være en lidenskapelig økonom: en entusiast som nyter det å se sammenhenger og store linjer i den hensikt å peke på hvor vi er, hvilke veivalg vi står overfor, og ikke minst, hvordan vi kan komme til et sted som gagner oss alle, inklusive de kommende generasjoner av landsmenn.

Ifølge vår forfatter har vi for øyeblikket likevel sparsommelig med veivalg. Vi kan enten fortsette som før, og med dét krysse våre idealistiske fingre og håpe på det beste, eller vi kan igangsette en nasjonal hestekur i den hensikt å helomvende den senere tids nedadgående utvikling.

Den foreskrevne hestekur innebærer både inngripende og mindre dramatiske grep, hvor hovedkomponentene er å slanke statsbudsjettene, og senke skattene på inntekt og formue. Sistnevnte anbefales av to grunner. Å fjerne inntekstsskatt, særlig av lave lønninger, vil oppfordre uføre, lavtlønnende og deltidsarbeidende til større deltagelse i arbeidslivet, og med dét forebygge utenforskap og ensomhet. Lave eller ingen skatter på formue og arbeidende kapital vil, på sin side, motivere gründere og bedriftseiere til innovasjon og ærgjerrighet – for ingen kloke hoder bør oppfordres å flykte landet.

Hvorledes Norge skal få bukt med sitt prangende offentlige forbruk, er det ikke vanskelig å se for seg. Håpløse kandidater som Fornebubanen og Regjeringskvartalet nevnes i boken. En minst like relevant kandidat er det nye Rikshospitalet – som står som en ledestjerne for irrasjonalitet, sløseri og løgnaktighet. Forfatterens løsning for å unngå at denne type politiske innfall skal virkeliggjøres, er å lovfeste at prosjekter som ikke holder seg til sitt oppsatte budsjett, må skrinlegges på et tidlig stadium. Villedende budsjetter vil følgelig ikke lenger være en legitim fremgangsmåte for politikere som ønsker å realisere seg selv via statens finanser.

Blant de mindre inngripende tiltakene i reformarbeidet, finner vi dessuten forslaget om å geleide ungdommen bort fra humanistisk fakultet og inn på mer håndfaste veier – som ingeniørkunst. Forslaget ble antakelig reist fra et samfunnsøkonomisk perspektiv, men ringvirkningene ville neppe stoppe der. Det å få bukt med de uhorvelig mengder ungdom som tyr til humanistiske fag nærmest utelukkende for å oppnå utbetalinger fra Statens lånekasse, ville ventelig medført et løft for for humaniora, og for kulturen som sådan.

Det at statens lånekasses påvirkning på vårt samfunn ikke nevnes, må dog sies å være en svakhet ved boken. Statens finansiering av livsoppholdet til rastløs ungdom, er uforstandig. Dårskapen ligger ikke i finansieringen i seg selv, men snarere i den kollektive villfarelse at all høyere utdannelse fører til innpass i arbeidslivet, og dertil til stillinger med en lønn det går an å leve av.

Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!

En kapitalist i forkledning

Bech Holtes tese bygger på at samfunnet enten befinner seg på stadiet «dag 1» eller «dag 2». Dag 1 kan komme både før og etter dag 2. For øyeblikket befinner vi oss på dag 2. Målet er å snu skuten og seile tilbake til dag 1 – som er den samfunnsøkonomiske tilstanden som er å foretrekke ifølge Bech Holte. Det at forfatteren baserer seg på noe som minner om en sirkulær historieforståelse, der målet er å gå tilbake til en tidligere tilstand, er kanskje noe av det mest tankevekkende og underkommuniserte ved boken. Det er lite som tilsier at Bech Holtes tese bygger på en hegeliansk-marxistisk idéverden.

Vel så befriende som forfatterens syn på historiens gang, er forfatterens sympatiske menneskesyn. Som samfunn skal vi selvfølgelig gjøre livet godt for dem som trenger en hjelpende hånd, være det seg i sykdom eller alderdom. Puter skal imidlertid ikke sys under befolkningens armer, da slik skreddersøm oppfordrer til utenforskap og skadelig lediggang.

Samtidig skal også individet for alvor få utfolde seg i dag 1-samfunnet – ikke utelukkende av hensyn til seg selv, men først og fremst av hensyn til det høyere gode: en frisk og bærekraftig økonomi, bestående av mentalt sunne og motiverte deltakere. Den som viser initiativ, skaperevne og utholdenhet skal ikke måtte oppleve at fruktene av arbeid, klokskap og kløkt konfiskeres av staten. I et dag 1-samfunn, hvor staten har langsiktige mål og ambisjoner på befolkningens vegne, vil den ikke lenger være slave av sin egen avindsyke og avhengighet av borgernes eiendom.  

Bech Holte er en sann humanist, men slettes ingen moralist. Det ymtes ikke én eneste gang om at vi nordmenn ville hatt godt av å slanke vårt private forbruk. Ikke ett ord sies om at vi ville blitt lykkeligere med færre sydenturer, boblebad og nye skistøvler. Snarere later det til at forfatteren unner oss mer, og at det er likefrem urettferdig, og ikke minst uhensiktsmessig, å ha en rik stat når man har en befolkning som stadig taper kjøpekraft og økonomisk fremtidshåp. Og nettopp dette håpet leser jeg mellom linjene at Bech Holte bryr seg om. For hva er vel ikke mer destruktivt, og regelrett farlig, enn ungdom uten ambisjoner og håp?

Ett krast stikk i siden har imidlertid Bech Holt til husholdningenes økonomiske disponering. Vi er naive idet vi tror at staten, via det som kalles Statens pensjonsfond utland, sparer pensjon for oss. Vi må få orden på pensjonssparingen vår, og ikke leve i den villfarelse at staten vil sørge for at alderdommen blir en grand finale.

Hva nu, kjære demokrati?

Landet som ble for rikt er en høykonsentrert bok; forfatteren vil ha mye inn mellom to tynne permer. En viss problemstilling blir imidlertid minimalt berørt, det store samfunnsmessige enigma: Hvordan kan vi som nasjon få til et krafttak av en snuopperasjon når vi har et avhengighetsskapende sosialdemokrati? For demokrati på norsk handler i all hovedsak om penger; hvor mye man som velger kan få innvilget til sine særinteresser, og hvor mye de politiske partiene må gi for å lokke til seg og holde på velgere.

Bech Holte synes å legge sin lit til at det kommer en ny generasjon handlekraftige statsledere og byråkrater – som forhåpentlig støtter opp under hans hestekur for det norske samfunnet. Et spørsmål som i liten grad tas opp er imidlertid hvordan denne nye generasjonen i det hele tatt skal nå maktens porter som voktes av en stadig morskere løve.

– Bech Holte synes å legge sin lit til at det kommer en ny generasjon handlekraftige statsledere og byråkrater – som forhåpentlig støtter opp under hans hestekur for det norske samfunnet. Et spørsmål som i liten grad tas opp er imidlertid hvordan denne nye generasjonen i det hele tatt skal nå maktens porter som voktes av en stadig morskere løve, skriver Adara Ryum Høeg. Foto: Stortinget

Som kjent, har stortingspartiene nylig vedtatt ytterligere stengsler for dem som vil utfordre maktkonstellasjonene i Norge. Det kreves nå 5000 håndskrevne underskrifter, samlet inn iløpet av ett år, for i det hele tatt å kunne opprette et politisk parti – og uten parti, ingen deltagelse i stortingsvalget. Med denne briljante lovendringen, avverget de etablerte partiene å bli pustet i nakken av reformvilje og nytenkning. Det politiske etablissementet sitter med andre ord altfor trygt ved roret.

Tar man dette innover seg, fremstår vår nasjonale situasjon som ørkesløs. Vi sitter i saksen, fanget i et slags ugjennomtrengelig enevelde bestående av titusenvis av byråkrathoder og selvrettferdige politikere, som leker stolleken seg imellom. De eneste vi kan sette vår tiltro til nå, er oss selv – oss som velgere.

Du kan fremdeles klage selv om du har stemt

En av kvalitetene ved en gjev bok, er at samtidig som boken oppleves som altoppslukende, pågår det en parallell og iherdig tankevirksomhet. Eller som forfatteren selv formulerer det:

«Å lese en bok er en form for investering. Det er en investering i din forståelse av mennesker og av verdenen du lever i. Det er også en investering i din hjernes nettverk av assosiasjoner, som gjør at du selv kan oppdage nye sammenhenger. Slik kan du øke rikdommen i ditt fremtidige liv.»

Og mens jeg leser om hva en skattekrone, en ung ufør og reform-94 koster samfunnet på kort og lang sikt, forarger jeg meg over at jeg ikke er økonom – om så bare for én dag. Var jeg det, ville  jeg satt opp et tentativt regnestykke over den samfunnsøkonomiske berikelsen og besparelsen vi kunne oppnådd med Bech Holts resept.

All den tid et slikt regnestykke ikke ligger for meg, kan jeg ikke annet enn å anbefale enhver som anser seg kompetent til å stemme ved neste valg å lese denne underholdende, informative og forhåpentlig handlingsvekkende boken. Som det heter i media: Gjør som tusener av andre – sett deg på venteliste du også! Kagge forlag, som en ikke-statlig aktør, vil nok klare å trykke opp ditt eksemplar før vi atter skal gå til urnene.

Hvordan kunne noen med så betydelige nedsider som Donald Trump vinne det amerikanske presidentvalget for ...
Den syke, den friske, fakultetslederen og legestanden er enige: Gunhild Stordalens siste bok Min medisin ...
Fra 10. til 27. oktober inviterer Galleri A i Oslo til en storslått utstilling med ...
I 20. årgang av Kunst & kultur i 1934 utkom en fascinerende artikkel om Romerrikets ...
«Det er typisk norsk å være god», sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland i sin ...
I en tidligere filosofisk smule, beskriver jeg kort det gnostiske verdensbilde. I et nøtteskall, lever ...