I Bok X i Platons Staten er Sokrates i dialog med forfatterens storebror, Glaukon, om efterlignerens rolle i samfunnet, og han er ikke nådig i sin dom: Malere, skulptører, og diktere skildrer naturen og menneskenes liv uten reell kunnskap om det de gjengir, som igjen bare er dunkle gjenskinn av sannheten. De laver «kopier av kopier», de er en gjeng med taskenspillere og juksemakere som får borgerne til å glemme sine plikter og fører dem ut i drukkenskap og elendighet. Kast dem ut av staten, sier Sokrates. La dem forgå i landflyktighet!
Hvorfor er Platon, gjennom sitt alter ego Sokrates, så fiendtlig innstilt til alt som gjør Akropolis i Athen til et av de mest vidunderlige monument i verden?
Skuespill, og særlig tragedien som uttrykksform, anså han som moralsk forkastelig, da publikum så og si satt og gledet seg over andres ulykker. Til og med Homer var han villig til å ofre på idealstatens bål, fordi han mente at den store dikterens gjerninger ikke hadde vært til gavn for menneskene.
Ion og Platons Deus ex machina
For å forstå hatet Platon næret til efterligning, er det viktig å se Staten i kontekst med en annen dialog som tas for å være et tidligere verk. I Ion foregår samtalen, eller snarere rettergangen, med rapsoden Ion, som blir et lett offer for Sokrates’ logiske feller. Men ikke alt kan sies å være logisk i denne dialogen. Platons syn på diktekunsten gjennom Sokrates’ tunge er pre-kantiansk i måten han avfeier faglig kunnen og hyller «genistreker» som et resultat av en guddommelig kraft:
«Vi skal ikke være i tvil om at disse skjønne skaperverk ikke er menneskelige og skapt av mennesker, men guddommelige og av gud, og at dikterne intet annet er enn gudenes fortolkere, besatt av den gud som måtte besette dem hver især. For å vise dette klart lar guden den skjønneste sang tone gjennom den usleste poet.»
Nietzsche kalte Platon for «en stor Cagliostro», og siktet til en høytsvevende italiensk eventyrer og magiker på 1700-tallet. For tross Platons selvhevdende rasjonalisme, er han uforbederlig opptatt av alt som foregår hinsides det jordiske liv.
Idéverden og hulelignelsen
Når Platon ønsker å kaste malere, skulpører, og diktere ut av idealstaten, er det naturen, og ikke efterligningen, som er kjernen av problemet. Dette kommer til uttrykk i Bok VII i Staten hvor Sokrates forklarer hva den berømte hulelignelsen egentlig handler om:
«Fengselet i hulen er den synlige verden, ilden som lyser opp i den, er solens kraft. Fangen som stiger opp og ser tingene der oppe, er sjelen som stiger opp til tankeverden.»
Platon mener at alt man ser rundt seg, alt man kan kjenne, ta, og lukte på, sørger for at man ikke er i stand til å oppfatte den «rene» sannhet. For eksempel finnes det mange stoler, men den perfekte stol, som er utgangspunkt for alle andre, befinner seg i en nominell virkelighet han kaller for «idéverden». Denne kan ikke sanses, men «filosofkongene» har en viss kjennskap til den. Det er denne samfunnsklassen som skal styre Platons stat.
Middelalderens filosofkonger
Man kan argumentere for at visse aspekter ved idealstaten til Platon fikk utfolde seg i middelalderen. Med Augustin og Plotin i spissen sørget nyplatonikerne for at den greske tenkerens idéer ble vevet inn i Europas statsforvaltninger og religiøse skrifter. Filosofkongene og deres kontakt med idéverden ble byttet ut med presteskapet og deres kontakt med Gud og hans engleskare. Efterlignerne, som på nåde skulle tjene idealstaten, ble byttet ut med de nidkjære munkenes illuminerte manuskripter og ikonmaleri.
I dag har man knapt navnet på en eneste billedhugger, maler, eller dikter fra tiden mellom Romerrikets fall og Gotikken. Så godt som alt håndtverk som ble realisert i mørkealderens Europa tjente statskirken inkognito. Det som stinket av individualitet og sanselighet ble luket bort.
En dødskultus
Sanselighet er og forblir et forstyrrende element i en kultur som lever og dyrker en virkelighet hinsides denne. Et av de beste eksemplene på dette er oldtidens egyptere, hvis liv var til for å tjene døden. Selv fattige mennesker spinket og sparte til sitt og sines endelikt. Formuer gikk bokstavelig talt i graven for å utsmykke de dødes kamre med veggmalerier og statuetter som skulle sikre vedkommende beskyttelse mot onde ånder i efterlivet.
Nilfolket mumifiserte ikke bare mennesker, men ibisfugler, spissmus, og alle slags dyr. Man har endog funnet store gravanlegg med krokodiller som er blitt balsamert og tullet inn i det fagreste lintøy. Skulptur og maleri fra oldtidens Egypt er som regel både stiv og stilisert, sannsynligvis for at bildene ikke skulle pirre sansene, men veilede den troende til et høyere mål.
Livsnyteren Akhnaton
Amarna-perioden og kjetterkongen Akhnaton er dog et interessant unntak. Hans regjeringstid kan sammenlignes med da Rodrigo Borgias ble Pave eller da Trump inntok Det hvite hus. Akhnaton byttet Amon ut med solguden Aton i troshierarkiet, hvilket medførte at mye man vanligvis forbinder med egyptisk kultur ble snudd på hodet. Billedhuggeren Thutmose tjente som kongelig portrettør for farao og hans gemalinne i Amarna, og har lavet flere skulpturer av mesterlig kvalitet. Det finnes blant annet en velarbeidet byste av Nefritite, men mest fengslende er en serie med masker som billedhuggeren har gjort ytterligere endringer på i eftertid. I dag kan man bare fantasere om hvordan de tradisjonelle Amon-prestene med forferdelse iakttok at folk glemte sine hellige plikter i henrykkelse foran Thutmoses livlige avbildninger.
Men Amarna-perioden ble kortvarig, for det varte ikke lenge før det gamle presteskapet fikk organisert seg mot soltilbederen Akhnaton. Hans reformer var samfunnsomveltende og stod på et syltynt fundament, slik at livsverket falt sammen og ble reversert kort tid efter hans død.
Platons forbindelse til Egypt
I Platons dialoger er Egypt et emne som dukker opp til stadighet, og det er overveiende sannsynlig at han har vært innom Nillandet på sine reiser. Likheten mellom hans filosofi og egyptisk tro ble faktisk bemerket så tidlig som i antikken. Den egyptiske samfunnsordning, med dens immobilitet og underdanige befolkning, passer utvilsomt bedre inn i idealstaten enn det rufsete og frigjorte greske polis. Platon tillegger dessuten døden og dens mysterium stor betydning i sitt forfatterskap. I Faidon argumenterer Sokrates — som i hulelignelsen — at man kun vil se tingene i seg selv og få tilgang til ren kunnskap når sjelen er frigjort fra kroppen. Lignende ting om sjelen og dens frigjørelse fra det materielle tar han opp i dialoger som Menon og Gorgias. Praktiserer man filosofi riktig, vil man ikke frykte døden, sier han.
Men hva er det med døden som virker så forlokkende på Platon og hvordan kan han med sikkerhet uttale seg om dette emnet?
Svaret blir servert på tampen av hovedverket Staten, hvor Sokrates forbereder den stolte fanfare for Platons overbevisning:
«Det er en stor kamp, kjære Glaukon, ja større enn man tror, den som avgjør om man skal bli et godt eller dårlig menneske. Derfor må man ikke la seg forlede hverken av ære, penger, makt, eller diktekunst slik at man ringeakter rettferdigheten og all annen dyd.»
«Ennå har vi ikke», fortsetter han, «nevnt den høyeste lønn og kamppris som er stilt dyden i utsikt.»
Myten om Er
Sjelen er udødelig, stadfester Sokrates og forteller historien om den pamfyliske soldaten Er. Han hadde falt på slagmarken for siden å gjenoppstå toogtyve dager senere da han lå tenningsklar på bålet. Det Er fortalte at han hadde sett, minner om de beretninger man hører fra mennesker som har hatt nær døden-opplevelser:
Han svevet ut av sin kropp, sjelen vandret heden sammen med et utall andre og han kom til et sted hvor rettferdige og urettferdige fikk sin dom. Her ble han vitne til en loddtrekning hvor nye livsløp på jorden skulle tildeles. De som fikk velge først var ofte de som — mer av vane enn av filosofisk instinkt — hadde ført dydige liv. De kjente ikke til elendigheten og valgte overilet:
«I sin ufornuft og grådighet så han seg ikke tilstrekkelig for ved sitt valg, slik at det unngikk hans oppmerksomhet at det til tyrannmakten var knyttet den skjebnesbestemmelse at han måtte spise sine egne barn — foruten meget annet ondt.»
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
De som kom sist fikk mer beskjedne muligheter, men kunne få akseptable liv om de anstrengte seg i sin kommende livsførsel. Slik konstaterer Sokrates at de fleste sjeler byttet ondt med godt og omvendt.
Det Er observerte i den annen verden skal man ta lære av, sier Sokrates, slik at man bevarer sin sjel ren på den tusenårige vandring.
Nær døden-opplevelser er et interessant fenomen, og det kan ikke utelukkes at sjelen faktisk er udødelig og man skal leve om og om igjen her på jorden. Stemmer dette, blir det likevel underlig å følge Platons idé om å dempe sanseinntrykkene, som tross alt gjør den jordiske tilværelse til en berikende opplevelse.
At Platon åpner døren på gløtt for diktning som kan være til nytte for statens styre og vel — som passer hans egne dialoger tilforlatelig godt — gjør ikke saken bedre. I realiteten legger han til rette for en statlig styrt kultur med et anslag av politisk propaganda.
Det virker enøyd og lite gjennomtenkt av Platon når han ellers velger å avfeie all efterligning som lek og forlystelse uten nytte for menneskene. Hans elev Aristoteles så radikalt annerledes på saken, noe følgende setning fra Poetikken beretter godt:
«Diktningen er mere filosofisk og mere alvorlig enn historieskrivningen, for diktningen uttrykker det almene, historieskrivningen det enkelte.»
Aristoteles observerte at efterligning kommer naturlig fra barnsben av. Og videre: at teater, maleri og skulptur av høyt nivå er i stand til å forbedre menneskene. Dramatikerens oppgave er å gjøre karakterene vakrere og mer edelmodige enn de er i virkeligheten, skriver han, slik at publikum får et ideal å strekke seg efter.
Mens Platon vil ha oss til å se Gud i det uhåndgripelige, vil Aristoteles ha oss til å se Gud i naturen, og løfte sanseopplevelsen til transcenderende høyder i menneskesinnet.
Verden som gjenoppstod av Platons aske
Det var med gjenoppdagelsen av Aristoteles’ filosofi i senmiddelalderen at Thomas Aquinas lanserte begrepet naturlov, som skulle holdes i høyere aktelse enn menneskenes uforutsigbare styresett. Besteg en tyrann tronen og brøt med naturloven, hadde folket rett til å gjøre opprør, mente Aquinas. Han mente også at selv om kunnskap om Gud og evigheten veier tyngst, er menneskene mer skikket til å sysle med den fysiske virkelighet. Disse tankene la til rette for et mer humant menneskesyn og åpnet slusene til elveløpet som dannet Renessansen i Europa. Flere hundre år med ikonoklasme og heksebrenning var i ferd med å opprinne — i hvert fall for en kort stund.
Ødeleggelsesfesten av statuer i 2021 er en viktig påminnelse om at de destruktive kreftene stadig er i sving. Det spiller ingen rolle om man taler om antikkens kristne og deres ødeleggelse av de greco-romerske skulpturene, protestantenes rasering av de katolske kirkene, eller de venstreradikales velting av den hvite manns monumenter — felles er disse vandalene fanget i et tankespinn som er hinsides denne virkelighet. De ser ikke naturen; de ser det uhåndgripelige.
Platon kan ha rett i at livet efter døden er en viktig del av vår sjelereise, men det er også livet på jorden. Blander man de to, vidt ulike realiteter, får det katastrofale følger.
