Det begynner med ansiktet. Er det et gjenkjennelig ansikt? Er det én du kan stole på? Er personen lykkelig eller i smerte? Som maler mer enn noe annet, begynner din reise med ansiktet – og det slutter med ansiktet. Ifølge Odd Nerdrum er man i stand til å male alt på menneskekroppen når man først behersker dets hode.
Det er i grunn enkelt: to øyne, én nese og én munn, plassert på hodet som et kors på en klode. Grunnen til at ansiktet er så vanskelig å gjenskape er disse detaljerte elementene, som ikke finnes på f.eks. en arm eller et bryst. Evner man ikke å abstrahere ansiktet, se de store linjene før de små, er man ille ute. Når man først behersker det, blir det imidlertid verre. Nu må du gi hodet karakter, og det på toppen av de tekniske vanskelighetene.
Liker du det Sivilisasjonen skriver om? Bli medlem i dag!
Det er feil å anta at Nerdrum og hans skole driver med maling. Miljøet føler større tilknytning til filmskapere enn husmalere. Historier skal fortelles, men hva er en historie? Tankene mine går til verket Metarmorfoser av den antikke forfatteren Ovid. Den røde tråden i verket er transformasjoner, og er det én ting en historie ikke er, så er det stillstand. Ovid kan lære oss om historiefortellingen i sin mest elementære form: At noe blir til noe annet.
Når man arbeider med noe så snevert som et portrett kan derfor flere dra den slutning at her er en historie umulig. Feil. Nerdrum, og andre mestere fra historien har bevist at et ansikt kan romme det vi i dagliglivet kun kan oppleve over tid, nemlig forvandling. Og denne forvandlingen er til stede på papiret eller lerretet når den portretterte er gjenskapt med en sinnsstemning fanget midt i mellom minst to emosjoner. Et typisk smilende fjes, eller forarget, sitter fast i en konkret følelse, og er derfor som karikatur å regne. De store mestere tar innersvingen på fotografiet når det fryste bildet blir gjort levende. For de som lurer på hvorfor man forsøker å unngå det fotografiske i maleriet er dette årsaken: Bildet skal leve.
Verdens mest kjente maleri viser oss en slik transformasjon. Mona Lisa av Leonardo da Vinci har et så levende ansikt at mennesker over hele verden har stilt seg undrende over hva hun tenker på. Dets skaper må definitivt ha tenkt over mye i perioden han malte det, som strakte seg over 20 år. Portrettet tok dessuten turen sammen med Renessansemesteren over alpene til Frankrike. Men hva er det egentlig med Mona Lisa? Svaret er ironisk nok allerede besvart. I underen over hennes frekke smil, har vi allerede erkjent at hun er i dialog med oss. Det er dette som skiller det fra andre portretter. Tror du meg ikke? Sammenlign det med det relativt like portrettet, Pike med Enhjørning av Rafael, så forstår du. Det er samme positur, men ikke det samme. Hun kommuniserer ikke med oss. Uttrykket er flatt og monotont. Mona Lisa smiler, men det er et smil i bevegelse. Flere har ment at hemmeligheten hennes er at hun er gravid. Jeg tror ikke det. Jeg kjenner igjen det smilet. Mona Lisa flørter med oss!
Er det én ting som har gått tapt mer enn noe annet under modernismens jerngrep de siste 100 år, så er det ansiktet. De var nødt til å bannlyse det. Intelligentsiaen, med Immanuel Kant i førersetet, hadde funnet opp en ren måte å bedømme kunst på: interesseløshet. Dette premisset gjorde ansiktsgjengivelser til syvende og sist, en umulighet. For vi klarer ikke forholde oss nøytrale til ansikter. Møte mellom to mennesker er kanskje den sterkeste opplevelsen vi har i hverdagen. Og for et under et slikt møte kan skape! Når vi isolerer oss blir vi mistenksomme, men møtet med et ansikt, er et møte med oss selv i andre. Det kan kurere rasisme, fordomsfullhet – til og med likegyldighet. Er det kanskje derfor man i så mange kulturer har dekket til hodet på bøddelen? I et samfunn uten ansikt forsvinner ansvaret vi føler for våre medmennesker. I et ansiktsløst samfunn, blir vi alle bødler.
Heldigvis har ikke dette vært tilfellet i Europa de siste fem hundre årene. Vi elsker ansikter og malerihistorien er det fremste eksempelet på det. På slutten av 1800-tallet tok imidlertid fotografiet med sitt klarsyn innersvingen på det klassiske portrettmaleriet. Men Nerdrum er ingen «vanlig» malermester.
Jeg har aldri, så lenge jeg har levet, sett Odd Nerdrum øve på noe annet enn ansikter, og selv om han lenge har vært habil i kunsten, har han aldri vært fornøyd med et «korrekt» ansikt. Når vi har tegnekonkurranser ser jeg prosessen på hans heldige papir. Han gjengir ikke ansiktet – han graver i det. Han graver og graver seg inn mot ansiktets dype identitet, som en grøftegraver som forsøker å grave seg ned til jordens indre kjerne.
Odd Nerdrum plasserer seg dermed i samme kategori som den hollandske mesteren Rembrandt, og kategorien kalles: ansiktsgravere. De som ikke er fornøyde med masken. De som maler tyve, kanskje tredve lag med maling, før penselen legges ned.
De mange lag med maling smelter sammen og skaper en utsøkt følelse av volum. De mange lag med maling skaper også lag av emosjoner: maleren oppgir seg selv og drukner i modellen.
Dermed blir han både ingeniør og poet på samme tid. Ingeniøren i ham gjenskaper de evige former som utgjør ansiktet, og poeten i ham de evige emosjoner. Og når han graver, i servitriser, vaktmestere eller byråkrater, avkler han dem, til de sitter igjen med sitt nakne ansikt.
Modernisten på den annen side, graver i seg selv. Han er som Narcissus, den antikke myteskikkelsen som så sitt eget speilbilde, forelsket seg og druknet i egen selvtilfredshet. Han ble frarøvet et meningsfullt liv og muligheten til å virkelig bli kjent med seg selv. Et privilegium som kun er oppnåelig gjennom en intens studie av verden og menneskene omkring oss.
Denne teksten ble fremført på åpningen av Odd Nerdrums utstilling «You see we are blind» på Galleri FineArt, og en engelsk versjon er publisert i boken «Nerdrum 2000 – 2021».
