– Lykke er noe man må jobbe hardt for | Aristoteles og meningen med livet

Publisert 20. januar 2022 av

I 8. klasse på ungdomsskolen fikk jeg i oppgave å skrive en stil om meningen med livet. Spørsmålet var stort, og jeg hadde lite på hjerte. Livet var bare en av mange vaner. Jeg anså det som en selvfølge at det måtte være et poeng med det hele. Ellers burde noen ha sagt i fra litt tidligere – sånn på nyhetene eller noe.

Det første som falt meg inn, var at svaret hadde noe med gud å gjøre. Men det ville vært litt synd, for jeg var hverken døpt eller konfirmert. Det neste som slo meg, var at håndball, Ringenes Herre og Norwegian mafia var ganske kult, men at det sikkert fantes en mening med livet før disse tingene ble oppfunnet også.

Mens jeg satt ved middagsbordet – med røkt svinekam i kjeften og hvit saus rundt kjaken – kom svaret til meg: «Jeg har lyst til å være glad, mest mulig glad! Det må da være en fin ting å gjøre med livet?»

Jeg rablet ned tankene mine, leverte inn oppgaven, og ventet spent på respons fra læreren. Tilbakemeldingen lød noe slikt som dette: «Gode tanker, Eirik. Fin bruk av Aristoteles’ teori om det gode liv. Husk stor bokstav etter punktum.»

Jeg ble rasende! Her hadde jeg brukt hele ettermiddagen på å identifisere meningen med livet – gått der intet annet menneske hadde gått før meg – og så ble jeg beskyldt for å kopiere svaret til en gammel mann for lenge siden. Jeg gikk sporenstreks og hentet dagboken min for å begå karaktermord på samfunnsfagslæreren. Deretter skylte jeg ned restene av bitterheten med en Capri-Sun og grunnet over hvilken ulykke det var å være et misforstått geni.

17 år senere har jeg endelig lest Aristoteles’ teori om det gode liv og er nødt til å innrømme at jeg plagierte ham uten å vite om det selv. Jeg er langt ifra den eneste; tusenvis av akademikere og hobbyfilosofer har, i tusenvis av år, gjort det samme før meg. Aristoteles har nemlig formet våre tanker om lykke og mening på en så grunnleggende måte at mange er aristotelikere uten å være klar over det selv. Det er tross alt en grunn til at vestens filosofi har blitt omtalt som en serie fotnoter til de greske tenkerne. 

Det høyeste gode

Det er ikke helt tilfeldig at jeg åpner denne teksten med en anekdote om mine spontane refleksjoner om meningen med livet. Aristoteles var nemlig opptatt av å kartlegge allmuens intuitive antagelser om et fenomen, for å undersøke om det fantes et glimt av sannhet blant disse oppfatningene. Han anså dette som første steg på vei mot kunnskap.

I verket Den nikomakiske etikk, argumenterer han for at lykke er livets høyeste gode, ved å vise til at samtidens mennesker anså denne tilstanden som det endelige målet for all sin møye. Det kan altså se ut som at «lykke» er et intuitivt svar på spørsmål angående livets mening, både blant 14 år gamle gutter fra Kolbotn og athenske borgere for drøyt 2300 år siden. Dét er vel egentlig ikke så fryktelig overraskende. Hvem ønsker vel ikke å være lykkelig?

Jeg har møtt mange mennesker som mener at det finnes viktigere ting i livet enn lykke, eller at lykke er et egosentrisk livsmål, men jeg har aldri møtt et menneske som ikke ønsker å leve et lykkelig liv. Å forsake sin egen lykke til fordel for et høyere kall – for eksempel rettferd og likeverd – blir alltid ansett som et stort personlig offer. Og er det ikke egentlig slik at kampen for like rettigheter i siste instans er en kamp for like muligheter til å leve lykkelig?

Aristoteles hadde nok satt pris på denne typen argumentasjon. Han påstod nemlig at lykke er det eneste i livet som er et mål i seg selv og ikke et stoppested på veien mot noe enda bedre. Den greske filosofen erkjente at vi mennesker begjærer mange forskjellige ting, for eksempel makt og rikdom, men fastholdt at folk flest ønsker seg disse tingene på grunn av en forventning om at det skal gjøre dem lykkelige. Det er derimot ingen som ønsker seg lykke, for at lykken skal gjøre dem rike og mektige.

Lykke på gresk

Det er viktig å huske på at Aristoteles benyttet lykkebegrepet på en litt annen måten enn vi er vant med i dag. Faktisk brukte han et helt annet ord – «eudaimonia» – som betyr noe slikt som «velsignet av en god ånd».

Eudaimonia skiller seg fra vårt moderne lykkebegrep på flere forskjellige måter. Den viktigste distinksjonen er at det greske begrepet betegner en form for aktivitet eller virksomhet, mens det moderne begrepet betegner en mer eller mindre statisk tilstand. For Aristoteles er det altså mulig å være lykkelig selv om man ikke er tilfreds i øyeblikket. Dette forutsetter imidlertid at man er på rett kurs i livet og «gjør» lykke på en dugelig måte.

Innenfor en slik forståelseshorisont er det mer hensiktsmessig å anse lykken som en måte å reise på – ikke en destinasjon man skal ankomme. Ifølge Aristoteles er det nemlig ikke slik at vi noen gang «blir» lykkelige eller «oppnår» lykken; nei, lykke er noe vi må jobbe hardt for, hver eneste dag og hvert eneste minutt. Det er faktisk dette arbeidet som er lykken.

Lykkens via regia

Selv om athenerne tilsynelatende var samstemte om lykkens posisjon som livets høyeste gode, rådet det uenighet om den kjappeste veien til målet – altså lykkens via regia. Aristoteles identifiserte tre forskjellige levesett som ble ansett som lykkefremmende blant sine samtidige, nemlig det

– nytelsesorienterte liv

– politiske liv

– teoretiske liv

Aristoteles avskrev det nytelsesorienterte liv fullstendig. Han menet at idylliseringen av uhemmet nytelse stod i fare for å redusere athenerne til en flokk med kveg. Den greske filosofen hadde mer til overs for det politiske liv, men anså jakten på ære som en overfladisk og risikabel beskjeftigelse. Den ærekjære vil nemlig alltid være avhengig av et publikum for å tilfredsstille sitt behov for oppmerksomhet. Det genuint lykkelige mennesket er derimot nødt til å være lykkelig i og av seg selv.

Da sitter vi igjen med det teoretiske liv som eneste farbare vei: Et levesett som innebærer å betrakte virkeligheten og søke kunnskap for kunnskapens egen skyld. Dette høres mistenkelig ut som livet til en filosof, og man kan anklage Aristoteles for å være både partisk og selvforherligende. Konklusjonen til den greske filosofen var imidlertid velfundert innenfor det filosofiske reisverket han hadde snekret sammen.  

For Aristoteles stod det seg nemlig slik at alle skapninger søker å virkeliggjøre sin unike funksjon: En blomst ønsker å vokse og ta til seg næring; et dyr ønsker å bevege seg og bruke sansene sine. Hva er så menneskets egenartede funksjon? Jo, mennesket er et fornuftsvesen. Derfor må lykken nødvendigvis være et resultat av fornuftens virksomhet, samt utøvelsen av de dydene som kjennetegner et fornuftig menneske. Dette var Aristoteles oppskrift på det gode liv – og derfor meningen med livet. 

Aristoteles anno 2022

Det er, som allerede nevnt, få mennesker som har formet våre antagelser om lykken i større grad enn Aristoteles. Dét er ikke ufortjent. Selv 2300 år etter hans død, er det fortsatt nyttig å slå følge med den greske filosofen et stykke på veien mot det gode liv. Mange vil for eksempel si seg enig i at lykke er meningen med livet, og vel så mange vil se verdien av å betrakte lykke som en aktivitet fremfor en tilstand.

Det er derimot ingen moderne lykkeeksperter som støtter Aristoteles’ konklusjon om at det teoretiske livet er den eneste veien til lykke – ei heller den beste. Vi kan faktisk fastslå, med høy grad av sikkerhet, at den greske filosofen tok feil. Grunnen til at vi kan være såpass sikre i vår sak, er fordi vi har tilgang på et fantastisk verktøy som Aristoteles hadde elsket, men som han aldri fikk muligheten til å ta i bruk, nemlig moderne vitenskapelig metode.

I løpet av de siste 50 årene har det blitt gjort enorme fremskritt innenfor lykkeforskningen. En mengde empiriske undersøkelser har lært oss at nære relasjoner, livsmestring, sosial trygghet og god helse, er blant de viktigste raktantene i lykkens alkymi. Disse forskningsfunnene kommer til å hjelpe millioner av mennesker med å finne lykken.

På sett og vis hadde Aristoteles altså rett når han hevdet at veien til det gode liv passerer gjennom fornuften: Ikke fordi vi blir lykkelige av å være vitenskapsfolk, men fordi vitenskapsfolk hjelper oss med å peile lykkens via regia.   

Konserten kommer krypende inn på deg. Den lister seg som en sulten hund. Åpningsmotivet er ...
Aktmodellen og bohemen Maurice Budini er et selverklært åndsmenneske, men åndssnobberi er det verste han ...
* Se for deg følgende: Det er en helt vanlig morgen, og du våkner opp ...