Smaa Djevle, Store Aktører | Lise Fjellstad og Håvard Gimse imponerer på Ibsen Museum og Teater

Publisert 26. august 2022 av

Sivilisasjonens anmelderkorps befinner seg igjen på Ibsen Museum og Teater. Denne gangen for å overvære Lise Fjeldstad og Håvard Gimse i en historiefortellende duett: «Ibsens smaa Djevle». En forestilling komponert av Ibsens poesi, klaverspill og saftige skrøner fra dikterens liv. En flatterende kombinasjon, konkluderer vi idet publikum takker Fjeldstad og Gimse farvel med hjertelig applaus. 

Poeten Henrik Ibsen – et forfatterskap i forfatterskapet

Under pseudonymet Bjartulf Bjarme får Ibsen, 21 år gammel, sitt første dikt på trykk. Diktet representerer begynnelsen på en poetisk raptus som skal vare i overkant av tyve år og resultere i drøye 250 dikt. Idet Ibsen går over til prosa snarere enn vers i replikkvekslingen i sine drama, avtar også han lyriske produksjon. 

I året 1871 utgis diktsamlingen Digte. Til frustrasjon for Ibsens forlegger var hele den Ibsenske husholdning – og da særlig hustruen, dypt involvert i redaksjonelle arbeidet. Kun nøye utkårede perler fikk være med i den endelige utgaven. I etterkant av prosessen skriver Ibsen til den danske litteraturkritikeren Georg Brandes: «Med udgivelsen af min digtsamling har jeg næsten nat og dag været beskæftiget siden jul. Det har været et forbandet stykke arbejde at skulle gennemgå al den mængde standpunkter, hvormed jeg forlængst var færdig. Tilsammen danner de dog noget helt». 

Det var et langt og mangslungent liv som skulle evalueres og settes sammen for offentlighets beskuelse. Hvert eneste dikt ble møysommelig vurdert, stod verset ikke til Ibsens visjon og Susannas granskende blikk, foretok forfatteren de påkrevde justeringer og tilføyelser. Få fikk bestå slik de opprinnelig ble ført i pennen, mye ble strøket. Upassende begreper som «Marie» til eksempel, måtte vike for mer nøytrale ordvalg.

Vil du den til Livet vie,
Fæst den ved dit Bryst, Marie;
Bag dens Blade da sig dølge
Vil en mindre stille Bølge.

Med en Vandlilje –  uredigert 

De samme motiver som går som en rød tråd gjennom Ibsens skuespill, gjenfinner vi hans lyrikk. Tilværelsens spagat mellom plikten og kallet på den ene side, friheten og lykken på den annen; streben, den ensomme streben, etter frihetens endelige forløselse mot kraften i det uforløste.

De sidste gæster 
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.

Det var en fest kun,
før natten den sorte;
hun var en gjæst kun, – 
og nu er hun borte.

Borte, Dikte 1871

Da Ibsen flere år senere, under Det Kongelige Theaters oppføring av Brand i København, ble konfrontert med Dr. Stockmanns politiske oppfatninger i En Folkefiende, benektet Ibsen å ha noe som helst åndsfellesskap med sine karakterer. Aldri innrømmet han at hans diktning var uttrykk for hans personlige oppfatninger. På spørsmålet om det han selv kom til uttrykk, et eneste sted i sine verker, skal han sagt, fritt parasittert, «Akk, De smaa Djevle, de skulle aldri blitt utgitt». 

Diva og kammermusikk –  et vågalt konsept

Den har turnert en stund, oppsetningen som har funnet sin vei til Ibsen Museum og Teater i Arbinsgate 1. Ibsenmuseet som har ellers lav aktivitet om dagen, har under sin husverts ledelse, Christian Ringnes, blitt utstyrt med noe så passende som en liten teatersal. Beleilig idet Nationaltheatret har gått under jorden og vurderer å forbli der. 

Scenen er nøytralt utrustet, kun det møblement som tjener aktørens beskjedne behov er satt frem. Det er ikke Ibsens sceneanvisninger som er dagens tema, men dikteren selv. Med glimt i øyet, og en stemme som kan – hvis den finner det for godt – sprenge ører på bakerste rad, står vår diva fjellstøtt på scenegulvet. Kledelig akkompagnert av Gimses stødige, men like fullt smidige fingre. «Han er god til å spille han der», komplimenterer hun sin kollega. 

Det er ikke bare Gimse som blir flørtet med den halvannen timen forestillingen varer. Nei, Ibsen var ingen stakkarslig tafser skal vi vite, han var en mann med pasjonen i behold  – en lidenskapens fanebærer. Se til hans kvinneskikkelser, oppfordres vi, observer hvilket driftsliv de har: Rebecca West, villig til å myrde for sin iver, Ellida Wangel med sin uoppholdelige lengsel mot «havet», ja, for ikke å nevne den frekke Hilde, som to ganger gjør sin entre i Ibsens skuespill – like våryr ved begge anledninger. Da kan vi jo forestille oss hvilket frimodig sinn vedkommende som stod bak disse kvinnene, må ha hatt. 

Jeg slog min Arm om hendes Liv,
Hun hvilte paa mit Fang, –
Saa fæstet jeg min unge Viv,
Mens nøkk i Natten sang;
Om Draugen lo da hun ble min,
Det minnes jeg kun halv
Mig skræmte ingen Vættes Grin, – 
Jeg så kun var ræd og fin,
Og kjente hvor hun skalv!

På Vidderne, 1860

Fjeldstad beklager seg så smått over at Ibsens kvinner så altfor ofte tolkes for tørt. Vågalt og viltert må de spilles, skal de fremføres slik dramatikeren skapte dem. Fjeldstad legger ikke sin oppfatning av hverken Ibsens liv eller forfatterskap mellom fingrene; mangt et verk ble til takket være de vakre, begavede og ikke minst unge, museer, Ibsen til stadighet forgapet seg i. Diktene utgjør intet unntak. 

Ikke en gang Til den eneste som Ibsen-forskningen for sikkert har kreditert konen Suzanna, slipper unna Fjeldstads «skandaløse» Ibsen-tolkning. Hyllesdiktet til hustruen kom ikke med i Dikte, tross at både forlegger og Ibsen selv var av den oppfatning at Til den eneste var komplett. Akademia har forklart dette med at diktet mangler fire vers i siste strofe, og av den grunn ikke stod til datidens formkrav. Dette er det rene og skjære sprøyt, avslører Fjeldstad. Forklaringen er av en ganske annen natur. 

På den tiden arbeidet med Dikte pågikk, bodde Susannas søster Marie i det Ibsenske hjem. Ryktet om at hun og husets herre, hadde et særdeles åpenhjertig  – eller rettere sagt, åpenbart – godt forhold, var velkjent blant datidens informerte. Ibsen kjente imidlertid Marie allerede fra den tiden han gikk og beilet i prost Thoresens stuer i Bergen – tiden hvor handlingen i Til den eneste har hentet sin inspirasjon fra. Fjeldstad setter derfor spørsmålstegn ved om det ikke var Suzanne som så til at diktet ikke ble inntatt i samlingen, og med det avslørte hvem diktets beveggrunner egentlig skal krediteres. Ibsens smaa Djevle er med andre ikke en forestilling for de forutinntatte. 

Klokken halv tre er det hele over. Motvillig trasker vi ut i regntunge gater, går hvert til vårt, fylt opp av stemninger som utvider sjelen, et stille suk efter hine fjerne tider. Hvis var noe som helst å utsette på forestillingen, har man tendenser til å dvele ved detaljer, ble det for undertegnede noe forstyrrende at pianistens dress ikke var i de samme farvetoner som skuespillerinnens antrekk. Detaljene stod ellers stod til forventningene  – som var høye. 

Inspirert som vi er av Fjeldstads erotisk-motiverte Ibsens tolkning, overlates åpningsordene i hans første skuespill Catalina, til lesers fantasi å fortolke: 

Jeg maa, jeg maa, saa byder mig en Stemme,
i Sjælens Dyb, og jeg vil følge den; –
jeg føler Kraft og Mod til noget bedre,
til noget Høiere end dette Liv

«Til syvende og sist, mine samtidige: det beste er ikke å foreta seg noe! Best ...
Mang en foregangskvinne har kjempet vei for de muligheter kvinner idag har fått. Noen har ...
Byen Aabenraa, helt syd i Danmark, har de siste årene gjennomgått det som kan kalles ...