Nå blomstrer kirsebærtrærne i Japan!
Under normale omstendigheter trekker befolkningen ut i hager og parker for å feire dette lille mirakelet: Lyslykter blir hengt opp i gatene, og tusenvis av mennesker samler seg under endeløse tepper av hvite og rosa blomster.
Det er vanskelig for resten av verden å begripe japanernes grenseløse begeistring for det blomstrende kirsebærtreet. Hva slags trolldom hviler over disse tandre kronbladene og gir dem styrke til å mobilisere en hel nasjon? I essayet Om forgjengelighet av Sigmund Freud finner vi muligens svaret.
I essayet beretter psykoanalysens far om en ettermiddag i 1913, da han spaserte gjennom et vakkert sommerlandskap sammen med en ung poet og en stilltiende venn. Den unge poeten ble beveget av de vakre omgivelsene, men nektet for at skjønnenheten gav ham noe glede. Tvert imot. Han greide ikke å nyte utsikten uten å forestille seg hvordan det yrende livet kom til å visne, mugne og råtne i løpet av få måneder. Skjønnheten var skjendet – besudlet av forgjengelighet.
Freud tolket den unge poetens intense innføling som et tegn på at underbevisstheten hans var i opprør mot livets flyktige karakter, at landskapets forbigående skjønnhet hadde gitt ham en forsmak på det store tapet som var i vente: For det er ikke bare trærne og blomstene som skal råtne og bli til jord. Det er oss. Det er vi som skal falle til bakken som visne blader og bli trampet ned i søla. På ett eller annet tidspunkt kommer lungene våre til å slutte å inhalere oksygen, og blodet vårt kommer til å størkne i årene. Rigor mortis kommer til å gjøre kroppen stiv og hard lik en porselensdukke. Det som pleide å være et menneske som flørtet og elsket og hatet og kranglet, skal reduseres til tom emballasje. Og som all emballasje skal også kroppen vår fjernes, slik at den ikke forsøpler omgivelsene. Noen kropper skal brennes av hete flammer, andre skal senkes i den kalde jorden. Jeg vet ikke hva som er mest grotesk, men jeg vet at forråtnelsesprosessen begynner i tarmen, for det er her det finnes flest bakterier.
Det er kanskje ikke så rart at bevisstheten viker fra slike tanker, eller at underbevisstheten stritter imot våre liv som døgnfluer. Men det betyr ikke at det er klokt å fornekte døden, for døden setter livet i perspektiv. Freud mente faktisk at forgjengelighet er en forutsetning for skjønnhet: Det at en nytelse er begrenset i tid, øker den nyss nevnte nytelsens verdi: «A flower that blossoms only for a single night», skriver Freud, «does not seem to us on that account less lovely».
Det var slike ting Freud og den navnløse dikteren diskuterte mens de vandret sammen en vakker sommerdag i 1913. Det samme tankegodset ligger til grunn for japanernes begeistring for kirsebærtreets blomster: De pastellfargede kronbladene er deilige og delikate, men også sarte og sårbare – akkurat som et menneskeliv.
Den kortvarige blomstringstiden er en slags memento mori, en påminnelse om at vår tid på jorden er tilmålt, og at vi må presse nektar ut av hvert eneste øyeblikk; blomstringstiden symboliserer det evige kretsløpet av død og forvitring, liv og fornyelse.
Snart er det kirsebærtrærne i Norge som blomstrer. Jeg håper du tar deg tid til å nyte synet.
