Kan buddhismens filosofi gjøre oss lykkelige?

Publisert 16. oktober 2022 av

Spørsmålet «hva innebærer et lykkelig liv» har blitt analysert og drøftet av filosofer, teister og psykologer gjennom hundrevis av slektledd. I tillegg til å ha blitt snakket om, har det også blitt tøyet og moderert. Noen mener at lykke er overdrevent, at vi heller burde strekke oss mot andre verdier som dyd, høyaktelse eller likegyldighet. Er man nihilist, må man nesten regne med at det ikke er noe svar til spørsmålet – poenget er å akseptere meningsløsheten ved det hele. Buddhistenes dom kan minne om nihilisme, bare med en litt annen vri. Buddhismen ser på livet som noe gigantisk og edelt, samtidig som at individet anses som noe som bør minske sin egen-verdi. Ikke på bakgrunn av moralsk fordømmelse, men fordi individets higen etter det materielle og det forgjengelige medfører lidelse. Hvordan fungerer egentlig dette? Kan buddhistisk filosofi være svaret på hvordan man kan oppnå et lykkelig liv?

Ved en konferanse fra 2008 foreslår den Australske munken Ajahn Brahm at «den høyeste formen for lykke er fred.» Han fortsetter med å informere publikum om at den  kortvarige og flyktige lykkefølelsen – som ofte forekommer når man forelsker seg – kan skape en illusjon av et lykkelig liv. «Noen ganger når alt går din vei i livet, er man ikke veldig vis, og man vet heller ikke hva fred virkelig er,» sier han. Brahm mener at dette er feilen med mennesker som oppnår suksess: De får en illusjon av at de har skapt sin egen lykke. Dette ender som regel med at skuffelsen blir uoverkommelig når de senere feiler i noe. Brahm foreslår at istedenfor å vinne på alt, må vi mennesker lære oss kunsten å gi slipp. «Jo mer man gir slipp, jo mer har man,» forkynner han. Ifølge munken trenger man altså ikke å anskaffe seg noe for å bli lykkelig. Svaret ligger heller i å eliminere. Hva er da riktig å velge bort?

Utviskingen av jeg-et

Anātman som på sanskrit betyr «ikke-selv» er en viktig doktrine innenfor buddhismen. Læren om begrepet er ikke ontologisk, det vil si at forståelsen av at «jeg-et» ikke eksisterer har ikke noe med det levende selvet å gjøre. Den handler nærmere bestemt om hvordan vi mennesker kan forholde oss til selvet (jeg, meg, mitt) på en konstruktiv måte.

Buddha bet seg merke i vår tendens til å se på selvet som noe permanent og som eksisterer uavhengig av verden rundt oss. Med andre ord – du og jeg tenker og handler sannsynligvis på grunnlag av at «jeg-et» er unikt, uavhengig og permanent. På denne måten er vi mer utsatt for lidelse dersom noe skulle gå galt med oss eller hvis vi på en eller annen måte sårer en god venn. Vi tillegger selvet en enestående verdi – dermed legger vi også mer press på oss selv og våre handlinger.

Buddha gir oss ikke en solid forklaring på hva han mener med denne doktrinen. Heldigvis er den blitt tolket på mange forskjellige måter innenfor buddhistisk litteratur. Den vietnamesiske munken Thích Nhất Hanh tydet Buddhas utsagn i forhold til menneskenes omgivelser. Han forsto det slik at vi som sjeler ikke eksisterer separat fra verden rundt oss og andre vesener. Sett at vi er avhengig av luften vi puster inn, vannet vi drikker og maten vi spiser for å overleve, blir det problematisk å gi «jeg-et» en unik, uavhengig og pemanent verdi. I boken hans The Heart of Understanding (2009) skriver Hanh:

«Vi har ikke lenger en stilk som knytter oss til vår mor, men da vi var i livmoren hennes hadde vi en ganske lang stilk, en navlestreng. Oksygenet og næringen vi trengte ble sendt til oss via denne. Uheldigvis, på den dagen som vi kaller vår fødselsdag ble den kuttet og vi fikk en illusjon om at vi var uavhengige. Det er en feil. Likevel fortsetter vi å lene oss på vår mor i en lang tid etterpå, og vi har flere andre mødre med oss. Jorden er vår mor. Vi har veldig mange stilker som knytter oss med moder jord. Det er en stilk som knytter oss til skyen. Hvis det ikke er en sky, er det heller ikke noe vann for oss å drikke. Vi er laget av minst sytti prosent vann; stilken mellom oss og skyen er virkelig der. Dette er også tilfelle med elven, skogen, tømmerhoggeren og bonden. Det finnes hundretusenvis av stilker som knytter oss til alt i kosmos, og derfor kan vi være. Ser du stilken mellom deg og meg? Hvis du ikke er der, er heller ikke jeg; det er sikkert. Hvis du ikke ser det enda, se dypere og jeg er sikker på at du vil skjønne det. Som jeg sa, dette er ikke filosofi. Du må virkelig se det.»

Ifølge buddhistisk tanke finnes det med andre ord en slags frelse i å eliminere det unike ved «jeg-et». Det er altså egoet vi må velge bort for å oppnå den høyeste formen for lykke, nemlig fred. Men hvordan kan man leve på linje med anātman? Er det virkelig mulig å bryte med den tilsynelatende feilslåtte forestillingen om at vi alle er autonome, uavhengige vesener?

Ta vare på menneskene rundt deg

Å leve med forståelsen av at «jeg ikke lenger er hovedpersonen i mitt eget liv» kan for mange virke som en utfordrende oppgave. Vi har tross alt blitt dullet og kost med av mor gjennom barneårene, noe som muligens resulterte i et par forvrengte idéer om oss selv i forhold til andre. Hvis du som leser var storesøsken eller enebarn, er det kanskje desto større sjanse for at du har vokst opp med en slags underbevisst idolisering av deg selv. Veien mot anātman er åpenbart full av hinder, men til manges lettelse påstår noen av Buddhas etterfølgere at de har filosofert seg frem til oppskriften.

Brahm foreslår at veien mot den høyeste fred kan være å se menneskene rundt seg og å gi omsorg til de som trenger det. Samtidig anerkjenner han at noen ganger kan man oppleve at en venn lider såpass mye at man ender opp med å føle seg inkompetent. Brahm mener likevel at det aldri finnes en situasjon der man ikke kan gjøre noen ting for å hjelpe. Uansett problemstilling, kan den rammede alltid føle at de blir tatt vare på, sier han. Og dersom man ikke kan forandre på dem, kan man fortsatt akseptere dem. Poenget med dette er at jo mer du tjener andre, desto mer opplever du å gå ut av deg selv. Dette kan altså føre deg nærmere «ikke-selvets» tilstand, som ifølge buddhismen er stedet der den høyeste formen for fred (og dermed lykke) kan oppleves.

Kan svaret avdekkes ved å forskjønne den ytre verdenen?

Jeg velger å tolke Brahms budskap i en litt bredere forstand enn som så. I lys av det Hanh vektlegger i sin bok, virker det fornuftig å ikke bare vende blikket mot sine medmennesker, men også mot naturen og omgivelsene rundt. Gitt at jeg som skapning er like mye knyttet til elven, skogen og skyen som de er til meg, gir det mening at lykken kan avdekkes idet man forsøker å forskjønne verden rundt seg. Hvis en bygning er like mye verdt som deg og meg, hvorfor skulle vi ikke behandlet den som vi ville behandlet oss selv? Når vi pynter oss foran speilet om morgenen gjør vi det fordi vi har en idé om at «jeg-et» kan bli enda bedre dersom vi skjenker det litt ekstra kjærlighet og oppmerksomhet. På samme måte kan vi gi kjærlighet til et hus, en leilighetsblokk eller en hage. Vi kan pynte et byggverk med behagelige former, spirer og skråtak. Vi kan vanne hagen slik vi gir vann til kroppen når den føler seg dehydrert. Vi kan plante vakre blomster slik vi til tider setter opp håret i en tiltalende frisyre, og vi kan male malerier til utsmykning slik noen av oss sminker seg før en festlighet.

Med begrepet anātman tror jeg ikke buddhistene mente å avskaffe «jeg-et» totalt. I mine øyne handler det om å forandre menneskers forståelse av det. «Jeg-et» er ikke forbeholdt din fysiske kropp og sinn. Det er i alt og alle.

Istedenfor å trekke konklusjonen at du har blitt minsket i verdi, ville jeg foreslått det motsatte: Med denne filosofien i bakhodet, har du økt i verdi. Du har nemlig makten til å påvirke alt rundt deg — til å se på den ytre verdenen som ett med deg selv. Kanskje veien til personlig lykke er synonymt med veien til en lykkeligere verden.

 

For å forstå moderne kultur og «moderne kunst», er professor Larry Shiners øyeåpnende bok The ...
Et historisk dypdykk vil drukne klisjéen om Afghanistan som imperiers kirkegård. Mange imperier har med ...
På Sivilisasjonens efterlengtede lanseringsfest på TBS Gallery den 17. oktober, presenterte skuespiller Per Christian Ellefsen ...