1: Reims
Ingenting gir ånden vinger som champagne fra Reims, og ingen drikk styrter den raskere ned igjen i avgrunnen.
Det var av denne grunn, etter en dyktig og fuktig apertif av overgjæret, nesten motbydelig salpetersøt og fornærmende dyr champagne fra kjelleren Les Caves du Forum i rue Courmeaux i den østfranske og nestentyske katedralbyen Reims, skribenten skyndte seg på med pelskåpen for å flanere nedover byens gater. Så lenge min ånd var hevet, tenkte jeg, må jeg endelig rekke å studere denne byens atmosfære og egenart fra fugleperspektivet og sanselighetens genialitet.
Reims, som ligger på et truende flatt, tyskeraktig og grått jordbruksland, flyter på tross av sitt triste rammeverk trygt gjennom kulturhistorien på grunn av sin champagneproduksjon og sin berømte middelalderkatedral. I dette ruvende kirkerommet som utgjør byens senter, virket blant annet middelalderkomponisten Guillaume de Machaut (1300–1377) gjennom den viktigste delen av sitt liv. Her skrev han sin poesi, sine motetter og kjærlighetssanger og, i bekymring om sitt ettermæles overlevelse, nøyaktige kataloger over eget verk.
«Middelalderen blir vi aldri ferdig med», tenkte jeg der jeg gikk nedover rue Courmeaux som ledet i retning av katedralen. Middelalderen er en slags bunnlinje. Jeg tok inn en ny gate. Og alle disse renslige Ludvikdenfemtende-byggene her på plass Royale, er egentlig bare en unnskyldning, tenkte jeg, en kulisse som skal gjøre turen til katedralen fordøyelig, som en hvit, appetittlig duk uten mat. Som tomme men lovende tallerkener, tenkte jeg. Selv om statsmennene som fikk disse statlige pseudorokokko-byggene oppført til ære for sin konge, nok forsto det annerledes. Jeg innså nå at jeg brygget på noe som lignet antistatelige tanker, og ble så pinlig berørt at jeg måtte kikke meg over skulderen til høyre og venstre.
Hva er det egentlig med denne såkalte middelalderen, denne såkalte mørketiden, som er så bestandig og varmende, spurte jeg meg selv videre om. Disse steinklossene av kalk, som alle praktmiddelalderbygg er laget av, er jo hugget så nitidig ut, og passer så perfekt inn i hverandre, selv om de alle er forskjellig av størrelse. Dertil har de noe så betryggende ved seg, tenkte jeg, som om hånden til de som lagde dem, ennå lever i dem. Her er ingen ferniss som skjuler at hender har utformet hver eneste sten. Og betyr ikke dette at mennesket blir synliggjort, dersom grunnmaterien og håndverkets klor i denne materien forblir synlige? Disse steinene lyver ikke, tenkte jeg, i motsetning til det aller meste annet i vår verden.
Vinden blåste surt og fiendtlig på rue du Clôitre, som var like i nærheten av katedralen, og det var bare så vidt min store renessansehatt ikke ble revet tvert og ydmykende av hodet mitt. Å få blåst av seg hatten er min største skrekk, bortsett fra en plutselig død. Tanken om å forlate verden uten et nøye planlagt farvel og den lidelsen som hører med, står nemlig for meg som det mest skremmende og meningsløse et menneske kan bli utsatt for. Mennesket er, etter min erfaring, til syvende og sist ikke stort mer verd enn smerten det klarer å tåle. Men nesten like ille og pinlig er det i sannhet hvis Gud blåser av en hatten i det offentlige rom!
På den andre siden av gaten dukket det opp en ung gutt, like plutselig som et troll i eske, og merkelig krydret med karismaen til en ond tvilling. Han gikk selvsikkert og eplekjekt i motsatt retning og nikket til meg med et småflir rundt munnen. Gutten hadde en såkalt cowboyhatt på hodet, noe som er meget uvanlig for et fransk barn. Franske barn i alle aldre lever normalt sett lykkelig beskyttet mot amerikansk kultur, noe jeg alltid har misunt dem. Jeg måtte ved synet av gutten tenke på om det var ham eller jeg som levde en tilværelse løsrevet fra tid og rom.
«Realiteten dør alltid ut», sa den franske filosofen Jean Baudrillard, som var født og oppvokst i nettopp Reims. Baudrillard har hatt mye innflytelse på meg, husket jeg, selvsagt med unntak av den sedvanlige franske pessimismen han representerer. Franske filosofer er egentlig også alle flanører, tenkte jeg. Franske filosofer sier jo som regel veldig lite om veldig mye, mens engelske filosofer, som flanerer meget mindre, stort sett sier veldig mye om veldig lite. De franske filosofene småløper også gjerne nedover sin tankes gater, kledd som småkomiske påfugler, sa jeg halvhøyt til meg selv der gikk nedover gaten.
Jeg måtte nå tenke på Baudrillards hovedverk Simulacra og Simulasjon fra 1981, samtidig som jeg bestemte meg for å krysse gaten for å spørre ut gutten om den såkalte cowboyhatten han så freidig spradet rundt med. Den frekke gutten latet som om han ikke hørte spørsmålet mitt, bare trakk på skuldrene mens han gikk plystrende videre. Jeg hadde av naturlige grunner respekt for hans lydighet ovenfor sine foreldres sannsynlige ordre om ikke å engasjere seg med mistenkelige fremmede menn på gaten.
Vet ikke, forresten! ropte gutten plutselig tilbake til meg, dog uten å snu seg. Bruker den fordi kameratene mine har den samme!
Forholdet var altså slik jeg hadde hatt mistanke om. For hundreogfemtiåtte år siden, i 1865, ble den første såkalte Stetsoncowboyhatten designet av J. B. Stetson i Texas. Ifølge Baudrillard har alle objekter, akkurat som denne hattetypen, en primær opprinnelsestilstand. Denne cowboyhatten ble i sin tid og i all enkelhet, med Texas dirrende ørken som bakteppe, laget for å beskytte menneskehoder som jobbet ute mot den stikkende solen.
Objektets opprinnelsestilstand, blir ifølge Baudrillard i Simulacra og Simulasjon etterfulgt av realitetens perversjon. Dette er en tilstand når objektet over tid forvandles til et symbol med en utvidet betydning enn bare den praktiske. En cowboyhatt blir nå til et plagg som symboliserer maskulin styrke, uavhengighet, de store prærienes frihetsfølelse, individets strev og seier over elementene. Hatten blir et tegn, et signal. Som neste skritt i utviklingen nevner Baudrillard realitetens pretensjon, som er en transformasjon fra objektet til en ikke-materiell opplevelse. Cowboyhatten blir nå et sekundært signalobjekt, en forkledning i en film om cowboyhelter hundre år etter at disse heltene faktisk levde.
Endestasjonen i reisen fra autentisitet til kopi, er i følge Baudrillard en total kollaps av all realitet. Dette gir han navnet simulacrum. Et simulacrum er en tilstand hvor objektet ikke lenger har noe relasjon, ikke engang symbolsk, med sin egen opprinnelse. Femti år etter at cowboyfilmen er laget, blir den sett ved en tilfeldighet av noen franske barn, som etterpå bestemmer seg får å leke cowboy og indianer i hagen (etter å ha mast seg til det riktige utstyret noen uker før fra en leketøysbutikk). Nabogutten, vår frekke nåtidsgutt fra gaten i Reims, har sett disse vennene leke cowboy og indianer, og nå vil selvsagt også han ha den samme hatten. Gutten vet ikke engang hvor Amerika ligger på kartet.
Dette simulacrum, sier Baudrillard filosofisk surmulende, er en hyperrealitet, et nytt lag realitet løsrevet fra den opprinnelige realiteten. Begjæret for hatten, har i Baudrillards idéverden blitt til et forgiftet begjær i en kunstig hyperrealitet.
Jeg svinger inn på plassen foran katedralen, og undres på hvorfor franske tenkere er så pessimistiske, så besatt av historiens negative dynamikk, og samtidig så radikale og befriende frittalende. Hattens reise gjennom historien fra mening til det meningsløse, knuffet og hjulpet av slangeoljeselgere, merkantile spekulanter og rene tilfeldigheter, har jo også noe vakkert ved seg, tenkte jeg. Noe skjebnesvangert vakkert. Objektenes vandring gjennom tiden, tenkte jeg, er akkurat som flanørens vandring gjennom byen!
Inne i den voldsomme katedralen i Reims, som åpnet seg over meg som en indre himmel, luktet det av religiøs julebakst, søt rødvin, røkelse, og subtilt dirrende seksuell undertrykkelse. Ikke langt unna alteret sto det en tilsynelatende profesjonell vokalsekstett og sang. Jeg gjenkjente straks Guillaume de Machaut berømte Messe De Notre Dames, som noen musikkvitere hevder er musikkhistoriens første komponerte messe, og som altså er skrevet for denne katedralen i Reims, og ikke den i Paris slik man skulle tro.
Jeg satt meg ned på en av de iskalde benkene og sukket opp mot Jesus på korset der han hang som en uendelig kopi av seg selv, og uendelig snakkende med seg selv og alle versjoner av seg selv i de andre kirkene rundt i verden hvor han henger stilisert blødende og lidende. Historiens mest avbildede mann, og samtidig, i realiteten, tenkte jeg, den mest ukjente. Denne kunstneriske representasjon av en antatt skikkelse, tenkte jeg litt foraktelig, før musikken strammet meg opp. Messen var slutt. Nå tinet vokalistene opp atmosfæren med en livlig og verdslig ballade av samme komponist.
Musikken var forbausende vital, og for første gang forsto jeg den også som frigjort. Det tonale senteret vaker, vakler, forsvinner, dukker opp igjen, nesten regelløst. Enkelheten frigjør rommet for å fylles av uttrykk og ekspresjon. Lidenskap tar over for pliktoppfyllelse. Ars Nova, den mye musikkstilen Machaut representerte, var et ungdomsopprør seks hundre år før 1968, men initiert av en for sin tid gammel og hinkende mann.
Nesten alle Machauts tekster, over fire hundre dikt skrevet mellom 1330 og 1370 tallet, handler om såkalt kjærlighet i forskjellige former. Denne franske posttrubadurkomponisten var som alle franskmenn selvsagt besatt av kjærlighet, og de fysiske aktiviteter som dertil hører. At de franske trubadurene havnet i høyet med både bondestandens og borgerskapets koner, der de stadig og hvileløst vandret rundt blant byer og gods, lå nok i kortene, tenkte jeg.
Machauts dikt Le voir dit fra 1365, omhandlet nettopp en kjærlighetsaffære med en 19 år gammel jente ved navn Péronne d’Armentières. Selvbiografisk ifølge noen. Komponisten var da i 60-årene. Ifølge vår moderne moralske standard et såkalt svineri. Men kanskje var det ikke slik dengang. Kanskje var forholdet dengang ikke svineri, tenkte jeg repeterende, med champagnens hallusinerende, dog avtagende virkning, som åndelig propell.
Svinet Guillaume de Machaut, tenkte jeg, komponistsvinet. Jeg kjempet for å holde latteren tilbake. Det var mislykket. Jeg måte riste på hodet, fnise og hikste så høyt at vokalistene så opp fra notene i min retning mens de fremdeles forsøkte å konsentrere seg om musikken. Den ene sopranen var svært vakker.
Denne konserten er jo nettopp et herlig simulacra, tenkte jeg, en ren hendelse og spekulerende tolkning av åtte hundre år gammel musikk, totalt blottet for kontekst. Men det betydde ikke at den tross alt ikke hadde smuglet med seg gnisten som bor i mennesket. Flanøren hadde fra dette øyeblikket, i møte med en gammel musikk og en av munnene som fremførte den, tiltagende vanskelig for å konsentrere seg om filosofiske spørsmål.
