Den nye generasjonen videreutvikler ingenting dersom de bestemmer seg for å ta utgangspunkt i at tidligere generasjoner ikke har noe å lære oss, og at det de sa derfor skal forkastes, skriver Kåre Jørgensen.
Før var det å lære om historie og filosofi fra tidligere tider en viktig prioritet blant de med innflytelse i samfunnet. I nyere tid er man mindre oppmerksomme på at de som døde lenge før oss kan ha noe å lære oss, selv om menneskelig natur forblir den samme.
Hvis vi går et par århundrer tilbake i tiden, til særlig til opplysningstiden og utover i victoriatiden, så hadde eliten i den vestlige verden et ganske annet forhold til historie og til fortiden enn det de har i dag. Det daværende idealet bestod i at de dannede herrer som styrte samfunnet skulle ha svært, svært god kjennskap til historie, geografi, filosofi, mytologi og så videre. Man skulle blant annet ha god kjennskap til de politiske og filosofiske forholdene i antikken, og referanser til dette ville stadig dukke opp i dagligtalen i det gode selskap. Det å ha god peiling på det ga status. I dag er det mildt sagt ikke slik. I dag er vi snart kommet dit hen at man er en slags kuriositet hvis man tror at man trenger å vite hvem Cæsar eller Sokrates var. I den grad slikt er interessant så er det bare som fun facts eller trivia.
I tillegg var man også inspirert av tidligere tider i estetikken. På 17- og 1800-tallet var det for eksempel bølger av historisk-inspirerte stiler som nyklassisisme og nygotikk, alt etter hvilke perioder det var mest trendy å være opptatt av. Washington DC er full av nyklassisisme for å referere til den romerske republikken. Det britiske parlamentet, bygget midt på 1800-tallet, er i nygotisk stil, i referanse til middelalderen. I politisk retorikk og debatter brukte man stadig historiske referanser. Da Napoleon tok makten erklærte han seg først konsul, og deretter keiser, som i begge tilfeller var for å referere til romerne. Da Lord Palmerston blokkerte Hellas i 1850 for å hjelpe en britisk statsborger som var i trøbbel (Don Pacifico-affæren), uttalte han at han tok i bruk et romersk prinsipp om å hjelpe sine borgere hvor enn de var. For de som styrte i den tiden var slike referanser helt normale.
Mye av dette kan nok virke rart eller ubetydelig for mange moderne mennesker, men det som er interessant her er den klart store mengden med historisk bevissthet som hodene deres var fylt av den gang, og ikke nå lenger. Det er interessant å reflektere over hvorfor dette har endret seg, og hva slags praktiske konsekvenser dette kan ha for samfunnet. Jeg tror det som har fått oss hit hvor vi er nå er det dominerende synet i vår tid om at verden automatisk skal utvikle seg i retning av noe bedre, og at noe som kommer kronologisk før noe annet derfor må være dårligere enn det som kommer etter. En problematisk konsekvens av denne idéen er at man slutter å se betydningen av å lære av fortiden. Man utvikler en arroganse overfor tidligere generasjoner, hvor man bare tar utgangspunkt i at de må ha vært mer uvitende og skjønt mindre enn oss, kun fordi de levde tidligere enn oss.
Men et problem her er at i den grad man kan si at man har beveget seg videre fra noe, så må det i så fall være fordi man «står på kjempers skuldre», og bygger på tidligere lærdom for å videreutvikle og utvide forståelsen. Men hvis man i stedet tenker, slik mange i dag gjør, at fortidens tanker ikke har noe og si, og at vi heller bare kan forkaste dem og tenke nytt utfra intet (slik mange i dag gjør), så faller dette argumentet bort. Den nye generasjonen videreutvikler ingenting dersom de bestemmer seg for å ta utgangspunkt i at tidligere generasjoner ikke har noe å lære oss, og at det de sa derfor skal forkastes. Dette er problematisk på mange områder. Blant annet med en god del filosofiske spørsmål, som hvordan vi skal forholde oss til livet, kilder til mening osv. ettersom menneskelig natur er den samme som den alltid har vært.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Folk i dag vil få like mye ut av å lære om Aristoteles sin gylne middelvei, eller om stoiske idéer om å gjøre det riktige uavhengig av miljøet rundt, og debattere merittene av disse idéene, som folk i tidligere tider. Diskusjoner om hva som er meningen med livet, hva som er dydig, i hvilken grad impulser er noe man skal følge eller undertrykke, hva som er den rette moralske balansen mellom plikter og konsekvenser og så videre, er temaer som har vært diskutert i tusenvis av år. De har vært diskutert fordi mennesker er mennesker, uavhengig av tidsalder. Og det faktum at de har vært diskutert i tusenvis av år betyr også at folk for tusenvis av år siden kan ha kommet med gode argumenter i disse debattene som også kan være relevante når man diskuterer de samme spørsmålene i dag, eller om tusener av år inn i fremtiden.
Et annet område hvor man kan få problemer er når det kommer til å forstå hvordan verden fungerer, som er det man forstår ved å lære leksene av historien. I vår tid er vi i internasjonal politikk på vei inn i en mer konfliktfylt periode, etter alt å dømme, hvor verdens stormakter konkurrer om makt, på måter som i enkelte tilfeller fører til militære konflikter. Dette er det ingenting rart med. Det er faktisk helt normalt fra et verdenshistorisk perspektiv. Det er slik relasjoner mellom stater har fungert siden sivilisasjonenes begynnelse for tusener av år siden. Det som er rart er å forvente at verden skulle være annerledes. I nyere tid har man levd under en illusjon om at «Verden er for opplyst nå til dags, så sånt har vi lagt bak oss. Det hører hjemme i barbariets tid.» For noen år siden trodde jeg det selv. Og i 1914 var det mange fremtidsoptimister som trodde det samme, før Første verdenskrig midlertidig ødela illusjonen.
Men den grunnleggende leksen her er igjen det faktum at menneskelig natur ikke forandrer seg, og at hvis X har karakterisert alle samfunn til alle tider, så kan vi regne med at X vil skje igjen. Og her kan vi legge til at dette er noe som samfunn i tidligere tider, i hvert fall opp til rundt forrige århundreskifte, pleide å være fullt klar over. Dannede herrer for på for eksempel 1700-tallet studerte gresk-romersk historie ikke bare fordi det var fascinerende i seg selv, men også fordi det hadde relevans i form av å lære dem tidløse lekser om hvordan både mennesker og samfunn fungerte på et mer grunnleggende plan. Mye hadde forandret seg mellom for eksempel år 300 f. Kr. og år 1700, men det som ikke hadde forandret seg var grunnleggende prinsipper som gjelder fremdeles, enten vi anerkjenner dem eller ei.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Kort sagt: Ved å lære om fortiden lærer man om nåtiden. Man får en dypere forståelse av mennesket og samfunnet. I tidligere tider forstod man i større grad enn i dag at å hente inspirasjon og lærdom fra tider som kom før dem var viktig. Det moderne verdensbildet har redusert denne forståelsen. Det er et stort tap. Hvis vi skal opprettholde en sivilisasjon som fungerer i det lengre løp (altså flere århundrer eller årtusener fremover), så trenger vi å være litt mer åpne for å se i det biblioteket av forståelse som våre forfedre har samlet sammen i århundrene og årtusenene som kom før oss. Jeg håper at samfunnet utvikler en større forståelse av dette i årene som kommer.
