Villons gris

«En ce temps que j’ay dit devant,
Sur le Noël, morte saison,
Que les loups se vivent du vent
Et qu’on se tient en sa maison …»

François Villon, Le Lais, strofe II)

Angelus I

Det var i den tiden oppunder Jul, den døde tiden med frost og nød, hvor ulven lever på vind og folk kryper sammen om ildsted og grue…

«Mine venner,» sa magister François Villon en dag i desember etter St. Nicholas i det Nådens År 1456 idet vi gikk ut av vertshuset Muldyret ved Sankt Benoit-kirken i Rue Saint-Jacques og mens klokkene klemtet første angelus. «Nå gir jeg denne fillen til broder Nicholas, som nå i en djevelsk fart iler bort  til Ostel-Dieu ved Nôtre Damen og selger den som en bit av Den Hellige Veronicas svetteduk, og så får vi oss en svir hos mester Turgis på Furukonglen ikveld også, og kanskje litt ost og brød attpåtil, ja, tilmed flesk om det går bra.» Og den gode Villon rev med dette av seg resten av det fillete høyreermet så det sang som en horefjert. Vi ble enige om å møtes til vesper hos Robin Turgis i den nevnte Pomme de Pin ved Petit Pont når klokkene ringte tredje angelus, for her skulle vi diskutere en plan som kunne få oss ut av pengesorgene for en god stund. Vi så frem til dette, for vi var magert stilt, hele gjengen, og vår nød var galgesvanger hver dag.

Og så løp vi hver til vårt i det snehvite Paris, og vi var François Villon, Régnier de Montigny, Dom Nicholas, Petit Jehan, Colin de Cayeux, og jeg, Guy Tabarye.

Idet vi snudde oss her utenfor Muldyret la jeg merke til at skiltet over oss nå hang litt skakt; det var løsnet på en kjetting. Min venn så straks at jeg ville strekke meg etter skiltet, og han la en hånd på skulderen min: «Gjem på spilloppene nå, min gode Guy; her på Muldyret kan vi jo komme tilbake.» Og jeg tok hånden til meg og lot være å nappe dette skiltet i den gode tradisjon som tilsa at vi nå stakk av med dette skiltet og kanskje forbyttet det med et annet skilt på et annet hus, og kanskje en annen kro, for slik å more oss over den forvirring det ville avstedkomme. Selvsagt betenkte jeg meg, for på Muldyret var vi jo velkomne.

Villon og jeg slo våre slitte kapper bedre om oss og så ånden fra våre vintørste munner forsvinne ut i frostluften mot de bratte hustakene og tårnene og spirene i det fjerne. Luften gnistret over katedralen og kirkene, Hostel St. Pol og Les Tournelles, Louvre, Châtelet og  Sorbonne, St. Benoit og Sainte Chapelle.

«Jah, idag får vi visst annet å gjøre enn å terpe på Disticha Cathonis og De Sphaera,» mumlet Villon med en bister latter. «Vi er heldige om vi får så mye som et glimt av en gros tournois før complét, men vi får gjøre det beste ut av det, kom nå!»

Og vi sto ikke lenge, men valgte vei og strøk inn nærmeste sidegate, etter at vi slo fra oss tanken på å banke på Rødporten ved St.Benoit-kirken, som så å si lå vegg i vegg med Muldyret, der Villons stefar og velgjører kapellanen Guillaume, holdt til, for denne ville sikkert ikke slippe ham inn etter det leven han holdt der sist; magisteren kunne sikkert ikke vise seg der på minst en måned. Vi ble enige om å la La Porte Rouge bli siste utvei for å fikse en slant sølv til ikveld. Vi løp hutrende mot la Cité.

Med alt det pariservett vi hadde, og med flesk og vin i sikte, så var vi allikevel så torgsky at vi skygget unna ethvert større gateløp og holdt oss til smug og stikkveier; Villons eventyr i Saint-Jacques-gaten ifjor sommer hadde gjort ham sky og på en underlig måte mer modig også, for i smugene kunne han jo enda lettere havne i nye og farlige eventyr. Vi glemmer nemlig aldri denne tilskikkelsen på St. Boniface ifjor, da Villon i følge med presten Gilles og jomfru Isabeau støtte borti denne bretoneren Hardi og presten Philippe Chermoye. Ingen vet hvorfor knivene kom frem, og hvorfor Chermoye rispet stålet i Villon, men vår gode magister var ikke tung å be, og han kvitterte med både kniv og sten, med den følge at Chermoye senere døde av skadene i Hostel-Dieu. Villon måtte til mester Fouquet for å få sydd sammen underleppen sin etter dette møtet, hvor han ikke våget annet enn å kalle seg Michel Mouton.

Etter en tid på flukt ble vår venn benådet av kongen i januar, for visstnok rakk den døde å  tilgi Villon, med fullt hjerte og med sitt skrevne navn Sermoise.

Med en gateglup men melankolsk magister som ledsager svøpte jeg kappen bedre om meg og trasket videre gjennom de krokete stretene og smugene med de tårnende og lutende bindingsverkene over oss.

Vi unngikk såvidt å få en bøtte med piss og skyller i hodet fra et vindu over oss, og idet vi nesten ble ridd ned av byvakten oppmuntret magisteren meg under et forfriskende snefall til å synge en studentvise mens vi nærmet oss noen kvartaler vi var vant til å håndtere.

Og langt inne i gatemylderet i nærheten av Petit Châtelet og nedsyltet i hele byens kropp og lukt i  øredøvende verkstedklang og rop og hundeglam og vrinsk og mekring og asentuting og hjulgniss og allslags skrik og ståk, mens vi ble skumpet hit og dit og behendig unngikk skramlende vogner og folk og dyr, rundet vi et velkjent hjørne vedRue da la Parcheminerie og Rue Erembourg- de Brie med alle bokmalerverkstedene og skrivestuene, bokbinderiene og universitetets stationarii, og her støtte vi på bynarren Guillaume Cu – Rumpe-Gilles, som vi kalte ham – og som hørte hjemme ute på La Cité. Han kom ridende på to esler (det vil si han holdt tømmene til et annet esel som bar en polstret dukke med samme klær som han selv, og som han presenterte som mester Jehan fra Tours. Denne Jehan hadde for tiden oppgitt sin malergjerning for kongen av Frankrike og betraktet seg selv som landeveisfarende, fikk vi vite, og det var fordi han ikke aksepterte betingelsene i bestillingen av et diptyk i Melun, hvor etter sigende kong Charles le victorieux et le bien-servis skattmester Estienne Chevalier skal ha forlangt at maleren under arbeidet skulle oppholde seg hos kongen i Bourges uten å se kongens elskerinne Agnès Sorel, noe den djerve Jehan Fouquet ikke kunne finne seg i fordi også han elsket henne, og så ble alt et eneste rabalder som gikk over land og by, og diptyker ble uaktuelt og umulig å bestille påny.

Bynarren sa nå videre at han av de nevnte årsaker var på vei til England for å anbefale sin polstrede venn for kong Henry, og så hilset han god dag og Guds og kongens fred mens han på den andre siden trakk et halvvoksent og forvirret lam etter seg, som hadde et lite trebilde bundet på ryggen, avbildende noe som lignet mer på et lam enn det selv. Lammet haltet og sprang ivei med halsen strukket i noe som minnet om en lenke av gull.

Narren drakk noe han kalte den beste hypocras i kristenheten, og det var en sterk og krydret vin fra fjerne land, og idet vi mottok stenflasken for å smake, vendte narren seg snart mot tre blinde clocharder som strakte hendene ut og ba om almisser mens de ringlet med sine små bjeller.

«Å, gode kristne, gi en skjerv til en blind, så får du tifold tilbake i Himmelen!»
«Forbarm dere over en som ikke ser lyset, og dine øynes lys være velsignet!»
«La mynten synge i koppen til en som aldri har sett lyset, i Frelserens navn!»

Vi var nå vitne til hvordan Cu vendte eselet mot disse stakkarene, og han bøyde seg ned mot dem og ropte:

«Hei du, du ene blinde der, ja, du, ja! Hvorfor deler du ikke med dine venner; så vidt jeg kan se har du minst tre sols parisis i kongens sølv der i koppen din!»

De blinde ble forvirret, og de grep alle ned i de tomme koppene sine før de snurret på hodene og vendte seg mot sine nærmeste, og så famlet de voldsomt på hverandre og ned i hverandres kopper mens munnhuggeriet steg.

Bynarren vendte eselet mot oss igjen og mottok kryddervinflasken med et flir av en annen verden, og så drev han på dyret for å begi seg videre i gatevrimmelen. De tre blinde var alt i fullt slagsmål.

Og nå hendte det at min venn Villon i en kattefart grep halen på eselet og kalte på clochardene, idet han sa følgende: «Hei, blindinger; jeg gir dere nå for et øyeblikk synet mitt og presenterer dere for denne eselhalen her, og skynd dere nå hit, Pasques-Dieu, og snarere enn kapellanen synger sine tider og alle de andre bønnene, og grip den, for han dere finner i andre enden her etter meg, det er bynarren Guillaume Cu, som nettopp snappet myntene deres, og det var ikke tre, men for faen fem!»

Og de tre blinde slapp straks taket i hverandre og famlet seg frem mot Villon, som med en neve om eselhalen og én ut i luften mot dem nå begynte å ta plass i gaten. En av tiggerne gjorde vei i retning Villon og eselhalen, og de andre blinde klamret seg til den første, og snart trakk de i fellesskap den polstrede dukken ned av eselet og ble et øyeblikk stående rådville og trekke i den mellom seg. Jeg ilte til for å hjelpe min venn og fikk fatt i rett eselhale, og så ba jeg Villon om å få de blinde over i riktig retning, og Villon bannet av bestyrtelse over sin egen blindhet og lokket de blinde påny, og snart var de fremme ved det andre eselet der de trakk den stakkars bynarren ned av eselryggen og trykket ham ned i gatesølen mens hendene deres løp over ham etter mynt og alt av verdi. Rumpe-Gilles ropte og skrek og ba for seg under vekten av de rasende blinde, som nå var som ulver over ham.

«Og jeg var øyne for den blinde, for å si det med Job,» mumlet Villon, «og lenge leve kongen, i Jomfruens og Kristi navn…» Og han korset seg. «Men kom,» sa han og tok meg ved armen, «nå er det nok blindhet for idag; vi har ennå mye å gjøre før vesper.»

Og vi hastet videre gjennom byen og inn i husklyngene på Petit Pont. Her ble vi grepet fatt i av noen tannløse kjeltringer som mente Villon skyldte dem penger og vin. Og siden min venn skyldte hele Paris penger og vin til enhver tid, godsnakket han med dem og lovte dem oppgjør dagen etter, for da ventet han en anselig sum gull, sa han. Løsgjengerne aksepterte motvillig, og med iltre bjeff forsikret de at de lett skulle få tak i ham om han forsøkte å gjemme seg for dem. Den ene av dem var en tidligere fangevokter i Kastellet, med et riktig fælt oppsyn, og han var kledt i en fillete kaftan han sikkert hadde snappet fra en sakførers dødsleie. Han flekket truende sine to tenner. Den andre stavret på en krykke og gapte siklende, en tredje manglet fire fingre på en hånd og pliret med et blindt øye; han var visst en engelsk veteran fra krigene, med en ‘gay daggere’ han ikke ville nøle med å la hilse på magisteren.

Villon forsikret dem med blide miner om at alt ville ordne seg, og for sikkerhets skyld testamenterte han på stedet en hel gris til dem, en gris han selvfølgelig ikke eide. Som forsikring lovte han bort skiltet til Furukonglen og nevnte mester Turgis selv som garantist. Og så vandret vi videre, lykkelige over å unnslippe ny engelsk vrede.

Ute på Cité-øya sluttet vi oss til løsgjengerne her og varmet oss litt ved et kullbekken mens Nôtre-Damen svingte klokkene i det nye tyrkervarselet, et kall og en påminnelse som pave Calixtus hadde fått for seg å innføre først i år, tre år etter osmanernes erobring av Konstantinopel. 

Vi støtte snart på Dom Nicholas, som oppgitt hadde viklet det skitne ermestykket til Villon rundt hånden.

«Ingen god dag for relikvier,» sa vår picardiske munk med et sukk.

«La meg se på relikvien,» sa Villon. «Hm…» Og han trykket revenesen sin i denne tøyfillen som en livlege under et avgjørende slag. «Vi får skaffe en pung eller skrin til den i løpet av dagen,» konkluderte han, «og helst bør kluten oppom underlivet til Stor-Margot eller den gavmilde Yolande hos mor Isabelle, så det blir fart i sakene her. Men nå får vi ile til svinemarkedet, mine venner, og skaffe noe spiselig til kvelds, se, her er et par sols i navnet.»

Og Villon slo ut med hendene og viste oss de usynlige pariser-sols. Noen gatekrøplinger stakk straks snutene borttil, men gryntet gretne ved oppdagelsen av at de hadde satt kreftene til forgjeves.

Vår magister rettet på sin fillete hatt og foreslo at vi heller møttes igjen på Muldyret, for der hadde han for tiden bedre kreditt enn hos mester Turgis. Han mente derfor at det var best å møtes dér for å treffe de nye disposisjoner. Inne fra katedralen nådde noen smektende oktaver i lydisk tenor ørene våre idet man der inne tydeligvis øvet på en Missa Verbum Incarnatum, i grell kontraklang til pavens tyrkerklokke – det ble rent ubehagelig.

«Vi får komme oss unna før sultanen gjør sitt inntog her også,» brumlet en utålmodig magister.

Villon var ved å sende oss avsted som Frelseren sendte avsted Peter og Johannes før påskemåltidet, før han ombestemte seg og sendte Dom Nicholas til Stor-Margot istedet for å få innsatt vår Veronica-duk med den rette lukt, mens vi løp videre.

Vi gjorde en tur innom Tre Kandelabre i Rue de la Huchette, hvor vår utspekulerte gullsmedklerk Petit-Thibaut slet bordplatene sammen med et par irske galninger, og etter noen varmende vinskvetter med dem bar det videre ut i gatene, etter at vi informerte ham om vårt forestående rådsmøte i Muldyret senere.

Vi valgte å unngå Le Grant Godet på Place de la Grève denne dagen, for i den kneipen risikerte vi å støte på både kriminalløytnanten og den kongelige prokurator, og kanskje provosten selv, herr Robert d’Estouteville; dette huset var nemlig i nabolaget deres. Likedan styrte vi unna provostens hus i Rue de Jouy, noe som betød at vi som regel gjorde en sløyfe om Grève-plassen, Grant Rue St. Antoine og Bastillen.

Nær Saint Benoît besluttet vi å skygge unna brødmarkedet på Place Maubert, for her ville vi med stor sannsynlighet bli kjeppjaget, eller tilmed bli klynget opp i den gamle galgen der uten rettergang eller tilbud om nåde.

Vi fant det derfor tryggest å gjøre noen omveier her også, men det forhindret ikke at vi støtte på andetyven Casin Chollet i rue Saint-Séverin, som straks gikk opp i fjeset på meg med anklager om andefangst på hans enemerker. Dette blåste jeg i, og da Chollet ble mer nærgående fikk han en ørefik av Villon som sang. «Pakk deg tilbake til den sumpen du kommer fra,» hveset magisteren, «for vi har viktigere ting å gjøre i dag enn å tørke revesikkelet ditt fra ansiktene våre!»

Chollet spyttet og svor, og han trasket bannende videre med løfter om senere rettferdighet.

Ja, omveiene kunne bli mange, og blant de foretrukne var ruten forbi spitalet i Saint Lazare, men vi hadde intet å gjøre der borte nå, så vi kom oss snart inn i Rue de Lobeau bak Hôtel de Ville, og etter å ha passert grensestenen Pet au Diable ble vi litt muntrere igjen.

Det var nær sagt umulig å bevege seg ubemerket i denne byen for folk som oss, og ved Den Blå Hane i Saint-Julien støtte vi på mester Moreau, som minnet oss på en gammel gjeld. Denne gangen valgte Villon å bestride gjelden og sa noe om sneen fra ifjor, og hvor var nå den? Moreau ble bisk, og lovte å oppsøke ham helt til han betalte, og han forsikret med apokalyptisk bass at det ikke nyttet å gjemme seg, hvor slu magisteren enn måtte tro at han var, og enten han kalte seg de Loges, Montcorbier eller Mouton, og han skulle finne ham enten han gjemte seg på Muldyret eller Furukonglen, Tre Kandelabre eller Den Blå Hane eller i Abbedens Trøst, hos kapellanen eller rektoren, hos horene i Rivegauche-de- Claire eller i Cluny-kvartalet eller blant ravnene på Montfaucon eller i hvilket som helst revehi han ville søke tilflukt i, om det så var på Mont Valérien eller i La Cour des Miracles eller i saracenernes eller etiopiernes land, og om det så var i Nostre-Dame eller i utløpet av Bièvre-elven…

Da jeg undret meg over magisterens standhaftighet i tilfellet Moreau, vendte Villon seg mot meg med et hjertelig flir: «Jeg har alltid hatt sans for mester Moreau,» sa han, «og ikke bare fordi han er jøde. Og han har visst sans for meg også; han har latt meg ture i elleve år i denne byen, og jeg slipper ikke unna ham. Han passer på meg, han kjenner meg. Mester Moreau er den eneste jeg kan stole på mellom disse bymurene; jeg liker ham, av et oppriktig hjerte. Antikrist kommer neppe så lenge Moreau er i hælene på meg.»

I et smug i nærheten av svinemarkedet løp vi inn i en liten gris.

Villon kastet seg rundt og var over den som katten over musen. «Kom og hjelp, gode Guy, så testamenterer jeg hele Furukonglen til deg!»

Og som om min venn eide halve Paris ilte jeg til og holdt grisen mens Villon vrengte vamsen av seg. I løpet av et øyeblikk var den skrikende pattegrisen pakket inn i denne. Men dyret sparket og skrek så voldsomt at Villon viklet den ut av frakken sin igjen og holdt den ut foran seg.

«Quam pulchra es!» sa Villon idet han holdt grisungen opp mot fjeset, «dine øyne er som karfunkel, onyx og jaspis, og truten din dufter av søt halm og kanel og syltet ingefær!» Og så trykket han sin vinblå munn mot grisetrynet med et kyss som sendte et kvalt grynt gjennom svinet.

Grisegnyet opphørte øyeblikkelig; det ble rett og slett kysset bort, og det endte med at den lille skapningen trippet etter Villon på veien videre, som en tro hund.

For sikkerhets skyld løftet Villon grisungen opp og pakket den inn i klærne igjen da vi kom ut i andre gatestrekninger, og vi var snart ute av la Boucherie og langt inne i andre forgreninger av denne byens labyrintiske årer.

Nå ble utsiktene lyse, for med denne grisen kunne vi betale både gjeld og holde fest, og vi begynte å fantasere om en bedre kveld i vertshusvarmen.

Nå skulle vi serveres over all forstand; i vertshuset hos mester Voisin, som vi kalte ham, skulle benkene igjen kysse våre kalde rumper med bløte puter, og vinen risle uten ende fra dype kilder, osten og brødet løfte seg mot våre munner og det fresende flesket skrike etter å kjæle våre munnhuler og fylle våre vintermaver. Og vi syntes allerede vi hørte kråkene og ravnene ved galgene på Montfaucon skrike seg opp til å holde bankett på våre hengte skrotter, for så elendige var vi at med disse muntre utsiktene kjente vi oss også straks utspionert mens vi hørte fru Fortunas hjul knirke illevarslende. Rett bak brasende fleskepanner syntes vi alt å skimte annet brasserie og all helvetes pinsler, og for hvert hushjørne vi rundet så vi det bistre oppsynet til bøddelen Henri Cousin, som mer enn gjerne ville vie oss til galgen i et kort og mørkt mariage.

Men brutte nakker og tunge galgerumper imorgen, ost og flesk og vin ikveld!

Da vi nærmet oss vår egen bydel satte Villon grisungen ned i gatesølen igjen, og den småsprang rett i hælene på sin nye herre med lykkelige grynt. Vi lo og spøkte og ble lystige ved dette; vi spradet som sorgløse studenter over sølepyttene, og vi var modige nok til å beferde gateløp vi ellers har blandede erfaringer med.

Angelus II

Villon, grisungen og jeg gikk glade nedover Sankt Jacobsgaten da Sorbonneklokkene kimte til andre angelus med respons av hele byens sfære av klokker, og vi befant oss i nærheten av Muldyret og Mathurinerkirken da tre menn kom styrtende mot oss. Den største av dem grep grisen og sa den var hans, og da vi ikke uten videre ville gå med på det og gjorde motstand trakk de to andre knivene, og det var slaktekniver, og de var slaktersvenner med mesteren. Glefsende garanterte de at de var mer enn villige til å snitte i flesket til coquillarder som oss.

Vi gav oss, og idet slakteren og hans svenner trakk seg tilbake hørte vi svinungens klager. Jeg så at Villon var ved å rope noe etter dem med hånden på dolkeskjeftet under kappen, og det var ikke bønner fra kapellanens psalter, for å si det sånn. Men han la bånd på seg, for hans rettferdssans var alltid i ham som en klingende klokke; det var slett ikke slaktekniver han var redd for.

Jeg tror det var første gang jeg så humøret hans forsvinne. Magister Frans uten vidd på leppen og glimt i øyet,- det var som en kald stek med stivnet fettbrem.

«Jeg går inn her igjen nå,» sa han og tok i døren til Muldyret. «Stikk bort til Furukonglen og be mester Turgis gi beskjed til de andre at vi benker oss her ikveld. Men vent, gå inn her før meg og bestill vespermåltidet; jeg tror det er bedre at du gjør det.»

Det var et nytt mørke over Villon denne kvelden da vi påny benket oss under vesperen ved bordet vårt på Muldyret; intet syntes å kunne muntre ham, ikke om vi så sendte dansende walisere på ham. Den kjøttrå og saftfulle skjemt var vekk og vinmuggene få idet vi stakk hodene sammen og lyttet til den dristige plan om å ta seg inn i Navarrakollegiet på Geneviève-høyden ved midnatt. All samtale var lavmælt (ihvertfall til å begynne med), og ingen andre gjester fikk komme nær oss denne kvelden, og alle gaphalser, andetyver og jus-studenter ble føyset bort og eventuelt truet eller slått til gulvet om de kom for nær. Selv ikke magisterens tvilsomme elever Colin, Girard og Jehan fikk nærme seg denne kvelden.

Vi ordnet det snedig slik at vi innimellom snappet passasjer i vill blanding fra Petrus Lombardus’ Sententiae, Alain de Lilles Hiearachia og Nichola de Lyras kommentarer til Apokalypsen og liksom disputerte over disse med anagogisk støtte i et lite eksemplar av Coena Cypriani magisteren hadde med seg til bords (et posebind han alltid bar i beltet), og for sikkerhets skyld var vi også bevæpnet med en Itinerariae mandevillem i Dom Nicholas eksemplar; man skulle tro vi hadde vært en tur innom både Saint-Victor-abbediet og Saint-Gérmain-des-Prés, ja, vi kunne kanskje tilmed mistenkes for å ha rotet i Sorbonnes boksamlinger eller i kongens boktårn i Louvre, for håndvolumer som dette gikk ikke hvem som helst rundt med, ihvertfall ikke munker og magistre og dirketyver som oss.

Slik la man altså ut på spissfindige diskusjoner om hvor mye den gamle Job hylte fra ruinhaugen sin, om hvor mange edelstener skjøgen med hals som Libanons tårn bar, om hvorfor Eva ikke likte kalvesteken som ble tilveiebragt og tilberedt ved Abraham, Kain, Sem, Rahab, Elias, Jesus, Jacob, Herodes, Antiochos, Molessadon og Rebecca, og om hvor stor oppvasken ble for den tro Martha mens Kristus strøk rundt som en due og nølte å lytte til moren som maste om mer vin… Man brøt ord og vendinger i serafisk kateterglede ved vertshusbordet i Muldyret denne kvelden, som var man kyndige klerker og melismatiske magistre, for på denne måten å forvirre eventuelle langører og minske mulighetene for at spioner og sladrehanker og angivere fikk begrep om den hemmeligheten som skulle vurderes og de planer som skulle legges.

Villon og de Cayeux snakket om en kiste gull i et kapell i dette kollegiet, ved huset til en  Robert de Saint-Symon. Jeg mente straks at dette forekom meg noe dristig, og da sa de andre at jeg kunne forlate dem nå eller finne min plass som medskyldig. Jeg foreslo at jeg kunne bli med opp til kollegiet med en stige jeg hadde borte i Mouffetard, men bli utenfor og holde utkikk og sikre retretten. De andre godtok dette, og fastsatte straks min ringere andel i det kommende utbyttet.

Vi befant oss i dager med knapphet og magerhet i alt. Utover senhøsten ble den pekuniære situasjon så prekær at den ene dag knapt nådde den andre; vinen ble drukket på lang kreditt og levnetsmidlene ble for hver dag tilveiebragt på de mest oppfinnsomme måter og med det mest utspekulerte joncherie og galanterie; en kan forhandle om det meste, brød og vin er overalt i omløp og en kan snuble mot en slakterbod og fingrene bli lange. Stort sett ble livsnødvendighetene skaffet slik det til enhver tid falt seg når intet hus og ingen mor eller bror kunne hjelpe oss, noen ganger ved heldige slumpetreff eller ved dristige metoder, men ved Martinsmesse stod det klart at noe måtte gjøres av mer varig verdi. Det var uvisst hvem som kom opp med Collège de Navarre som mulighet, kanskje Cayeux, eller Villon selv, men nå stod nevnte sted som en naturlig og nødvendig kilde til livberging. Og i denne kveld, i denne natt skulle man ta seg inn i dette kollegiet og finne en rikdom. Vi orket ikke lenger å se brød og stek gjennom vindusglass og sluke kjøkkenrøk med lange halser og ernære oss fra endeløse opplesninger fra Le Viandier.

Vi var rett og slett lei av å slikke vår egen svette, og som katakombekryp risse ostebilder og forestillinger av fete fisker i bordplatene og drikke sure vinskvetter mens vi forsøkte å mette oss på stekosen fra kjøkkengrytene rundt omkring og se etter mus. Hele gjengen var nå villige til å knekke nakken i galgen for en potte vin, et kapunlår, en skive flesk eller brystmelk. Bare tanken på en eggeplomme eller et kvinnebryst ville bringe oss over alle byens hustak i et løp over all forstand. Vi var sultne, og vi var tørste.

Denne kvelden huserte vi imidlertid på ny kreditt, og da Villon denne gangen ikke hadde garantert for noe ved sine snedige pantsettinger, ville han vite hvordan jeg hadde fått i stand dette bordet.

«Jeg pantsatte sengen din hos kapellanen til verten,» sa jeg, og da magisteren ikke trodde på det, forsikret jeg ham om at hans høyre hånds pekefinger var god nok for mester Voisin. Villon bleknet et øyeblikk, før han under alles latter sank ned på benken og skjenket seg vin. «Ved Frelserens mor, ikke spøk med sånt,» sa han.

Vinen varmet våre forhutlede skrotter og løftet hjertene; det var godt å være i vertshuset.

Etter en stund kom også Thibaut, og han var litt utenfor seg selv, for han mente seg snytt av verten på Tre Kandelabre, og i tillegg hadde han igjen blitt forsøkt ranet, og denne gang i Maistre-Albert- gaten ved skiltet til mester Aubert de Miracourt, og han mente bestemt at det dreide seg om en notorisk bande fra Auvergne, med forbindelser til både Marseille og Lyon; han kunne ikke begripe hvordan disse eksistensene kunne holde det gående i Paris.

Men den gode Thibaut fikk snart annet å tenke på, og ved nyss om vårt forehavende og de planer vi la, valgte han å avstå fra direkte deltagelse, men han ville gjerne stå til tjeneste om han kunne. Ellers var han mer interessert i å gjøre et brekk hos augustinerne ved anledning.

«Hør her!» sa Villon med ett; han holdt stadig på med sine vers, og når han snakket visste vi ofte ikke om det var rettet til oss eller om det var en ny ballade eller et tvilsomt gavebrev på gang. «Hør nå, det er dette verset i begynnelsen, jeg er ennå ikke helt fornøyd:

‘Det var på den tiden jeg sa isted
Ved juletid, denne døde tid å skue  
Når ulven lever av vind og sne
Og man gjemmer seg i hus og stue
I ly for frost og nød, nær ovn og grue…’

«Nei, det klinger ikke helt, altså.» Villon tømte vinpotten og gren på den ødelagte nesen.

«Kanskje om du korter ned og lar ulven nære seg på vinden alene,» sa Dom Nicholas. «Og du kan avkle verset ved å sløyfe ordparene du nå benytter deg av for rim og rytme, men jeg vet ikke, jeg synes nå det synger riktig godt…»

«Hvordan det enn blir så tror jeg sikkert at det blir friskt og flott,» sa Cayeux. «Vi vil nok kjenne både vinternøden og vertshusvarmen når du leser det opp neste gang.»

«Jeg kjente det i tarmene,» sa jeg. «Men du får bare flikke på det, og så får vi slite bordene i både Muldyret og på Furukonglen til du får det rett!»

«Vi skal holde hosene dine til du mekrer dine vers som en kapellan,» sa Petit- Jehan.

«Magisterens vers vil blåse taket av provostens hus,» sa de Montigny med ny vin.

«Amen og takk, slyngler,» sa Villon og bøttet innpå med mer sekt, som verten nettopp hadde satt på bordet. «Før vestenvinden avløser nordenvinden skal versene synge som angelusklokker – så sant som at koret i Saint-Benoît vender mot vest, så skal jeg gjøre som best.” *

At Villon hadde levert sine lais til en eller to av skrivestuene i Rue Erembourg nyttet det ikke å påminne ham; den djerve vertshusmagister filet stadig på sine muntre rim og fantastiske testamenter.

Vi var ikke snauere enn at vi etter mengder med sekt og den blanke Baigneux bestilte vår røde Beaune, og vi løsnet snart opp og ble godt smurte.

Den lurvete magister vendte muggen, fylte koppen og skvalpet i seg mer rødt mens han viftet med den overskriblede papirbiten: «Når jeg har fått dette verset på bena toger vi teutonsk inn som gode esler og holder hoff i bordellvarmen til Tjukke-Margot, og klinger det ikke innen julekvelden, søker jeg tilflukt hos eneboerne på Mont Valérien som en Mandevilles skiapode og fryser ihjel i gammel horesvette med mitt paternoster, ved Sankt Denis og Guds ben og knokler! Men nå, mine venner, Venez-y tost, sans nul estrif, og som profeten sier: ‘venite sumamus vinum et impleamur ebrietate‘, ‘kom, jeg skal hente vin, så vi kan drikke oss fulle’. Henter du, venn Guy, eller må vi plage mester Voisin?»              

Vi lot muggene gå rundt, og vi ble muntre og modige med hang til andre emner enn summaer og postiller, for å si det slik; det ble snakket om lokale hendelser mellom vertshussladder og Sorbonne-snakk. Innimellom mimret vi om tidligere dåder og bedrifter, som da Villon stjal kapellanens psalter og byttet det mot mat og vin i vertshuset og skaffet oss en ukes kost og losji, og om hvordan handelen ble omstøtt ved knallhard kastelljustis, psalteret tilbake til kapellanen og Villon i ny gjeld. Der var historier om stjålne slaktekroker og husskilt byttet i penger hos den flittige Perette Mauger og nattlige utflukter med den tvilsomme abbedissen i Port Royal, og vi mintes igjen historiene om hvordan Villon og studentene og flere av oss to ganger stjal denne grensestenen Fandensfjerten fra frøken de Bruyères og lenket den fast på Mont St. Hilaire, og de påfølgende opptøyene etter at provostens folk brøt seg inn hos studentene i St. Etienne og fant tyvegods i mengder; slaktekroker og spader, husskilt og vindusskodder, vognjhul og bøker og muldyr og kanoner og de underligste saker og ting. Det ble fortalt om Villons uheldige kurtisering av frøken Vaucel og den julingen han gjentatte ganger fikk av Noe le Joly, eller om hvordan magisteren en gang byttet til seg en skotsk brynje hos kjeltringene ute i Mirakelgården, og hvordan han fikk slettet gjelden på Furukonglen og dekket en helaften på kjøpet, før vi ut i de små timer drakk på ny kreditt.

Angelus III

Muldyret fyltes opp i en buldrende varme, med latter og skrål og leven, og innimellom den hjemlige kakofoni kunne man av og til høre noen chansons og rondeaux, og man gjenkjente Dufay og Dunstaple, Binchois og Busnoys – mens byklokkene kimte til tredje angelus.

Disse angelusvarslene fant vi både opprørende og betryggende samtidig; ingen av oss hadde ihvertfall noen innsigelser på at kongen etter forlydende alt instruerte dauphinen prins Louis om å opprettholde denne skikken også i rikets byer daglig, som en korrigerende minnelse om den forordning pave Johannes lot innføre fra Avignon for langt over hundre år siden.

I vertshuset denne kvelden var en ved navn Martin Krantz, som satt til bords med noen fyrer som het Ulrich Gering og Michael Freiburger, fikk vi vite. Denne Krantz kolporterte noen nye bibler som var kommet fra det tyske rike, og som lå frembudt for salg i Sorbonne i disse dager. Disse herrene var i Paris i lag med en herr Fust, som nylig hadde kommet fra byen Mainz med bibler som er helt like i tekstbildet fordi de er gjort på en ny måte, uten penn – de var utført ved trykning med noe som ligner druepresser. Dette som ellers ville vært nokså interessant for vårt konsortium, bleknet nå til rent krosnakk og slaraffenlandflukt, for så sultne og tørste, og så arme og desperate var vi; tarmenes brøl avledet hos fra enhver magistral begeistring over ny magi, og selv om det altså gjaldt bøker – vi orket ikke engang gjenoppta gårsdagens betraktninger over de poetiske kvalitetene i Petrus de Rigas Aurora.

Magister Villon måtte likevel bort til denne Krantz for å få mer greie på disse biblene, og da han sluttet seg til oss igjen hadde han alt subskribert et eksemplar, og alle sfærene i det kjente kosmos kjempet og strålte i øynene hans da han forkynte at ‘Dæggern, det viser seg jo at jeg en gang ranglet med en av mennene bak bokverket der for sju år siden’, og han var ustanselig da han med ny vin holdt frem: «Og denne fyren var nemlig illuminatoren Petrus Schöffer borte i det gamle Grusch-verkstedet i Rue Erembourg, og etter at vi på en av turene møtte denne unge enken etter materialforvalteren Laurens fra Haarlem, så forsvant han herfra, og nå er han nærmeste assistent til en mester Hennes Gensfleisch i Mainz! Nå har jeg altså tinget en kopi, med hele det kommende utbyttet som innsats!» Og idet hele gjengen glemte å drikke et øyeblikk ved denne opplysningen, ilte Villon til med magistral myndighet og garantier som kunne sette hele firmamentet i skyld: «Men det vil komme godt med, mine venner; jeg hørte alt i forfjor rykter fra Strasbourg om disse libri cum typis et sine stylo og mit einem Gerät ohne Stift, så dette er gull og mer enn det, vær viss!»

Våre forsetter om å gjøre begrene drøye og ikke supe på vår vanlige manér rant like snart bort som vinen ned i våre struper, og vi ble så modige som vi mente vi måtte være på en kveld som denne; vi glemte fort både Sententiae, Apokalypse-glosser og Mandeville, ja tilmed Hierarchia Alani og Coena Cypriani, og alt ballet seg sammen i det sedvanlige kneipegnål.

Mester Voisin gikk til og fra i rutinert travelhet med hjelp av døtre og kone, og til Adieu ces bons vins de Lannoys* bevitnet vi en like rutinert utkastelse, der Voisin grep to bråkmakere og klakket skallene deres sammen før han slengte dem utenfor som var de vaskekluter, før han vendte tilbake til sine plikter som om intet var hendt.

På et tidspunkt kom et par rasende horer fra mor Isabelle og avkrevde oss noe gjeld, en omstendighet mester Villon omgikk med øvd eleganse idet han bød dem vin og tyske bibler og i samme slengen testamenterte hele Muldyret til dem.

Siden Dom Nicholas ikke hadde lyktes med sitt Veronica-oppdrag denne dagen, benyttet Villon like godt anledningen til å la denne ermefillen gå sin gang blant damene, som både snøt seg i den og gned seg bak og her-og-der med den.

Da skjøgene vene og vinvarme vildret videre etter en stund, mante Villon oss til å stikke hodene sammen igjen mens han viklet horefillen triumferende om hånden, og med kapellansk kraft påminnet han oss om vårt dristige forehavende ved å dra en Jesaja så djevelsk at det grøsset i oss: «‘Et dabo tibi thesauros absconditos et arcana secretorum’.»

Mester Voisin kom til bordet med en ny mugge vin og opplyste at den fikk bli den siste på denne kreditten. Ingen av oss lot seg friste til å komme med forsikringer om forestående likviditet; som øvede kromagistre lot vi oss illuminere av nye forsyninger som var det oss en fødselsrett og et arvelodd.

«Inatt blir vi rike,» sa Villon da vi igjen var alene, «og dét så sant som at jeg er født i en mølle den dagen asken fra jomfruen fra Orléans ble spredt på Seinen, og imorgen holder vi vigilie under armhulene på Grosse Margot!»

«Eller kanskje vi prøver lenkene i biskopsretten i Nostre Dame,» sa jeg. «Eller i Châtelet.»

«Du snakker som en andetyv, venn Guy,» sa Villon. « Du må gjerne løpe til nonnene på Montmartre med det samme, mens vi andre snart dier vår gode Margot og drømmer om Marion l’Ydole og Agnès Sorel!»

«Jeg setter stigen til nattens Navarra mens dirkene synger i sakristiet,» forsikret jeg.

«Dirkene mine synger i tasken som kåte dekretalister,» sa Petit-Jehan.

«Det gjør mine også,» sa Cayeux. «Og når solen går ned over Sainte Geneviève dikter du nye gavebrev i lange lister.»

«Lån gjerne min Rénard,» sa Thibaut. «Og den er av gull.»

«Vår Villon venter veldig vin,» sa Régnier de Montigny.

«Vi venter på magister Villons flesk,» humret Dom Nicholas.

«Vær muntre og modige, kjære kjeltringer,» sa Villon, «for tungene skal tie og kunnskapen forgå, som apostelen sier. Før jeg blir gresk i scriptoriet er alt gjort og alt godt, for når mitt testamente foreligger rekker ikke vindene mer våre råtne galgeben.»

«Til tross for gjennomtrekket i grøftene på Innocents-gården,» mumlet Dom Nicholas og trillet et par terninger over bordet. Det ble to seksere.

«Og jeg som hadde gledet meg til opplesningen av hele testamentet,» sa jeg, og samtidig så jeg mester Voisin sammen med et par andre skikkelser borte ved døren.

Med ny vin og ost fra Senlis stakk vi hodene sammen igjen, og en nesten umerkelig uro beveget seg mellom oss idet vi etter beste evne unngikk å nevne Navarrakollegiet og mester Saint-Symon mellom babelske utlegninger av Petrus Lombardus, Lyra-kommentarer og Coena Cypriani. I krumspring mellom disse lekende lærde og løsrevne passasjene utvekslet vi den smule informasjon vi hadde om denne kisten i det aktuelle kollegiumkapellets sakristi, at den var jernbeslått og med fire låser, og at den mest sannsynlig inneholdt et skrin hvor pengene lå, og det kunne dreie seg om flere hundre écus i gull. De Cayeux og petit-Jehan begynte i smug under bordet å undersøke sitt sortiment av dirker, som lik treskjærerjern lå i lommer i myke og hendige lærfutteraler, og helt umerkelig gled Thibauts gyldne Rénard over i deres beholdning.

Vi ble enige om å bli i Muldyret til timen etter complét, og så luske ut i stjernekvelden under påskudd av en avtale med Tjukke-Margot.

«Kanskje vi heller skulle bli her i natt?» mumlet Cayeux.

«Eller vi kunne rett og slett banke på hos Margot og jentene,» foreslo jeg.

«Ha, par dieux et tous les diables-saints!» fnyste Villon så den ødelagte leppen veltet frem som en sømmet vinsekk, og han diktet på stedet: «Et sans argent et sans surcot s’en vient coucher Margot!» Og med en drabelig vinsup leverte han denne besvergelsen mens han lignet en utsultet ulv: «Før jeg tar farvel med vinen i Paris og før mester Cousin tar oss, og innen vi kysser vår suc fardell og sover i våre coffres massifs, danser vi i godt bordell med ny biff og synger Walters owé war sint og tandaradei! Og før jeg dingler sju fot over bakken på Montfaucon eller jeg ligger som et felt villsvin i Vincennes-skogen, så skal det feires! Og når jeg har full skje, og før mer skjer, så drar jeg til Angers!»

I hælene på noen kjente og fæle fyrer som nå stampet inn døren trippet en pattegris, og den løp litt forvirret rundt mens man forsøkte å fange den, før den fikk ferten av Villon og løp bort til ham. Den skakke magister blottet tannruinene i vill fryd ved dette uventede gjensynet, og han snappet grisungen til seg og kysset den igjen på trynet så det surklet.

«Beata viscera!» savlet han med revnende leppe, «Sicut vitta coccinea labia tua et eloquium tuum dulce sicut fragmen mali punici, dine lepper er som en skarlagensnor, og din munn er yndig; som et stykke granateple er din tinning, og før jeg skilles fra deg flyr mitt støv for de fire vinder, herfra til Konstantinopel og til East Anglia, til Jerusalem og Cathay, åh, som de blåser,  Favonius og Eurus fra Cresses og Polumbum, fra Lomba og Lamorya, Corazim og Melk og Mabaron, fra Cambaleth og Tracoteya; mens vi venter på den milde Zefyr fra paradis terrestre bites vi av den fryktelige Boreas fra Ultima Thule!»

Og han navnet dyret straks Guilelmus Capellanus mens han velsignet det og knyttet bordellfillen om halsen sin.

Inn i vertshuset kom nå kjeltringene fra Petit Pont.

«Jeg tror det er på tide å fortrekke nå,» sa jeg. «Jeg har jo også et ærend borte i Mouffetard.»

«Je ris en pleurs,» sa Villon og lempet grisungen over i mester Voisins armer.

***

Noen forklaringer:
– Angelus: Tidebønn ved tre tidspunkter gjennom dagen; morgen, middag, kveld.
Vesper: Tidebønn tidlig kveld, ved solnedgang og rundt seks på kvelden. Forbundet med kveldsmåltidet.
– Stationarii: Bokhandlere
– Clochard: Omvandrende tigger
– Kaftan: Lang pelskantet frakk
– gay daggere: omtr. ‘kåt dolk’. Uttrykk kjent fra Chaucer (c. 1340 – 1400 AD); The Canterbury Tales.
– Tyrkervarsel: Klokkeringing til påminnelse om trusselen fra osmanerne, som erobret Konstantinopel i 1453. Klokkevarselet ble innført som lang middagsringing av pave Calixtus III i 1456
– Sols parisis: Myntenhet
– Missa Verbum Incarnatum – Det inkarnerte Ord, her polyfon messe ved Arnold de Lantins (d. c. 1432)
– Quam pulchra es: Så vakker du er (Fra Høysangen / Canticum canticorum)
– Coquillard: Slyngel, kjeltring, rævhøl (oppr. omvandrende falske pilegrimer med skjell i hatten)
– Le Viandier: Kjent kokebok fra 1300-tallet
– ‘Det var på den tiden jeg sa isted…’ etc. (‘En ce temps que j’ay dit devant…’): Gjendiktet av forfatteren’
– ‘Venez-y tost…’ etc.: ‘Kom straks, uten innsigelser.’
– Dufay & Dunstaple etc: Flamsk-franske 1400-tallskomponister, bortsett fra John Dunstaple, som var engelsk.
– Adieu ces bons vins etc.: Sang av Guillaume Dufay (c. 1400 – 1474 AD)
– Baigneux & Beaune: Viner
– Disticha Catonis: Lærebok i latin
– De Sphaera av Sacrobosco: En kosmologi fra 1200-tallet
– Gros tournois: Myntenhet i sølv
– Diptyk: Panelmaleri i to hengslede deler, gjerne et bordalter til privat devosjon
– Hypocras: Kryddervin med flere ingredienser enn det er plass til å oppliste her
– Complét: Dagens siste tidebønn (completorium), ca. nitiden om kvelden
– Lais: Lyrisk fabel i octosyllabisk versefot
– Écu: Myntenhet i gull
– Et sans argent et sans surcot… etc.: Og uten penger og uten frakk beligger man Margot (Fritt etter Villon, hoc est ved forfatteren).
– Suc fardell: Galgerep
– Coffre massifs: Solide kister
– Walters owé war sint og tandaradei etc: Walther von der Vogelweide, tysk minnesanger 1170 – 1230 AD (Walthers elegi og mange andre av hans dikt finnes forøvrig i vår hittil fremste omsetning til norsk ved Bjørn M. Moen)
– Libri cum typis etc: Bøker som er trykt og gjort uten penn
– Aurora, Petrus de Riga: Bibelparafrase på rim med moraliserende kommentar, ca 1170 – 1200 AD
– Nicholaus de Lyra: Franciscansk bibelkommentator (1270 – 1349 AD)
– Petrus Lombardus: Skolastisk teolog og biskop av Paris (c. 1095/1100 – 1160 AD)
– Coena Cypriani: Burlesk bibelsatire tillagt St. Cyprian (c. 400-t AD)
– Hierarchia Alani: Verk av Alanus ab Insulis / Alain de Lille (c. 1128 – 1202/3 AD)
– Itinerariae mandevillem etc: Mandevilles reiser c. 1356 AD. Berømt reiseskildring
– ‘Et dabo tibi thesauros…’ etc.: Jesaja 45:3
– Jomfruen fra Orléans: Jeanne d’Arc
– Beata viscera: Velsignede kjøtt (liturgisk om Jomfruens skjød, som frembar Frelseren)
– sicut vitta coccinea etc: Fra Høysangen
– Favonius, Eurus, Zefyr, Boreas: De fire vindene.
– ‘Je ris en pleurs’: Leseren oppfordres til å finne ut av denne selv (som Jesaja 45:3). Koret i Saint-Benoît-de-Bestourné vendte mot vest (derav tilnavnet bestourné).