Flere eksempler på moderne kunst dreier seg om å stille ut ting som et urinal eller en rotete seng for å komme med et poeng om at alt kan være like bra som noe annet og ingenting er bedre enn noe, skriver Kåre Jørgensen.
Modernismen i estetikken er et resultat av et bredere angrep på standarder som karakteriserer mye av den moderne verdens tankegang. Men kommer dette angrepet fra et sunt sted? Jeg tror det ofte kommer fra en usunn bitterhet som de som har den ville vært lykkeligere uten.
Ingenting er bedre enn noe annet
Noe av det som ligger i kjernen av debatten rundt moderne versus klassisk estetikk er spørsmålet om hvorvidt noen ting kan anses som bedre enn andre. Med andre ord: om det finnes standarder som estetikken må leve opp til for å bli ansett som god. Dette er bare ett element i et bredere spørsmål i de siste hundre årene om standarder generelt sett, som dukker opp i mange forskjellige sammenhenger. Finnes det for eksempel noen valg i livet som er klokere enn andre, eller skal alle bare gjøre hva de til enhver tid føler for? En interessant generell tendens i moderne tid har vært å gå i retning av å rive ned standarder, si at alt er like bra, og heller skambelegge de som mener at det er en god idé om standardene fortsatt er der.
Tendensen i kulturen over tid har på mange forskjellige områder gått i retning av økende relativisering, fra de som insisterer på å bryte ned standarder fordi de opplever dem som dømmende, undertrykkende og begrensende. Flere eksempler på moderne kunst dreier seg jo nettopp om å stille ut ting som et urinal eller en rotete seng for å komme med et poeng om at alt kan være like bra som noe annet og ingenting er bedre enn noe. De som liker slik «kunst» representerer fortsatt et svært lite segment av befolkingen. Angrepet på standarder er et interessant fenomen, psykologisk sett. Det kunne være interessant med mer av en diskusjon om hvor det kommer fra i et menneskes sinn.
Et bittert opprør
De tradisjonelle standardene er ikke tilfeldige, hverken i estetikken eller på andre felt. Det ligger en merkbar bitterhet i opprøret mot standarder, og selv tror jeg den kommer fra en indre fornemmelse om at de gjør opprør mot standarder som de selv vet er gode. Når det gjelder hva som er god kunst eller god arkitektur utfra klassiske standarder, så dreier dette seg om hva de fleste vanlige mennesker intuitivt får en god følelse av å se på, som skaper en følelse av beundring. Men på den annen side så oppleves standarder som dømmende, og det å rive ned konseptet om standarder på generell basis kan dermed på sett og vis føles frigjørende for de som gjør det. Men det er til syvende og sist ikke bra for noen.
Gå ikke glipp av nye artikler i Sivilisasjonen. Meld seg inn i vårt nyhetsbrev!
Denne teksten kritiserer ikke nødvendigvis alle nålevende modernister, ettersom de er blitt kulturelt kondisjonert til den stilen de har, nå som det har pågått i et århundre. Men folk flest føler fortsatt i sin intuitive sans for dette at ting blir skjønnere når skjønnhet prioriteres, og mange ser derfor fremdeles verdien av for eksempel eldre arkitektur. I estetikken kommer vi også inn på samspillet mellom angrepet på standarder og vår tids linjere fremskrittstenkning, ved at mange tilhengere av det verdensbildet har bestemt seg for at å rive ned standarder er et aspekt ved fremskrittet, da de anser det som frigjørende. Estetikken er et av de områdene hvor det er mest tydelig at ting har blitt verre med tiden, ikke bedre.
Det store tabuet
Men nettopp derfor vil noen også slite med å anerkjenne at eldre estetikk er bedre, fordi implikasjonen er at man da må stille spørsmål med den troen på universell og kontinuerlig forbedring som er et av de mest sentrale elementene i vår tids dominerende ideologi. Når man kritiserer dagens estetikk og foreslår som alternativ å la seg inspirere av eldre estetikk i stedet, så foreslår man å «skru klokken tilbake», noe som er et av vår tids største tabuer. Et område hvor man anser det som fremtidsrettet å rive ned standarder er når det kommer til restriksjoner på hedonisme. De som ønsker slike restriksjoner fordømmes gjerne for «moralisering». Men saken er at dersom man bruker refleksjon og selvdisiplin til å begrense impulsene i favør av hva som vil gi et mer produktivt og samfunnsnyttig liv så vil man få et mer meningsfullt liv på sikt, og det gjelder på mange fronter.
Jeg tror det ironisk nok er slik at mange av de i vårt samfunn som regner seg for å være de mest rasjonelle iblant oss egentlig er motivert av dype underbevisste følelser selv, og bruker rasjonaliteten til å rettferdiggjøre disse følelsene. Derav tilsynelatende rasjonelle argumenter for å rettferdiggjøre et følelsesbasert opprør mot standardene som de igjen anerkjenner på nivået under der igjen. Dette er selvsagt spekulering fra min side, men det er mye spekulering i filosofien generelt sett, og jeg tror selv at det er noe i det. Men saken er denne: Er et opprør mot standarder og krav, generelt sett, veien til et lykkelig liv? Eller ville ikke de som gjør det hatt det bedre med seg selv om de valgte en annen vei? Motviljen er imidlertid forståelig.
Selvutvikling
Hvis du anerkjenner at noen ting er bedre eller dårligere enn andre, må du også anerkjenne at det mest sannsynlig er mange områder hvor du selv ikke når opp, og slik er det for oss alle. Dette kan da enten resultere i et ønske om å bli bedre, som er det mest produktive, eller det kan resultere i sjalusi mot de som gjør det bedre på områder hvor du gjør det dårlig, og et ønske om å rive dem ned. Mange går for det sistnevnte. En ypperlig måte å gjøre dette på er å late som at standardene ikke finnes i det hele tatt, selv om du innerst inne vet at de gjør det. Når man ikke lever opp til standardene som man innvendig fornemmer, så kan man lett føle seg ulykkelige av det. Men saken er at om man bestemmer seg for å forsøke å leve opp til høyere standarder, så får man lykkeligere å mer meningsfulle liv gjennom forsøket. Men dette krever ofte en god del arbeid med seg selv.
Det er interessant når folk angriper andre for ting som er opplagt positive, som jeg tror ofte kommer fra bitterhet eller sjalusi. Man observerer dette stadig rundt forbi hvis man bare er bevisst på det. Hvis noen for eksempel sier «hun tror hun er så smart», om noen som oppfører seg helt ok, og ikke driver og skryter av seg selv, så betyr det gjerne egentlig «jeg observerer at hun objektivt er mer fornuftig, kunnskapsrik og reflektert enn meg, men jeg vil ikke innrømme det overfor meg selv, for da føler jeg meg underlegen, så jeg vil i stedet ta ut sjalusien ved å kritisere henne ved å påstå at hun er høy på seg selv». Dersom du ser inn i deg selv, og oppdager at du har denne tendensen, så anbefaler jeg deg å jobbe med det. Og når du har fjernet ditt psykologiske hinder mot dem, så vil det å snakke med folk som på diverse områder er bedre enn deg selv være til stor hjelp i livet ditt, og gjøre deg bedre.
Verdien av å gjøre en innsats
Dette går inn på hvordan irrasjonelle følelser kan sabotere deg, og at det å blindt følge følelsene dine, uten å koble dem til refleksjon om hva både du og omverden faktisk er tjent med, ofte er dårlig idé. Ingen er tjent med surmuling, eller på å rakke ned på folk som er flinke. Alle er tjent med en verden hvor alle jobber på å bli flinke selv, og hvor man anerkjenner hverandres ulike talenter og ferdigheter. For eksempel blir estetikken bedre av at vi anerkjenner at noen er flinkere til å male enn andre, og at de som er flinkere på det som regel er de som har bruk tid på lære seg ferdigheten. Jeg er ikke eksepsjonelt god i akkurat den ferdigheten selv, men jeg ser at det finnes andre som er det, og at flere av dem i dette landet skriver for Sivilisasjonen. Og de har jobbet for det de har oppnådd.
Blandet med sjalusien jeg har beskrevet over ligger også en underliggende forståelse av at det som du egentlig vet er bedre, er ofte ting som krever mer innsats å få til. Et eksempel er latskap versus trening. Veltrente kropper er sunnere. Og de ser også bedre ut, i den forstand at omtrent alle er mer tiltrukket av dem, uansett hvordan de ser ut selv. Men det krever innsats å lage en. En gren av woke er det som kalles «body positivity», som er idéen om at du kan være like sunn og like attraktiv i enhver størrelse. Dette er en usann påstand, og vi vet det alle sammen. Men man påstår det fordi man føler seg dømt av standarder, og derfor forsøker å ønske dem vekk. Dette til tross for at en som er i dårlig form ville fått et bedre liv på en rekke områder, dersom de gjorde noe med det.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Mine avsluttende ord er at jeg har, for å bli litt personlig, observert gjennom egen erfaring de siste årene at å innta en håpefull innstilling, og jobbe for å utvikle seg og observere de objektive resultatene utspille seg i virkeligheten er et av de mest effektive elementene som finnes i denne verden for å bedre sin mentale helse, og nettopp derfor ønsker jeg det for alle og enhver. Når du anerkjenner at oppnåelsen av visse mål ville gjøre livet ditt bedre enn det er på nåværende tidspunkt, både for deg og alle de rundt deg som eventuelt vil ha nytte eller glede av hva du kan gi, så jobb for det, og belønningen vil du få allerede av den følelsen du får på veien.
