Forskjellen mellom den klassisk figurative kunsten og den moderne nonfigurative kan slik fanges i hva konkret som hjelper betrakteren å overkomme tvilen, skriver Julian Tepfers.
Vi kommer til kunsten med tvil. Kunsten inviterer oss inn i en ny virkelighet, men vi kan bare godta invitasjonen når vi slutter å tviholde på den virkeligheten vi er vant til. Belønningen er stor, men opphevelsen av tvilen krever mye.
Det krever mye av kunsten. Det krever mye av betrakteren. Akkurat dette mener jeg er et vannskille mellom klassisk figurativ kunst og moderne nonfigurativ kunst. I den figurative kunsten er det kunstverket selv som hjelper oss å overkomme tvilen. I den nonfigurative må denne opphevelsen av tvil komme fra oss selv. Akkurat dette håper jeg å illustrere ved hjelp av to kunstverk og historiens kanskje mest beryktede tviler – Sankt Tomas.
Men først, akkurat hva er det kunsten kan vise oss som vår hverdagslige virkelighet ikke kan? Ifølge filosofen Henri Bergson er det selve virkeligheten. Kunsten løfter sløret av det utilitaristiske, det konvensjonelle og det sosial aksepterte, «alt som skjuler virkeligheten fra oss for å bringe oss ansikt til med virkeligheten selv.» Den viser oss en verden strippet for det hverdagslige. Kunsten kan altså gi oss de virkelige genuine møtene, men det er et sprang inn i det virkelige som krever at vi gir slipp på alt det vi tar for gitt. Det er ikke underlig at tvilen melder seg. Tvilen tviholder nettopp på det hverdagslige. Den nekter oss å fullkomment akseptere kunstens invitasjon inn i den nye virkeligheten. Men god kunst hjelper oss å tro på den.
Selv etter at alle Jesu disipler hadde sett Ham gjenoppstått, så tvilte Tomas fortsatt. Han simpelthen kunne ikke få seg til å tro på denne nye umulige virkelighet. «Hvis jeg ikke får se merkene etter naglene i hendene Hans, og får sette fingeren min i merkene etter naglene og legge hånden min i Hans side, kan jeg slett ikke tro.» Tomas trengte hjelp til å overkomme tvilen, og Jesus viste seg så for ham lys levende. Akkurat denne scenen er det Caravaggio fremstiller i et av de ypperste eksemplene på klassisk figurativ kunst.
Akkurat som scenen det fremstiller, så er Caravaggios kunstverk lyst levende. Ansiktene, stoffene, og ikke minst forbløffelsen, er så levende at vi nærmest kan stikke vår egen tvilende finger inn i maleriet og rett inn i Jesu sår. Kunstverket og det det fremstiller er her ett. Det er en invitasjon til å tro. Og det viser seg i sin fullkomne realisme for å hjelpe oss å gjøre nettopp det. Slik er Caravaggios maleri eksemplarisk for den figurative kunsten. Den inviterer oss til å tro på det kunstverket fremstiller ved å vise det for oss tvilere i all sin storhet.
Men se så for deg at Jesus aldri viste seg for Tomas. Tomas hadde kun obskure tegn og ufullstendige symboler. Ville han fortsatt ha trodd? Neppe. For uten figuren Jesus kan Tomas slett ikke tro. Uten den levende figuren er det kun Tomas selv som kan oppheve tvilen. Dette er situasjonen for den moderne nonfigurative kunsten. Her hjelper ikke kunsten betrakteren å ta spranget inn i dets virkelighet. Her må betrakteren selv stå for opphevelsen av tvil. Det er, som Tomas selv gir uttrykk for, en mye vanskeligere oppgave. Det er en oppgave den moderne kunsten krever at vi gjør selv.
For å illustrere dette har jeg valgt Lucio Fontanas Spatial Concept ‘Waiting’. Fontanas kunstverk konfronterer oss med en flenge i lerretet, og intet annet. Det er slik en åpen invitasjon til å tre inn i virkeligheten bak, men det er ikke noe som hjelper oss å ta spranget. Vi tviler på kunstverkets virkelighet fordi vi ikke kan se den. Vi, betrakteren, er nå Tomas. I motsetning til Caravaggios maleri har vi her ingen stedfortreder. Vi kan ikke se Tomas’ opphevelse av tvilen for å hjelpe oss å oppheve vår egen. Alt hviler på våre skuldre, og det er ene og alene betrakteren som må løfte sin vantro finger for å bedre tro på det Fontana viser oss.
Forskjellen mellom den klassisk figurative kunsten og den moderne nonfigurative kan slik fanges i hva konkret som hjelper betrakteren å overkomme tvilen. Både klassiske og moderne kunstverk er en invitasjon inn i Bergsons «virkeligheten selv». Men det er en invitasjon vi må overbevises om å akseptere. I den klassiske kunsten er det kunstverket selv som overbeviser. I den moderne er det ene og alene betrakteren selv som må stå for sin egen overbevisning.
Det hele kan fanges i Jesu tale til Tomas: «Fordi du har sett Meg, Tomas, er du kommet til tro. Salige er de som ikke har sett, og likevel tror.» De som ser det figurative, kan lettere tro på virkeligheten det inviterer til. De salige er de som kan tro på kunstens virkelighet uten slik hjelp. Men de salige er det få av.
