Det er selvsagt ingen hemmelighet at når man en gang i livet våger seg ned i den skitne, lugubre, evigkriminelle saltvannshovedstaden Marseille, omgitt som den er av en uimotståelig glovarm jord som dirrer med ladede duftmolekyler av rosmarin, lavendel og timian, så er det av nostalgiske grunner, ja av den dype nostalgi som nesten munner i melankoli og fysisk smerte. Jeg hadde bestemt meg for å dykke ned i denne beryktede følelsen en gang for alle, dypere enn dykkerne i filmen le Grand Bleu, for å bevise en gang for alle at simulacra, kopien av kopien, til syvende og sist gjennom sin rene intensitet kan være enda mer ekte enn originalen. De som lengter tilbake til en tid som lengtet tilbake i tiden, lengter om så sterkere, tenkte jeg mens hjertet snørte seg ømtålig og lengtende i brystet mitt.
Marcel Pagnol, den franske filmnostalgiens mester, hadde i sin barndom utenfor Marseille regelmessig forlatt sprettknivenes og smuglernes havnegater for å vandre oppe i de varme, knusktørre høydene, hans elskede collines rundt Aubagne. Først sammen med foreldrene, en idealisert psykologisk helliggjort morsskikkelse som forlot verden bare 36 år gammel, og en lun, rypejaktende far som gjennom sin blotte eleganse og humor representerte alt det som er mulig å elske med det gamle Frankrike. Men deretter reiste han tilbake dit gjennom erindringen. Pagnols filmkarriere kulminerte i et klassisk papirforfatterskap i form av novellene La Gloire de mon Père og Le Château de ma Mère fra 1957. De korte bøkene fortalte gjennom hans minner fra egen barndom at vi alle dypest sett lengter tilbake til fortiden, noe alle franskmenn forøvrig vet, men gjerne holder for seg selv.
Hele denne grytidlige morgenen hadde jeg vandret rundt på høydene i Garlaban, kledd i Pagnolaktige nikkers, ventende på å bli drevet ned mot havet av den uutholdelige solen. For første gang var min kompromissløse rennesansehatt en reddende praktisk del av et utstyr som beskyttet min rødnende nese fra denne dypest sett menneskefiendtlige gulhvite stjernen i verdensrommet. Vi lever på tross av solen, tenkte jeg mens jeg spaserte nedover den tynne alléen som førte ned fra åsene, ikke på grunn av den, og tenkte at folk som la seg frivillig i disse radioaktive strålene for å bli brune, egentlig kunne sammenlignes med koteletter som på en pervers måte ønsket å bli spist til aftens av høyerestående vesener.
Jeg sto litt etter med hendene bak ryggen foran Pagnols barndomshus i 16 cours Barthélémy i Aubagne med gnissende sirisser som bakgrunnsmusikk og tenkte at dette er et formidabelt bur som klarer å holde hele den franske sjelen i fangenskap. Men den franske sjelen lot seg ikke be to ganger, tenkte jeg, da jeg med stikkende smerte husket at det nettopp var gjennom min egen elskede mor, som hadde lest Jean de Florette høyt for meg på sengen da jeg var barn, at jeg for første gang hadde stiftet bekjentskap med Pagnols forfatterskap. I disse stundene hadde vi sammen lengtet til Sørfrankrikes brennende jord. Denne lengselen levde i meg ennå, selv om jeg nå sto her, ja faktisk hadde levd nettopp her i sør i en årrekke, som en form for vulkansk, genetisk uforklarlig, gråt. Jeg lengtet ennå hit, til nettopp denne fremmede, dypt menneskefiendtlige jorden i sør som var så full av bedøvende aromaer, deriblant lakrisrot, som jeg elsker dypt, og samtidig forsto jeg at både jeg og min mor til syvende og sist nå begge sitter der i 16 cours Barthélémy bak lås og slå sammen med den franske sjelen. I det minste et godt selskap, trøstet jeg meg med, og ble plutselig slått av et uforklarlig begjær etter de salte lakrissmokkene fra min egen barndom.
Jeg satt meg sødmefullt utmattet ned på benken foran huset i den brede alléen og fisket opp flasken ufortynnet Pastis jeg hadde forberedt for å manne meg opp til ettermiddagens flanering nedover i Marseille sentrum, som lå et godt stykke unna mot vest. På benken satt det også en gammel mann, stirrende opp på Pagnols barndomshjem med vann i øynene. «Jeg liker hatten Deres», sa mannen rolig, som gjennom dette egentlig spurte om å få litt av min Pastis, hvilket han fikk med lysets hastighet. Jeg overrakk ham glasset for selv å kunne barske meg ved å drikke direkte av flasken, som jo holdt en skyhøy prosent sviende grønnfarget alkohol.
«Det er Provencehimmel i dag», sa mannen uten å røre det breddfulle glasset. Det var det: en blå som bendte seg nedover mot lilla, akkurat som den nyansen som lavendelblomståkrene sugde til seg over sommerhalvåret. «Før kom det mange hit. Nå kommer ingen lenger», fortsatte han. Jeg forsto nå plutselig at han var en slags vaktmester her og at himmelens farge hensatte ham i en drømmende tidløs og nostalgisk sinntilstand. «Engelskmenn pleide også å komme ofte. Nå kommer de ikke lenger», sa han, og jeg forsto hva han mente. Den engelske overklassen i Frankrike som hadde myldret gjennom landet i århundrer, kom først og fremst for å drikke av nostalgiens livgivende brønn. Disse minnejegerne, var selv blitt et minne, tenkte jeg, og dessuten hadde de funnet seg andre jaktmarker, eller kanskje riktigere sagt gitt opp jaktmarkene i sin helhet på grunn av en form for fortvilelse over en tapt tid som ikke engang lengselen etter den tapte lengselen kunne lindre.
Jeg tok høflig farvel, ruslet bort til jernbanestasjonen og satte meg på det vesle toget som på et lite kvarter ville ta meg til den store jernbanestasjonen i Marseille sentrum. Bildene som strømmet forbi gjennom togvinduet som en filmrull, lignet på hukommelsen i seg selv, tenkte jeg, og jeg realiserte med ett hvorfor Pagnol hadde blitt filmskaper, og ikke egentlig forfatter, selv om han i dag er mest kjent som det siste. Jeg forsto også at det var på grunn av min mor jeg satt akkurat her på akkurat dette toget, og hennes uforklarlige kjærlighet til Frankrike, sannsynligvis en lengsel etter sanselighet og poesi og varme, alt det Norge manglet så skrikende, og plutselig var det som om grensen mellom min mor og meg selv ble visket ut. Akkurat dette fenomenet, denne oseaniske følelsen, beskrev Pagnol i Le Château de ma Mère, hvor han skrev at det for ham som gutt ikke var noen forskjell på ham og henne, vi var født samme dag, vi var like gamle, skrev han, Augustine var meg, skrev han:
L’âge d’Augustine, c’était le mien, parce que ma mère, c’était moi, et je pensais, dans mon enfance, que nous étions nés le même jour.
En annen fransk forfatter, som også het Marcel, skjønt Marcel Proust, var merkelig nok også svært opptatt av moren sin, tenkte jeg plutselig mens toget suste forbi en enorm reklameplakat for såkalte madeleines, som jeg ikke kunne fordra, men likevel spiste høflig når jeg ble dem budt. Proust, som representerte generasjonen før Pagnol, hadde jo forøvrig også viet livet sitt til både nostalgi, minnets dynamikk og forfinet emosjonalitet. Den «Proustske erindring» (réminiscence proustienne), kaller litteraturviterne dette, før de utrettelig siterer det berømte frasen om madeleines og minner fra À la recherche du temps perdu, forfattet i 1903, men ikke utgitt før ti år senere:
Une vie s’écoule sans que l’individu en ait conscience et seul un événement fortuit constitué par une sensation — goûter une madeleine, buter sur un pavé — fait surgir à la conscience le passé dans son ensemble et comprendre que seul le temps écoulé, perdu, a une valeur. Le temps n’existe ni au présent, ni au futur, mais au seul passé, dont la prise de conscience est proche de la mort.
Marcel P. og Marcel P., tenkte jeg, jobber seg altså begge i revers gjennom fortiden, samtidig er de jo to fullstendige motpoler, det er Marcel pôle-sud et Marcel pôle-nord, og der den ene i sin nostalgi er normoppløsende, er den andre normerende, og der den første lever og skriver i tanken og ånden, lever og skriver den andre i gjennom jorden og opplevelsen.
Det satt en uforklarlig vakker og høygravid ung kvinne i setet foran meg, og jeg måtte tenke på den oseaniske følelsen, ifølge Freud fundamentet i all religiøsitet, tilstanden der spebarnet og moren de første månedene er ett eneste vesen, og at livets siste fase ofte består i av at man mentalt returnerer til dette morslivet, at man ønsker å kravle inn i det på nytt for å forsvinne, akkurat som dykkerne i slutten av filmen le Grand Bleu forsvinner i det uendelige svarte havet. Kvinnen vred vettskremt på seg, da hun, som alle vordende mødre som ikke lenger er alene i egen kropp, hadde tilegnet seg tankelesningens kraft, og nå leste mine, skjønt heldigvis uten å forstå dem til fulle.
Vi er ikke bedre enn astrofysikere som lengter etter å løse gåten om hva som finnes på den andre siden av de svarte hullene galaksenes senter, tenkte jeg mens jeg forsøkte å ikke la blikket falle på den underste delen av den svulmende, sprekkeferdige magen foran meg, som mest så ut som et enormt høymodent knasende eple man skulle ha satt tennene i, dog på en svært skånende måte.
Nei, bak morslivet er det jord, tenkte jeg, for havet stopper alltid i jorden og dermed også tilblivelsen og universet selv. Jeg kom plutselig på at min egen mor lå i jorden samtidig som hun muligens også svevde i universet, men at vi før dette hadde strødd hennes aske i nettopp havet. Prousts nostalgi er moren, mens Pagnols nostalgi egentlig er jorden, katalysert gjennom moren, tenkte jeg. Proust kan dermed selvsagt ikke være folkelig, han er det stikk motsatte, men Pagnol er naturlig folkelig, noe som har bevirket at det er Prousts versjon av nostalgien som har blitt toneangivende i det såkalte modernistiske normløse prosjektet, som jo hverken tåler mødre, eller folket mødrene føder, eller jorden som føder mødrene.
Jeg så opp mot den uutholdelige radioaktive solen og tenkte at det moderne prosjektet, som ikke tåler jorden, til syvende og sist må ende i verdensrommet. I flammer og luft, sa jeg nå høyt, slik den gravide kvinnen skvatt forskrekket til og tok seg beskyttende til magen. Nostalgien er i tillegg pastisj, tenkte jeg og rev opp flasken med Pastis, slik at mange i kupeen stirret urolig på meg. Faktisk hadde Proust i den første delen av forfatterskapet publisert såkalte pastisjer av andre forfattere i ulike magasiner. Jeg så ut på de varierte pastellfargete lotisement-husene som suste forbi, og realiserte at arkitekturen her i Provence jo er den egentlige pastisj, som jo også betyr postei på Italiensk, altså den grovere versjonen av pâté, som igjen er fransk mat.
Samtidig er man ikke enig om navnet «Pastis» kommer fra Occitan, det lokale sørvestfranske språket, hvor det betyr «blanding», eller fransk «pastische», som betyr stilistisk imitasjon, og som i Norge kalles pastisj. Som om disse flaskene, for ikke å si de som drikker dem, bryr seg det minste om gjentagelsens mangel på etikk, flaskene er jo alle imitasjoner av hverandre og i tillegg banale blandinger av lakris, anis, stjerneanis og fenikkel, «med andre ord en flytende pastisj av diverse ingredienser, som totalt mangler originalitet», sa jeg nå høyt og midt i slurken til den gravide kvinnen foran meg slik at hun sjenert reiste seg og gikk, heldigvis også fordi toget hadde kommet til endestasjonen.
Å ankomme i Marseille var for meg først og fremst noe helt eget og en helt egen tidsreise på grunn av den hypnotiske, enorme trappen, Escalier monumental de la gare de Marseille-Saint-Charles, som førte ned mot byen og utøvet et romersk, majestetisk sug på alle besøkende der den falt gjennom de hundre og fire trappetrinnene – ja, sugde kroppen ned mot det oseaniske Middelhavet, som jo var alle sivilisasjoners mor. Hundre og fire trappetrinn sa jeg høyt til meg selv og begynte nesten å gå ned trappen, akkurat som Haydns opprinnelig katalogiserte hundre og fire symfonier, hundre og fire nedturer og de fleste forøvrig pastisj av komponistens egne resirkulerte ideer. Midt i trappen lenger nede, som var utsmykket og utvidet med tallrike statuer og plattformer, satt det denne tidlige søndag ettermiddag en liten trio av klassiske musikere som spilte sats nummer fire Violent fra Darhius Milhauds pianotrio skrevet i 1968, en avdød komponist fra Marseille, som jeg i utgangspunktet ikke tålte.
Milhaud var litt som Proust, luft og fragmenter, dog helt uten runde kanter, finfølelse, og kjærlighet, tenkte jeg, akkurat som jeg visste at jeg selv var som Pagnol, en fange av det dypt uoriginale menneskehjertet som i utgangspunktet kun oppnådde autentisitet gjennom forblødningens smertefulle fenomenologi.Proust måtte unnskyldes, tenkte jeg, han levde overbeskyttet, sykelig, skrall og dratt under øynene i den elegante boblen som var det jødisk-parisiske borgerskapet, uten røtter, en evig kosmopolitt, forutbestemt til en tidlig død, mens Milhaud, født bare en halv generasjon etter Proust, men i jordens Marseille, ikke kunne unnskyldes med noe som helst, især siden hans kone het Madelene, fonetisk sett akkurat det samme som Prousts nevnte småkaker. De som graver i jorden uten hjerte, graver sint, tenkte jeg, og forsto med ett hvorfor musikken var så hakkete og hamrende, og at den bredskuldrede, kompakte Milhaud, trappekomponisten, hamrekomponisten, banke- og benkekomponisten, en jødisk bonde uten jord, som hadde undervist Dave Brubeck, den amerikanske jazzpianisten som ikke gjør annet enn å hamre i pianoet, nå hevnaktig hamret løs på meg fra den andre siden av morslivet med sin grufulle musikk.
Jeg skulle til å heve en pekefinger mot de tre intetanende musikere for å protestere, da bevegelsen og opphisselsen ble for voldsom og jeg mistet balansen. Jeg falt, rullet, ja hamret ned alle de hundre og fire trappetrinnene som utgjorde Escalier monumental de la gare de Marseille-Saint-Charles.
Fallet var i bunn og grunn var mer pinlig enn ubehagelig da hatten, som hadde bestemt seg for å realisere min største skrekk ved å løsne fra hodet mitt, nå rullet parallelt med meg som et løsnet bilhjul i nedoverbakke. Men gjennom denne fornedrelsen åpenbarte det seg for meg noen ekstatiske sekunder av innsikt. For det første forsto jeg at nostalgi er det samme som å falle, og at nostalgi ikke bør fryktes hvis man vet å la seg falle, som jo alle nostalgikere av natur selvsagt vet. For det andre forsto jeg at tiden var i ferd med å kollapse, ikke bare for meg her og nå, men for alle mennesker i vårt forvirrede århundre, og at all historie derfor nødvendigvis vil ende i en gjentagende, snurrende, samtidighet av allerede opplevd pastisj.
Den majestetiske statuen av en løve og et barn, titulert Le Soleil et la Mer på den venstre siden av monumentaltrappen, virvlet rundt for meg som en prismekikkert og ble i alle samtidige versjoner av seg selv til et gudommelig marmorgrått øye fra fortiden. Dette kunne ikke være noe annet enn den hellige Saint-Charles’ eget øye, tenkte jeg mens jeg falt. Den såkalte Saint-Charles og dermed også navnet le Gare de Saint-Charles er jo også en slags pastisj, tenkte jeg mens jeg ramlet videre nedover, da denne helgenen i egentlig forstand ikke finnes som isolert individ. Saint-Charles er en sammenfatning, et klyngevesen på lån fra alt og alle: han er Charles den første av England, han er Charles Borromeo fra renessansen, han er Charles, middelalderhertugen av Bretagne, han er Charles den Gode, født i 1127 som var ikke var godere enn at han ble kanonisert først i 1904. Det finnes ingen egentlig Saint-Charles, dog finnes han. Han er alle og ingen, men nettopp derfor tidløs og sann.
Jeg landet perfekt på nederste trappetrinn med begge bena i bøy som i nedslaget hos en norsk skihopper, og hatten, som sprang over ryggen på en krombøyd tysk turist, landet nøyaktig på hodet mitt uten at jeg engang trengte å bøye meg ned etter den. Dette utløste en spontan applaus fra et hundretalls måpende turister som sto rundt. Det var ikke annet å gjøre enn å bøye seg dypt i støvet mot det store havet, som elsker sine barn og derfor, slik jeg dypest sett visste det, i sin form som morsgudinne akkurat hadde hatt en tilgivende finger med i det merkelige spillet vi kaller livet.
