Melankolske fiolintoner om norske seterlandsdrømmer innleder pressekonferansen for Den Norske Stats kulturbudsjett for 2025. Stedet er Blumenthalssalen i KODE-museene i Bergen og verket er av Ole Bull. Kulturministeren kommer så inn og kan avsløre det man ante i introduksjonen: at Ole Bulls hjem på Lysøen endelig skal få penger til å bli restaurert. Museene i Bergen jubler, den forfalne villaen skal reddes. Det er bare ett problem: De har allerede fått masse penger til dette – uten resultater.
Déjà vu
90 millioner kroner er bevilget av sittende kulturminister, Lubna Jaffery, til renoveringen av den unike villaen til Ole Bull fra 1873. Bygget er utvilsomt et internasjonalt mesterverk, den forbinder norske trebyggingsteknikker med inntrykk fra den store verden på en helt spesiell måte, med blant annet et russiskinspirert løkkuppeltårn og tyrkiskinspirerte vinduer. Interiøret i musikkværelset er kanskje høydepunktet med sine håndskårede islam-inspirerte søyler og dekorerte arker.
Selvsagt bør dette bygget bevares. Dette var også innstillingen til forhenværende kulturminister Abid Raja, da han bevilget 40 millioner kroner til redningen av bygget i 2021. Også da ble annonseringen innledet med musikk av Bull, også da «Sæterjentens søndag». Er det Déjà Vu, eller kjenner faktisk ikke politikerne til noe annet han har skrevet enn «Sæterjentens søndag»? Kunnskapen om Ole Bulls ouvré er allikevel ikke det mest slående, som naturligvis er den vanvittige pengebruken tilsynelatende som om det ikke gjorde noen verdens ting. Og hva skjedde egentlig med de første 40 millionene?
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Ukultur
Det er ikke uten grunn at Sløseriombudsmannens første suksess var kultursaker, en bedrift som siden har inspirert flere «ombudsmenn» som for eksempel Sindre Wiig Nordby. Kulturbudsjettet er nemlig i motsetning til de andre postene på Statsbudsjettet meget oversiktlig, hovedsakelig fordi den er så liten, men også fordi den er så billedlig. Kulturposten er regjeringens credo: den forteller oss hva regjeringen tror på: å finansiere kultur er et uttrykk for overskudd.
Ser man nedover listen av kulturbudsjettet til kulturministeren ser man mye som på papiret er bra. For kulturbudsjettet er velmenende, men i detaljene skjuler det seg en ukultur. Staten stiller opp med millioner uten et budsjett som forklarer pengebruken. Hvorfor det ikke fantes våkne journalister som gjorde de første 40 millionene til Lysøen til et tema undrer meg stort.
En esende stat
Kulturministeren bevilger i dette budsjettet penger til 16 kulturbyggeprosjekter rundt omkring landet (inkludert Lysøen). Pengene går til blant annet et museum i Kristiansand til 139 millioner, et jødisk museum til 77 millioner og et publikumsmottak ved Urnes stavkirke til 53 millioner.
Ingen skal kunne si at det er billig å renovere bygg eller for den sags skyld bygge nytt. Men det vi ser eksempler på her er store tilskudd uten at vi presenteres for et grunnlag. Jeg har selv vært med på restaurering av bygg og kan ikke fatte at en villa som Lysøen skulle behøve 130 millioner kroner (40 + 90). Når privatmennesker bygger hus av samme størrelse idag er det ofte snakk om 5, 6 millioner kr, selvfølgelig uten snekkerdetaljene som Lysøen har, men til gjengjeld en masse utgifter som isolasjon, radonmatte, brannsikrende gipsplater og mye mer som idag er lovpålagt – men som man av opplagte grunner slipper i Bulls gamle villa. Den desidert største utgiften vil nok være sanering, da bygget er infisert av borrebiller og slikt. Ifølge byggstart.no koster en sanering mellom 4000 og 25 000 kr per kvadratmeter. Om vi krisemaksimerer og sier at prisen blir på 25 000 og bygget er på, la oss si. 400 kvadratmeter (dette er sannsynligvis en overdrivelse), vil prisen ende på ca. 10 millioner kroner. Svimlende for en privatperson naturligvis, men milevis unna det museet er blitt bevilget.
Hvis det er slik at dette tilskuddet er representativ for generell statlig bruk av penger så er det bekymrende med tanke på vårt lands produktivitet. Staten står nemlig for mer enn 60 prosent av Norges BNP. Hvis Lysøen kunne ha blitt pusset opp for 20 millioner totalt i stedet for 130, betyr det at staten bruker 6 ganger mer penger enn nødvendig.
Vi er alle vitne til en stat som eser og en økonomi hvor stadig flere blir avhengig av statens penger, kanskje ikke så rart at ikke flere stiller spørsmål? (pressen lever også av staten)
Den virkelige kulturpolitikken
Det er interessant å tenke på et eksempel som Lysøen, som ikke pusses opp før staten stiller opp med sine gigantiske summer. Bergensmuseene har åpenbart ikke kjærlighet og entusiasme nok til å begynne på egen hånd. I så fall mangler de det som er utgangspunktet for all kultur. Ole Bull, Edvard Munch, Edvard Grieg, og enhver stor kulturpersonlighet i historien skapte sine verker fordi de følte en voldsom trang, og denne trangen lot ikke vente på seg i mangel av penger. De store pengeoverføringer vi er vitne til på dagens kulturbudsjett er i den sammenheng ikke sann kultur, men relikviedyrkning og eiendomsinvestering.
Sannheten er at den virkelige kulturpolitikken foregår på alle andre steder enn i kulturdepartementet. Legger staten til rette for skapende virksomhet eller motarbeider den? Flere av oss har fått med oss Petter Olsens nylige konkurs som i all hovedsak skyldes at Staten ikke ville gi ham tilbake penger på momsen. Årsak? De mente det så ut som arkitekturmesterverket Ramme gård ikke ønsket å tjene penger. Tidligere eksempler på at staten motarbeider kulturpersoner inkluderer Odd Nerdrum og hans skattesak og Edvard Munchs skattesak.
De som virkelig er kulturskapere trenger ikke statens pengepung, de trenger tillit og rom til å skape, og gjerne litt skattelette. Ole Bulls mesterverk ble tross alt finansiert av hans egne storslåtte konserter i det store utland, og dette på en tid da nasjonal inntektsskatt ikke eksisterte! Jeg venter fortsatt spent på dagen vi får et vakkert bygg finansiert av staten. I mellomtiden kan de slutte å sløse med pengene våre.
