I århundrer ble naturen forstått som Guds skaperverk. Stadig snakkes det om «skapninger», ulogisk nok uten å anta en skaper. Kontemplasjon over naturens orden og skjønnhet gir en anelse om skaperens uendelige visdom – det kunne kalles et gudsbevis. Denne naturfilosofien dominerte i middelalderen og langt inn i nyere tid. De som etablerte moderne naturvitenskap, Kepler, Galilei, Descartes og Newton, forkastet ikke troen på Skaperen. Det nye, riktignok foregrepet av Platon, var at skaperguden fremsto som en kosmisk ingeniør med et matematisk grunnprosjekt.
Naturvitenskap ble teknologisk relevant. Alkymi ga opphav til kjemi. Man konstruerte mikroskoper, dampmaskiner og så det ekspansive område av teknologi basert på elektromagnetisme. I dag kan det pekes på nyttige spin-off-effekter også ved utforskning av verdensrommet.
Natur er livsviktig ressurser. Natur er dessuten jordskjelv, orkaner, vulkanutbrudd. Fordi vi er avhengige av en natur som også truer oss, er en teknologisk holdning uunngåelig. Men stikkordene «ressurs, trussel, kontroll» gir åpenbart et ufullstendig bilde. Her skal naturfilosofi forstås slik den var opprinnelig, dvs. uten nytteverdi. Slik filosofi kan være i harmoni med moderne naturvitenskap, men fiendtlighet forekommer.
Idealisme og romantikk
Selve ordet naturfilosofi er etter hvert blitt knyttet til romantikken og den tyske idealismen, der de sentrale navnene er Fichte, Schelling og Hegel, som skrev i perioden 1790-1830. Dette er tenkere som har satt dype spor etter seg, fremfor alt i politisk filosofi. Naturfilosofien er unektelig mer eksotisk.
I løpet av to århundrer er det idealistiske språket blitt fremmed, i dag virker det håpløst abstrakt. Språklige blinkskudd forekommer, men oftere må man slite med i labyrintiske setninger. Et ord man ikke kommer utenom, er ånd. (1) På tysk Geist. Vi gjenkjenner det i «be-geist-ring» – en fornorskning av det tyske. Begeistring kan vel sies å være en intens følelse av å være oppildnet, en lykkelig erfaring av noe beundringsverdig. Idealistene tenker ikke Geist som en emosjonell tilstand, men på 1790-tallet var de ungdommelig begeistret for den franske revolusjon. Som studenter hilste de en ny historisk epoke velkommen. Følsomhet ble aldri det sentrale. Den måtte underlegges en fornuft som skulle tenkes dypere og mer omfattende enn opplysningstiden hadde maktet. En av studiekameratene skulle senere komme på sporet av fornuftens egen ufornuft.
Det var F.W.J. Schelling (1775-1854), i dag regnet som naturfilosofen fremfor noen. Han arbeidet med ulike innfallsvinkler og temaer i sitt lange liv, naturfilosofien tilhører en tidlig fase. Den ble formulert da han ennå ikke var fylt 25, og etterfulgt av sterkere interesse for teologi og mytologi, emner som ikke skal omtales her. Den tyske idealismen er helhet teologisk orientert, men i dag vil få gjenkjenne noen slags kristendom i den.
Fremmedartet i dag er også overbevisningen om at filosofi må formuleres som et system. Schelling later til å ha frigjort seg fra systemtvangen etter hvert, men hans naturfilosofiske periode kulminerte i et verk med den staselige tittel «System des transzendentalen Idealismus» (1800). Verket avsluttes med noe radikalt nytt. Kunsten gis status som sannhetens adekvate uttrykk.
Schelling regnes som romantikkens filosof. Det hevdes at naturen «beåndes» i romantisk kunst. Det vil si at vi projiserer vår egen psyke på en natur som mangler noe som minner om den. Den romantiske naturfilosofien ser det annerledes. I natur finnes i høy grad noe som minner om ånd. Det finnes orden og struktur. I levende natur finnes selvorganiserende utvikling. Dette er ånd som ennå ikke har «kommet til seg selv» – en ofte brukt formulering – som langsomt og gjennom utallige biologiske stadier når frem til selvbevissthet. I naturen kan vi skue veien til oss selv.
Det kan være folketomt i romantikkens billedkunst. Ta J.C. Dahls «Fra Stalheim». Mennesker og dyr er små og kan lett overses i dette mektige fjellandskapet. Romantikken oppdager skjønnheten i en natur som tidligere ble sett som truende, skremmende, i hvert fall unyttig. Slik er den stadig, men nå er dette ingen innvending, tvert om. Den ville, daimoniske naturen er beåndet ved overveldende skjønnhet. Den innynder seg ikke hos betrakteren, den er suveren. Et av Caspar David Friedrichs bilder fremstiller en ensom vandrer som med ryggen til skuer ut over tåkehavet i et forrevet alpelandskap. Det oppstår et dobbelt syn. Vandreren skuer det livløse landskapet, vi skuer en skuende som tilhører denne naturen.
Mennesket er natur. I mennesket slår naturen øynene opp og erkjenner seg selv
Ideen om evolusjon var ikke ukjent på slutten av 1700-tallet. Datidens naturforskere antok et slektskap mellom alt levende, og det var alminnelig å anta noe mer, nemlig en innebygget retning i evolusjonen. Det benektes i darwinismen. Evolusjonen er blind. Er det mulig at tilfeldige mutasjoner kombinert med naturlig utvalg har frembrakt noe som komplekst som homo sapiens? For darwinister er det ikke bare mulig, men nødvendig, for alternativet – en rettethet i evolusjonen – må mistenkes for å smugle inn en skaper, og dermed Bibelens Gud. Det avgjør saken. Den samme fiendtlighet gjelder teorien om at materien er «finstemt» for å muliggjøre liv. (2) Religion er tjent med den forestillingen også. Dette er synspunkter og argumenter som var ukjente for Schelling.
Schellings evolusjonisme fremstår i en annen stil og tone. Den ytre verden ligger oppslått for våre øyne, i den kan vi finne vår ånds historie. Natur skal forstås som synlig ånd, ånd som usynlig natur. Det innebærer ingen ahistorisk symmetri, for det synlige er det usynliges forhistorie. Natur blir å forstå som åndens odyssé. Alt dette må kunne sies med andre ord. Jeg vil nå legge vekt på gjenkjennelse og inderlighet – to ord som ikke er fremtredende i Schellings tekst, men jeg mener de kan tydeliggjøre i samsvar med hans hovedideer.
Hvem ser ikke energisk nysgjerrighet hos apekatten eller begeistringen hos en hund ved gjensyn med sin kjære eier? Javel, men har vi noen grunn til å anta at apekatten er nysgjerrig, hunden begeistret? Eller at geitekillinger kjenner livsglede der de formålsløst hopper og spretter omkring? Eller at byttedyret i flukt fra rovdyret kjenner frykt? Elefantforskere forteller oss at elefanter sørger over sine døde. Hvordan vet de det?
Faktisk kan vi ikke unngå å merke alt dette hos dyr. Det er ikke noe vi kan velge å ikke merke. Apekattens nysgjerrighet er umiddelbart synlig for oss, slik de alltid interessevekkende omgivelsene er synlig for apekatten. Våre følelser er innvevd i refleksjoner, ved dyret ser vi en umiddelbar renhet, så å si.
Ånden kommer til seg selv ved at det synlige blir inderliggjort. Så kan vi vurdere om våre begreper er treffende. Har vi godt nok belegg for å anta sorg hos dyr? Det kritiske intellektet reflekterer over en umiddelbar visshet som er den unnværlige basisen, slik vissheten om å eksistere en basis for usikkerhet om formålet med denne eksistensen, for noen mennesker en plagsom usikkerhet. Det er ukjent hos dyr, sikkert en grunn til at dyrs nærvær kan virke terapeutisk. Vi merker en ånd som ikke stiller spørsmål ved seg selv. Den dyriske ånd kan ikke bli et ideal å strebe etter, noe som hører med til det terapeutiske.
Gjenkjennelse er mulig ved mange livsformer uten noe som ligner våre mentale tilstander. Bevegelser kan være nok. Ta en snegls følehorn der de rulles ut og trekkes tilbake, rulles forsiktig ut igjen: «… störningar och tveksamhet … Vad den liknar mig själv i mitt sökande!» skriver Tomas Tranströmer («Østersjöar», del V).
Synet av et mektig eiketre gjør det innlysende at treet er et eldgammelt livssymbol. Det har feste i mørket under oss og hever seg mot lyset høyt over oss. Treet gjør sitt bare ved å finnes som et synlig fenomen. Det inderliggjøres til et usynlig symbol.
Gjenkjennelse betyr ikke identitet. Inderliggjøring innebærer ikke at alt blir inderlig og forståelig. Naturen er i siste instans ugjennomtrengelig. (mer om det i siste avsnitt)
Goethe
Den middelaldrende Goethe ble kjent med den unge Schellings filosofi, og den berømte dikter kjente raskt et slektskap. Goethes interesse for natur var omfattende. Var det naturvitenskap han drev med, eller en annen slags diktning? Goethe søkte symboler og urformer i sansbare naturfenomener, noe ganske annet enn den matematiske fysikken. I likhet med Schelling var han overbevist om at matematisk formulerte naturlover kommer til kort. Dette er særlig klart i Goethes fargelære, hans mest omfattende alternative arbeide. I Newton teori forsvinner fenomenene. Hvem kan gjenkjenne fargene i bølgelengdene? Hvem ser det blå i 435-500 nanometer?
Ifølge Goethe blir farger til ved et vekselspill mellom lys og mørke, og det hører med til fargenes vesen at de sier oss noe. Fargedistinksjoner varierer mellom kulturer, men at rødt og gult er varme farger mens blått og grønt er kalde, er vel anerkjent overalt? Faktisk er det ikke slik. I vesten er rødt også lidenskapens og kjærlighetens farge, men i India er Krishna blå også når han opptrer som den gudommelige elsker, omgitt av de hengivne gopiene. (Vi har da å gjøre med landlige scener, guden er en fløytespillende hyrde, de betatte kvinnene later til å være budeier).
I den tyske romantikken er Den blå blomst (Novalis) blant de fremste symboler. Den står for uendelig lengsel. Også budeiene rundt Krishna må lengte uendelig etter gudens nærhet. Kjærlighetens blåhet synes å være dens lengsel, ikke mindre lidenskapelig, bare mindre opphisset enn kopulasjonen.
Ulik forståelse av fargenes betydning motsier ikke det vesentlige, nemlig at fargene ikke kan forstås som betydningsløse. Det er meningsløst å definere farger uten å gi dem noen som helst mening. (Goethes fargelære gis overraskende bred omtale i snl, under avdelingen realfag.)
I Goethes lyrikk kan menneskelivet bli sett i lys av anorganisk natur, vann og vind. Regnet fra himmelen fordamper i varmen fra solen og stiger før det igjen må tilbake til jorden, i evig veksling. Vinden er flyktig, uberegnelig.
Seele des Menschen,
wie gleichst du dem Wasser!
Schicksal des Menschen,
wie gleichst du dem Wind!
(Menneskets sjel,
hvor ligner du vannet!
Menneskets skjebne,
hvor ligner du vinden!)
Mer radikalt er det neppe mulig å forstå det menneskelige i lys av naturfenomener. Denne triumferende strofen lyder som en besvergelse av uro og usikkerhet. Goethe kjente meget vel til fortvilelse. Hans store bestselger, romanen om Werther og hans lidelser, skrevet da han var i tidlig i 20-årene, står likevel for seg selv med svermeri for selvmord. Slikt tok han senere avstand fra. Nærhet til natur var vesentlig for et menneske som i alderdommen kunne være tilfreds med sitt image, en nærmest overmenneskelig personlighet: den «olympiske» Goethe.
Når det gjelder Schellings personlighet er det verdt å merke seg den 12 år eldre Caroline. De giftet seg i 1803. Hun var romantikerkretsens kvinnelige hovedskikkelse, språklig begavet som få andre, oversatte Shakespeare. Det var visstnok hun som advarte filosofen mot «systemet». At en selvstendig kvinne i dette mannsdominerte samfunnet motsatte seg nettopp systemtvang, gir god mening. Carolines død i 1809 var et hardt slag for Schelling. Fra å være romantikkens ungdommelige superstjerne ble han etter hvert irritabel, tungsindig og depressiv. Riktignok aldri helt glemt i samtiden. Carolines minneverdige karakteristikk av ektemannen – «ekte granitt» – bekreftes i portretter.
Gnosis
Naturfilosofien fremhever vår tilhørighet til denne verden. Vi kan realisere vårt beste og innerste potensiale her, hvor ellers? Men moderniteten har dyrket et radikalt motsatt syn.
Angst og fremmedhet gis status som en mer autentisk erfaring av menneskelig eksistens. Sjel og skjebne erstattes av refleksjon over en verden som unndrar seg all gjenkjennelse. Obstfelder sa det: «Jeg er visst kommet på en feil klode! Her er så underligt …» Pär Lagerkvist sa det: «Gäst hos verkligheten». Andre har fremstilt tilsynelatende realistiske, gjenkjennelige situasjoner som viser seg å være styrt av udefinerbare, ubegripelige makter. Ingen har fremstilt det mer overbevisende enn Kafka. Dette er en gnostisk impuls i moderniteten.
Gnosis er en fellesbetegnelse på religiøse sekter i oldtiden. Siden kristne teologer fordømte den gnostiske lære, er den best kjent som et kjetteri. Gnostikerne mente å vite – «gnosis» er et gresk ord for viten – at denne verden ikke er skapt av en god, men en ond gud. Demoner holder oss fanget i en verden full av lidelse. Det kan utvilsomt kalles et kjetteri. Veien til frihet åpner seg hvis vi innser at vi ikke hører hjemme her. Men en «impuls» er ikke en videreføring av kjetternes kosmologi og frelseslære, heller ikke en sekulær refleksjon over verdens elendighet. Det jeg kaller impuls, er ingen teori, men en umiddelbar erfaring å være hensatt i en fremmed verden. (3)
Den fremmede verden er gjerne samfunnet, slik som hos Obstfelder, Lagerkvist og Kafka. Kan man ikke da vise til naturen som et sted for gjenkjennelse og frigjørende tilhørighet? Den gnostiske impuls er virksom når dette avvises som nostalgiske fantasier, eskapisme eller sentimental kitsch. Impulsen går ikke i retning av frelse og tro. Gnosis er alltid orientert mot viten, ikke tro.
Fremskritt ikke å forglemme
At forandring typisk er til det bedre, altså betyr fremskritt, er blant modernitetens sentrale trosartikler. Vitenskapelig basert industri innebærer mer omfattende herredømme over naturen, noe som unektelig har ført til bedre liv. Vi lever sunnere nå, og gjennomsnittlig levealder har steget kraftig. Og det viste seg at kostnadene er enorme. Naturen plyndres og forurenses. I andre halvdel av 1900-tallet førte det til ny giv for naturfilosofi, som nå er en komponent i kulturens mange selvransakelser og selvanklager.
Kunnskap om menneskelige trusler mot naturen fører naturlig nok til irettesettelser og oppfordringer om å legge om kursen. Det kan skrumpe inn til pur moralisme. Naturfilosofi må være mer enn propaganda for miljøvennlige fornyelser. Den vil da fort minne om romantikken, og igjen oppstår fare for å stemples som nostalgisk og sentimental.
Her i landet har Arne Næss vært miljøfilosofiens reddende engel. Ingen har anklaget ham for å være sentimental. Den grunnleggende tanke i hans dypøkologi er et verdiprinsipp: Alt levende har egenverdi, dvs. en verdi som ikke er avhengig av nytteverdi for mennesker.
Men er ikke verdi noe mennesker har brakt inn i verden, nødvendigvis relatert til våre behov, ønsker og vurderinger? Verdi er opprinnelig et økonomisk begrep som først i senere år er blitt alminnelig når det er tale om moral. Man forstår umiddelbart at Næss ikke tenker økonomisk. Naturens egenverdi kan ikke begrunnes, den må forstås som et aksiom eller et moralsk «urfenomen» (Goethes ord). I fravær av begrunnelse trengs en hengivenhet som ikke manglet hos Arne Næss. Han uttrykte sin kjærlighet til Hallingskarvet mer ekstatisk enn noen formulering i tysk naturfilosofi.
Jeg mener Næss har rett i det praktisk-moralske. Bare tungtveiende menneskelige behov kan forsvare at andre dyr ofres. Dersom ernæringsmessig gode alternativer til kjøttspising finnes, er det riktig å gi avkall på smaken av lammefrikassé. Det er i grunnen en manifestasjon av menneskelig frihet. Andre rovdyr har ikke noe valg.
En naturviter kan meget vel være motivert av kjærlighet til sitt forskningsobjekt, men må vite at det er en feilkilde. Vitenskap krever ikke bare et kjølig blikk, men også evne og villighet til å åpne tingene – skjære i dem, knuse dem – for å se hvordan de ser ut inni. Uten denne holdningen ville en rekke teknologiske fremskritt være umulig, samtidig som forskningsetikk blir akutt nødvendig. Naturfilosofi bygger på kjærlighet til natur, og samtidig er det naturen selv som krever en etikk. For ikke bare er smerte og lidelse, selv ondskap har sin grunn i natur. Det er et tema Schelling tar opp noen år senere, i verket om friheten. (4)
Ideen om naturens egenverdi må ta høyde for at natur også rommer det fryktelige – det som i seg er fryktelig, ikke først ved at vi mennesker opplever det slik. Begge varianter av naturfilosofi avviser at vi projiserer inn i naturen alt som minner om heslighet og skjønnhet.
[Denne teksten inngår i Sivilisasjonens spalte Filosofiske smuler, som er tekster som tar for seg ulike filosofiske emner på en knapp og klar måte.]
Ingen absolutt viten
Ta det nevnte Caspar David Friedrich-bildet, som formidler en gripende ensomhet. Anta så at man ikke betrakter et menneskeskapt verk, men selv har klatret til fjellets topp og skuer ut over tåkehavet der nede. Også det er et gripende syn. Det er ikke alltid påkrevd å betone forskjellen mellom kunst-erfaring og natur-erfaring. Begge frigjør fra utallige distraksjoner. Frigjøres til hva? Mitt forslag går i retning av det kontemplative: En stille be-geist-ring som frigjør til dypere stillhet. Også Arvo Pärts musikk er en åpning mot dypere stillhet.
Alt teknologier må se bort fra, fremheves i naturfilosofi, slikt som kontakt med det eldgamle, førspråklige, samhørighet med det som ER (ikke det som bør være), visshet om at vi ikke har havnet på feil klode.
Frakoblet religion er kjernen i gnosis – viten, ikke tro – blitt tydeligere. Det vitende selvet skuer ut over verden og er følgelig hevet over tåkehavet. Naturprosesser har ingen mening. Eller tror du meningen med lynet er å varsle oss om snarlig torden? Fra kulturhistorier i øst og vest kjenner vi mengder av slike forestillinger. For å erkjenne naturen er det nødvendig å drenere den veldige sumpen av tegn, varsler og symboler. Den gnostiske impuls benekter at gjenkjennelse er basis for vitenskap.
Descartes bidro til dreneringen ved å fastslå et skarpt skille mellom det fysisk-utstrakte og det psykisk-tenkende. Spinoza godtok skillet men så det som to aspekter ved Gud eller Substansen, i et tidløst fastlagt system. Dynamikken ligger der i det enkelte menneskes streben etter dypere erkjennelse henimot den høyeste, kalt intellektuell kjærlighet til Gud. Schelling og Hegel setter det hele i bevegelse. I Hegels dialektiske system skal den stadig reproduserte subjekt-objekt-distinksjon overvinnes for godt i absolutt viten.
Schelling avviste absolutt viten. Et fellestrekk ved alle hans filosofiske prosjekter er at det tankemessig ugjennomtrengelige fastholdes, selv i systemet 1800, der det er tale om en avsluttende syntese. Men der man kunne forvente en definitiv innsikt, står kunstverket. Det adekvate uttrykk må være estetisk. Det reflekterte og det spontane finner sammen bare i kunstverket. (5) Klokt nok avstår han fra å fortelle kunstnere hvordan det skal gjøres. Dette er en åpen visjon for romantikkens mangfoldige, vedvarende tradisjon – avvist med en visst forakt av anti-romantikere.
Ingen angst for motsigelse, ingen illusjon om full klarhet
Ifølge naturfilosofi hører vi hjemme i verden, ifølge den gnostisk impuls hører vi ikke hjemme i verden. Det er en slående motsigelse. Burde ikke løsningen være opplagt? Motsigelsen tilsier revolusjon: Vi er fremmedgjort i det bestående, men i et samfunn uten kapitalistisk utbytting vil vi gjenkjenne vår indre frihet i den sosiale harmoni. Der vil menneskene anerkjenne hverandre og leve i fred.
Schelling utviklet som nevnt en rekke ulike filosofier i sitt lange liv, men aldri denne. Marxister avskrev ham forståelig nok som håpløst reaksjonær. (Hegel derimot lærer oss å tro på absolutt viten, noe som kommer godt med i revolusjonen). Ble Schelling advart at terroren i den store franske revolusjon, ante han at enhver politisk revolusjon vil føre til terror?
Antakelig er det tankemessig ugjennomtrengelige en nøkkel. Forstanden stammer fra det forstandsløse og kan aldri legge sin opprinnelse bak seg. Et klart skille mellom det rasjonelle og det ikke-rasjonelle lar seg ikke trekke. Modernitetens erfaringer tyder på at ubetinget herredømme for rasjonalitet i seg selv er irrasjonelt. Søker man et forvarsel om dette i klassisk filosofi, er et hos Schelling man finner det. Hos ham blir den gnostiske impuls ivaretatt i tanken om «den rest som aldri går opp», som gir verden tyngde, som garanterer at virkelighet ikke er forståelse av virkelighet. Idealistisk filosofi kan generelt mistenkes for å oppheve den forskjellen, som her blir fastholdt.
Han skal avslutningsvis få si det selv. Et avsnitt fra Frihetsavhandlingen (1809, norsk utgave s.85f), er et språklig høydepunkt i romantikkens filosofi. Det fastslås at alt i verden, slik vi nå iakttar den, er regel, orden og form. Men:
«- – – men det regelløse ligger fremdeles i grunnen, som om det igjen kunne bryte frem. Og ikke noe sted synes det som om orden og form er det opprinnelige, men som om noe opprinnelig regelløst er brakt til orden.
Dette er realitetens ubegripelige basis for tingene, den rest som aldri går opp, det som ikke lar seg løse i forstanden, selv ikke med den største anstrengelse, men evig forblir i grunnen. Forstanden er i egentlig betydning født av dette forstandsløse. Uten dette forutgående mørke finnes ingen realitet for skapningen: mørke er skapningens nødvendige arvelodd. Gud alene – Han selv, den Eksisterende – bor i det rene lys. – – –
– – – All fødsel er fødsel fra mørke til lys. Såkornet må legges i jorden og dø i mørket for at den vakre lysskikkelse kan stige frem og utfolde seg i solstrålen. Mennesket dannes i mors liv; og ut fra det forstandsløse mørke (fra følelse, lengsel: erkjennelsens herlige mor) vokser først de lyse tankene frem. Slik må vi altså forestille oss den opprinnelige lengsel, hvordan den i realiteten retter seg mot forstanden, som den ennå ikke kjenner, hvordan vi gjennom lengselen higer etter et ukjent gode uten navn, og hvordan lengselen, lik et opprørt, frådende hav, anende beveger seg – – -.»
Fotnoter:
(1) Ordet ånd finnes også i juridisk sammenheng, vi har en Lov om opphavsrett til åndsverk. En definisjon i §2 nevner «uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats». Det som beskyttes ved opphavsretten, antas å være verdifullt for flere enn det skapende individet. Det åndelig verdifulle kan ikke innelukkes i en individuell bevissthet. I romantikkens tidlige fase skapte Herder uttrykket «Volksgeist», folkeånd, en antatt egenartet ved de enkelte folk eller nasjoner. Finnes noe slikt? Grunnet senere tiders nasjonalisme er uttrykket blitt «problematisk», et ord som i dag tilsier at neste skritt er kansellering.
(2) Se https://plato.stanford.edu/entries/fine-tuning/
(3) Lenge var det gnostiske kjetteri kjent bare via kirkefedrenes fordømmende polemikk. Det endret seg i 1945, da antikke skrifter ble funnet i Egypt, det såkalt Nag Hammadi-funnet. Interessen for dette alternativ til den seirende kristne lære tok seg veldig opp og senere er det publisert uoversiktlig mye. To eldre innføringer er Hans Jonas, The Gnostic Religion (2. utg, 1963) og Elaine Pagels, De gnostiske evangelier, norsk utgave 1980.
I denne teksten blir «gnostisk impuls» frakoblet denne historiske bakgrunn. Det er mulig fordi saken selv – viten om det sanne selvet – er eldre. Tanken er vesentlig i indisk filosofi, artikulert allerede i Upanishadene. I de såkalt gnostisk evangelier er da også Jesus å forstå som en opplyst guru.
(4) Så vidt jeg vet er dette det eneste verk av Schelling som finnes på norsk: «Om menneskets frihet», Aschehoug 2013, oversatt av Øystein Skar og Bjarne Hansen, med en grundig innledning av Jan-Erik Ebbestad Hansen.
(5) Dette angår kjernen i idealismen. En sammenfatning burde være forståelig hvis man forsøker å iverksette det som omtales. Fichte ga filosofien en retning som preget hele idealismen. Han påviste at en spinozistisk, absolutt enhet ikke kan være et slags sublimt objekt for tanken. For da er den ikke lenger absolutt, men relativ til et tenkende subjekt. Så enheten må søkes i subjektet forstått som selvbevissthet: det reflekterende jeg (subjektet) er der identisk med det reflekterte jeg (objektet). Selvbevissthet, min visshet om å være meg selv, er umiddelbart gitt som en indre, skapende handling. Du er deg selv først idet du spontant skaper visshet om å være deg selv. Med denne handling skaper du din indre frihet – og der ligge kontakten til den opprinnelige gnosis. Det er en gammel innsikt at uten indre frihet er det umulig å frigjøre seg fra noe slags fangenskap.
Friheten er der, men kan ikke gripes. Det ville gjøre den til et objekt. Spontanitet er tankemessig ugjennomtrengelig, den forsvinner når man forsøker å gripe den. Det vi kan forholde oss til, er natur, og i naturen erkjenner vi veien til vår egen subjektivitet.
Men i kunstverket er den spontane, skapende handling blitt et objektivt produkt å forholde seg til. Schelling finner ekstatiske ord for å heve kunstverket til den høyeste åpenbaring, men også tungt begripelige uttrykk, f eks «bewusstlose Unendlichkeit». Her blir «bevisstløs» brukt i en svært spesiell betydning. Det må forstås som det umiddelbare, spontane, ikke-reflekterte, det geniale. Men kunst involverer også teknisk kyndighet, bevisst refleksjon, vurdering av virkemidler etc. Slikt kan i prinsippet være oversiktlig, dvs. endelig. Men det spontane er negasjonen av all refleksjon: u-endelig. Følgelig er kunstverket gjenstand for u-endelige utlegninger, uten et skille mellom kunstnerens intensjoner og verkets mening.
