Liberalismens ånd hjemsøker de berømte ordene til Voltaires biograf Evelyn Beatrice Hall: «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det.»
Ånden til dagens påståtte liberalere, ligger i kontrast nærmere omskrivningen til den britiske forfatteren Peter Hitchens: «En liberaler vil til sin død forsvare din rett til å si seg enig med henne. Si deg uenig, og hun vil ringe politiet.»
Etter at Donald Trump vant presidentvalget i 2016, mistet den etablerte venstresiden på begge sider av Atlanterhavet troen på ytringsfriheten.
Det hadde vært et valg mellom tradisjonelle medier dominert av dem selv og internett – som internett vant. Det var i dette øyeblikk at det for alvor gikk opp for dem at de var ved å miste sitt hegemoni over informasjonsflyten.
Som reaksjon på Trumps valgseier, innførte Den europeiske union lovverket The Digital Services Act mot «desinformasjon» på sosiale medier.
Desinformasjonen til massemediene – behandlet i dybde gjennom denne artikkelserien – virket ikke å oppta dem nevneverdig. Nylig har EU derimot truet med bøteleggelse av X for ikke å sensurere innhold de misliker.
Dem som i årevis argumenterte for at private selskaper kan sensurere hvem de lyster, synes altså ikke at de samme selskapene kan unnlate å sensurere hvem de lyster. Hvilket bekrefter mistanken mange av oss hadde: At lidenskapen for private SoMe-selskapers frihet, bestandig var et skalkeskjul for det virkelige motivet av sensur.
I Norge fikk vi selvsagt vårt eget sannhetsministerium, Faktisk.no. Under pandemien massesensurerte de sine landsmenn og -kvinners meninger – endog konkurrerende publikasjoner – på sosiale medier. Meninger som vi i dag forresten har gode grunner til å tro lå nærmere sannheten enn deres egne, om alt fra nedstengningene til D-vitaminer til virusets opphav. Om Faktisk.no tok kampen mot desinformasjon på alvor, ville de med andre ord sporenstreks ha avviklet seg selv.
Ved første øyenkast er Faktisk-journalistene ikke så ulike alle oss andre. De tror at deres meninger er sanne, og andres meninger er gale. Som resten av oss er de attpåtil villige til å ty til Google for å bevise det. Forskjellen er at de i ramme alvor innbiller seg å sitte med fasit om alt – som tilsynelatende er at det etablerte synet bestandig er korrekt.
En av feltherrene i Faktisk-redaksjonens digitale Weserübung-offensiv mot det frie ord, var Morten Langfeldt Dahlback. CV-en hans inneholdt riktignok ingen medisinske kvalifikasjoner – som kanskje hadde kommet pandemidebattens selvutnevnte overdommer til gode – men til gjengjeld drøssevis av artikler på det sosialistiske nettstedet Agenda Magasin om hvorfor Trump-velgere er kvinnehatende rasister. I artikkelen «Er vi for dumme for demokratiet?» diskuterte Dahlback hvordan man kunne hindre de irriterende velgerne fra å utøve for mye innflytelse over samfunnsutviklingen.
Det er et paradoks at de selverklærte «forsvarerne av det liberale demokratiet» nesten uten unntak nærer forakt for både demokrati, ytringsfrihet og politiske bevegelser som i motsetning til dem arbeider for en mer begrenset stat.
Når du hører forslag om å slå ned på «desinformasjon», husk altså den praktiske betydningen av begrepet: Det er meninger som Dahlback er uenig i.
Som en illustrasjon på hvordan de nye reguleringene i Europa slår ut i praksis, har den katolske franske TV-kanalen CNews bare de siste månedene blitt bøtelagt for å intervjue en klimaskeptiker og vise korrekt statistikk om at abort er den ledende dødsårsaken i verden (på det filosofiske premisset at abort ikke er en dødsårsak).
Bestandig er det den samme siden som forulempes. Man vil aldri finne noen bøtelagt for påstander om at klimaendringer er en eksistensiell trussel for menneskeheten – som ikke gjenspeiles i selv de verste scenarioene i IPCCs klimarapporter – eller for å sammenligne godt utviklede fostre med sædceller. Ingen vil straffes for å ta Trump ut av kontekst. Ei heller for å ha løyet i årevis om at han var en hemmelig russisk operativ.
I tillegg til «desinformasjon» kommer konseptet «hatefulle ytringer», som nok en gang blir et spørsmål om hvem som sitter med definisjonsmakten. Tenk igjen på vår venn Dahlback, som insisterer at Trumps velgere først og fremst er drevet av hat. Er det slike som ham som skal definere hva som konstituerer hatefulle ytringer?
Det er en kjensgjerning at de politisk korrekte har forsøkt å stemple sine meningsmotstandere som «hatefulle» i nær sagt alle de store verdidebattene i vår tid.
Skepsis til at barn får hormonblokkere? Transfobi. Tanker om at kjønnskvotering bør vike for meritokratiet? Misogyni. Troen på det tradisjonelle ekteskapet? Homofobi. Kritikk av vidåpne grenser? Rasisme. Stemme på partier en millimeter til høyre for lavere skatter og avgifter? Fascisme. Bedrive ramsalt kritikk av det globale ytre høyre? Islamofobi. Foreslå at kroppspositivisme fremmer usunne livstiler? Fatshaming. Og slik fortsetter det, ad infinitum.
Etterpå ønsker de altså å bekjempe «hatytringer» med sensur og lovverk. En behøver ikke kunne se mange sjakktrekk framover for å ense sluttspillet deres.
Det miserable nettforumet Reddit gir muligens en pekepinn. Der er det stort sett bare wokeister igjen i de politiske underforumene, etter at de har kastet ut alle til høyre for Pol Pot for «nazisme», «fascisme», «rasisme», «sexisme», «homofobi», «transfobi», «islamofobi» etc. Tilbake står en venstreradikal elektronisk mobb som bedriver «two minutes of hate»-sesjoner mot sine meningsmotstandere.
Ønsker vi virkelig denne modellen for samfunnsdebatten? Skal de mest ignorante og hjernevaskede få diktere hva resten skal få lov til å si? Med hvilken autoritet?
Demokratenes sensurkampanje
Demokratene er grønne av misunnelse på europeiske myndigheter, som ikke er bundet av USAs plagsomme første grunnlovstillegg om ytringsfrihet. Deres nestor John Kerry sa det like gjerne rett ut under et møte i World Economic Forum:
«Look, if people only go to one source, and the source they go to is sick, and, you know, has an agenda, and they’re putting out disinformation, our First Amendment stands as a major block to be able to just, you know, hammer it out of existence.»
Heldigvis for slike Kerry – og alle andre som er så dumme at de vet alt – er det nok av stater der ute som tar bekjempelsen av desinformasjon på det ytterste alvor. Russland for eksempel. Eller Kina. Nord-Korea, Hviterussland og Iran er også foregangsland innenfor dette. Nå ønsker altså Den europeiske union og demokratene i USA å hente lærdom fra klodens autoritære akse.
«De 26 ordene som skapte internett», har Section 230 i Communications Decency Act (1996) blitt kalt. Det er nemlig denne forordningen som skjermer Facebook, YouTube, Google, X og alle andre nettsteder fra juridisk ansvar for brukergenerert innhold:
Om Section 230 oppheves, vil internett slik vi kjenner det være ferdig som en fri, åpen og demokratisk plattform. Om man kan holdes juridisk til ansvar for hva som sies to timer og tolv minutter inn i en podcast eller video som legges ut på plattformen din, er ikke slike plattformer lenger en levedyktig forretningsmodell – uten et DDR-nivå av sensur.
For å bekjempe «desinformasjon» og «hatytringer», har demokratene forsøkt å avlive Section 230. De har allerede fremmet flere lovforslag for å få til dette, blant annet The Safe Tech Act og The Health Misinformation Act. Som Hillary Clinton forleden formulerte det, i en freudiansk glipp: «We lose total control if we don’t moderate and monitor social media more.»
Siden det ikke har lyktes demokratene å drepe Section 230 riktig enda, har de anvendt statsapparatets fylle tyngde for å slå ned på politisk opposisjonelle ytringer. Facebook-eier Mark Zuckerberg, en velkjent demokrat, gikk i august 2024 knallhardt ut mot Biden-administrasjon, som hadde presset plattformen hans til å bedrive massesensur av amerikanske statsborgere.
Det kanskje viktigste enkelttilfellet av sensur, er historien om laptopen til Joe Bidens sønn, Hunter Biden, som inneholdt inkriminerende materiale om familiens forretningspraksis. Historien ble publisert av The New York Post helt i innspurten av det amerikanske presidentvalget i 2020, og kunne potensielt endret hele valgutfallet.
50 tjenestemenn i den amerikanske etterretningen stemplet artikkelen som «russisk desinformasjon», og The New York Post ble som følger kastet ut fra alle de store plattformene for spredningen av «falske nyheter».
Så viste det seg at historien var autentisk.
Heller ikke republikanerne – angivelig dedikert til det første grunnlovstillegget – uten synd:
Etter at Twitter begynte å «faktasjekke» Trumps innlegg i 2020, signerte han på sedvanlig impulsivt vis en presidentordre som truet noen av beskyttelsene i Section 230.
I Florida har de republikanske delstatsmyndighetene forbudt over 700 bøker (med eksplisitt seksuelt innhold) i skolevesenet. Forbudet rammer også dystopiske fremtidsnoveller skildrende totalitære stater, som Margareth Atwoods The Handmaid’s Tale (1985), Aldous Huxleys Brave New World (1932) og en grafisk versjon av George Orwells 1984 (1949). Det ser mildt sagt ikke bra ut.
Og til tross for Elon Musks mange fagre ord om absolutt ytringsfrihet, har X faktisk videreført sensur under hans eierskap. (X er riktignok en mer åpen plattform enn hva Twitter var, for ikke å tale om den nye konkurrenten Bluesky.)
Hva gjelder de systematiske angrepene på ytringsfriheten i USA og Europa i vår tid, er det dog ikke til å komme utenom at disse primært har sitt utspring fra venstresiden.
Ville demokratene vært komfortable med at republikanerne nå utnyttet sin nyvunne politiske majoritet til massesensur av venstresiden? Med hvilket prinsipp skulle de protestere? Med «ytringsfrihet for oss, ikke for dere»-prinsippet (delt av både Xi Jinping og Vladimir Putin)? Hvorfor kan i så fall ikke de konservative adoptere samme autoritære holdning?
Er man ikke konsistent med et prinsipp, holder man ikke prinsippet overhodet. Eller som den amerikanske komikeren Groucho Marx (1890-1977) sa det i sin tid: «Dette er mine prinsipper. Hvis du ikke liker dem … Vel, jeg har andre!»
Intoleransen mot meningsmotstandere
«Selvfølgelig støtter vi ytringsfriheten», insisterer de sensurkåte blant oss med blunkende øye, «men det betyr ikke friheten til å si hva man ønsker uten konsekvenser.»
Hvilket åpenlyst bare er en dårlig tilslørt trussel om at å mene noe annet enn dem skal koste deg dyrt, sosialt, økonomisk og karrieremessig.
Det er en åpen hemmelighet i Hollywood at karrieren din er over om du er konservativ. Amerikanske universiteter bedriver også utstrakt diskriminering av konservative. I tillegg kommer kanselleringskulturen.
Vi ser de samme trendene i Norge. Unge norske menn er redde for å ytre seg, i frykt for represalier fra de politisk korrekte. De vet utmerket at mange dører i arbeidslivet vil bli lukket for dem. Derfor venter nordmenn typisk til pensjonsalderen med å tale de politisk korrekte imot. En gruppe som har svekket landet vårt på absolutt alle områder.
Er det egentlig slik det skal være i et demokratisk samfunn?
Kanskje er det på høy tid å ta et harmdirrende oppgjør med intoleransen til de politisk korrekte blant oss, som har spredt så mye frykt i befolkningen at politikk er noe alle andre hvisker om. For det oppgjøret kommer – før eller siden.
Når det kommer, skal de settes ettertrykkelig på plass. De må filleristes med lavere levekostnader, bedre helsetjenester, utdanning og infrastruktur, mer trygghet for deres barn, og større økonomiske muligheter. De må overøses med den toleransen de nektet andre.
De skal lære hvilke ubehageligheter som bør følge av å mene noe annet enn artikkelforfatter: Ingen overhodet.
Hva vi bør strebe etter, er nemlig et meritokratisk samfunn der den beste kandidaten får jobben, uavhengig av rase, kjønn, legning, kjønn, religiøs overbevisning eller politisk filosofi. Vi ønsker å oppfylle våre medmenneskers drømmer, ikke knuse dem. Vi tror på kjærlighet. Ikke som i at man flagger lojalitet til den siste moteriktige meningen på sosiale medier – som man egentlig ikke vet noe som helst om – men at man behandler sine medborgere med empati. Vi tror også på tilgivelse.
Vi ønsker et utdannelsessystem som lærer hvordan man skal tenke, ikke hva man skal tenke; medier som gir en balansert og faktabasert dekning fremfor å indoktrinere oss; selskaper som konsentrerer seg om å selge produktene sine fremfor å presse sine meninger på oss; et politi som ikke legger seg opp i hva gamle damer skriver på sosiale medier, slik at de heller kan henlegge færre voldtektssaker; en rettsstat som respekterer prinsippet av likhet for loven; og komikere som underholder i stedet for å sverte halve befolkningen kveld inn og kveld ut, slik som særlig talk show-vertene gjør i USA.
At vestlige samfunn har blitt så polarisert, skyldes at én side har kuppet det som pleide å være demokratiske fellesinstitusjoner – ment for å bearbeide de politiske motsetningene – og i dag forvalter denne makten til å angripe annerledestenkende.
Når Robert Ingersoll oppsummerer atferden til sin tids politisk korrekte i Why Am I an Agnostic (1890), vandrer tankene raskt hen til våre egne: «They did not answer their arguments, but they tore their characters into shreds.»
Fremfor å møte sine meningsmotstandere med rasjonelle argumenter, møter de dem med mobbing, stempling, boikott, kansellering, hets, sverting, marginalisering, utfrysning, misrepresentasjon, demonisering og karaktermord.
Mobbingen kommer helt fra toppen av Det demokratiske parti. Hillary Clinton kalte Trumps velgere for «a basket of deplorables», Kamala Harris stemplet Trump (og indirekte hans velgere) som en «fascist», og Joe Biden slo fast at dem som stemmer på Trump er «søppel».
Etter at demokratene har mobbet halvparten av velgerne, blir de overrasket over at de ikke vender tilbake til dem, lik en skamslått kone som smyger tilbake til mannen som mishandler henne.
Elon Musk er et symptomatisk tilfelle. Da han var på venstresiden, ble han løftet opp som en renessansemann, med sine visjoner om å gjøre menneskeheten til en interplanetær art. Å kjøre Tesla pleide å signalisere at man var grønn og progressiv. Så skrev Musk en dag på Twitter at han ville donere penger til republikanerne, og at man nå kunne forvente en intensiv svertekampanje mot ham.
Rett som det var begynte hatoverskriftene med det samme. De sedvanlige karakterdrapene behøvde ikke å rulle og gå i mer enn et par uker, før Musk var foraktet av dem som svelger alt media serverer dem. Etter alt å dømme presset dette ham inn i MAGA-hjørnet, som sannsynligvis ble tungen på vektskålen for Trump.
Selv verdens mest populære podcastvert, Joe Rogan, gikk fra å være en Bernie Sanders-tilhenger til Trump-velger. Han ble dyttet mer og mer til høyre av motstanden mot at han også inviterte høyrevridde gjester. Forstod han ikke at det bare er folk på venstresiden som fortjener en plattform?
Grunnen til at podcaster som diskuterer idéer i dybde gradvis har blitt mer høyrevridde, er fordi venstresiden har gått tom for idéer. Enten man følger amerikanske YouTube-programmer på venstresiden som The Young Turks og The Majority Report, eller leser norske sosialistiske «tenketanker» som Agenda Magasin, koker alt ned til å fremstille meningsmotstanderne som hatefulle, ekstreme og foraktelige i tusen variasjoner.
De anklager andre for å ha enkle løsninger, men har selv bare én uansett hvilket tema som diskuteres: De antatt svakerestilte (økonomisk, sosialt, kulturelt etc.) må få omfordelt mer ressurser og makt for å rette opp i urettferdighet. Er man uenig, er det fordi man hater disse gruppene (derav de konstante anklagene om rasisme, sexisme, homofobi, transfobi også videre).
Dette må være den enkleste ideologien av betydning i dag – betydelig enklere enn for eksempel noen av verdensreligionene.
Siden seerne og lytterne strømmer vekk fra dem – fordi det er uinteressant å høre deres ene tankerekke om og om og om igjen – går de til krig mot de fæle «algoritmene». Det forutsetter imidlertid at algoritmene til for eksempel YouTube (eid av venstrevridde), Facebook (eid av venstrevridde) eller TikTok (eid av Kina) favoriserer høyresiden – og ikke bare innholdet publikum finner mest interessant.
Anklagen om fascisme
Hovedanklagen mot republikanerne om fascisme, er ved kritisk eksaminasjon absurd. Fascismen er en ideologi kjennetegnet av ekstrem konsentrasjon av statsmakt. Det republikanske parti er – på godt og vondt – en ytterliggående liberal dannelse.
Samtidens republikanere tror på ekstrem individualisme, desentralisering av makt, lavere skatter og avgifter, massiv deregulering, og selv at borgerne skal kunne bære våpen for å hindre fremveksten av en tyrannisk statsmakt. Det er i dag dem som er mest skeptisk til militarisme og sensur. Vi så også hvilken side som hadde de liberale impulsene intakt da drakoniske nedstengninger av hele samfunnet var på dagsorden, og hvem som tradisjonen tro oppførte seg som statstilbedende støvelslikkere.
En av fascismens verste attributter, er antisemittismen. EU har solide data på hvor denne strømmer fra i vår tid:
Etter pogromen 7. oktober 2023, har man bevitnet en eksplosjon i antisemittisme. Vi vet alle hvem som står for denne økningen – og det er ikke vestlige konservative.
Det nærmeste vi kommer nazismen i vår levetid, er utvilsomt islamismen. Den anerkjente franske tenketanken Fondapol har kartlagt 56,413 islamistiske terrorangrep i verden bare mellom 2013 og 2024. Ideologien kontrollerer også territorium med hundretalls millioner innbyggere.
Så hvem er det som har kritisert denne ideologien i perioden med det talte og skrevne ord, og hvem er det som har forsøkt å stilne kritikken med anklager om rasisme, islamofobi og høyreekstremisme (som i dette landet nådde uhyggelige høyder etter 22. juli 2011)? Er det virkelig slik at å kritisere en religion med artikler og taler gjør deg til en ekstremist, mens å slakte hundretusener av religionens tilhengere med bomber og kuler gjør deg moderat?
Forstår disse menneskene egentlig hva de har gjort? Kan de ikke se at alt man rettmessig pleide å kritisere høyresiden for – forsvar av teokratiske bøller, militarisme, sensur, propaganda, antisemittisme, autoritarianisme, dogmatisme, antirasjonalisme, bedømmelse av mennesker for medfødte egenskaper fremfor deres karakter – har forflyttet seg til venstresiden? Ser de ikke hva de har blitt?
Som data fra American Survey Center bekrefter, er det i hovedsak også den amerikanske venstresiden som har blitt så trangsynte at de kutter sosiale bånd over politiske uenigheter:
Disse menneskene forstår rett og slett ikke hva det innebærer å leve i et demokratisk samfunn der andre er uenige med dem.
Dem blir det flere av for hver dag som går.
I fjerde del av Olav Drange Moens artikkelserie skriver han om hvordan demokratene forut for 2024-valget forberedte det han kaller «et atomangrep på domstolenes uavhengighet».