I et humoristisk, men allikevel høystemt innlegg i Aftenposten lanseres Astrid Lindgren som den store gledesdreperen i juletiden. Ifølge artikkelforfatter Miriam Larsen har den svenske historiefortelleren, så vel som Walt Disney, Alf Prøysen og Coca Cola, skapt urealistiske forventninger til høytiden og følgelig et usunt press som tynger befolkningen – især mødrene.
Har artikkelforfatterinnen et poeng, eller er det såkalte presset et gigantisk skrømt?
Hvordan bør julen se ut?
I løpet av de siste 200 årene har julen blitt revitalisert som høytiden over alle høytider. Den er blitt storindustri, en egen filmsjanger – og en helt egen stemning eller følelse er blitt oppkalt efter den, såkalt «julestemning». De spirituelle budskapene er samhold og selvoppofrelse. Selvoppofrelsens fremste virkemiddel er gaver og samholdet er bakst og julemiddager. Juleidealet er blitt utforsket av flere forfattere, Astrid Lindgren inkludert, men i nyere tid er det Hollywood som i aller størst grad har servert oss bildene av hvordan den perfekte julen bør se ut. Er det rart at folk føler på et press?
Miriam Larsens innlegg i Aftenposten er ikke i særklasse. Hvert år kommer lignende kommentarer på rullende bånd omtrent midt ute i desember. Enten er det stress med å skaffe gaver til alle, eller så er det press knyttet til julemiddagen, eller så er det usikkerhet rundt alkoholkonsum i julen.
Felles for alle disse artiklene er at de omtaler et press. Det er fascinerende hvordan de alle sammen taler med stor selvfølgelighet om en sosial forventning som, så vidt det er meg bekjent, aldri er blitt uttalt. For hvor mange artikler har egentlig fremmet at man bør ha en perfekt julefeiring?
Ifølge artikkelforfatter Miriam Larsen er det særlig mødrene som får kjenne presset, de er jo «ansvarlige for å lage en perfekt jul» heter det. Interessant nok unnlater hun å nevne det feministiske prosjekt som burde ha vært et sentralt tema. Feminismen skulle jo gjøre kvinnene frie, ihvertfall frie fra forpliktelser og forventninger til dem som gruppe. Allikevel later det til at kvinner føler på en forventning om å plutselig bli perfekte husmødre i desember måned.
I Bakvendtland
I Romerriket feiret man en forgjenger til jul, Saturnalia. Likheten med dagens julefeiring er mange, blant annet var gaveutveksling sentralt. Det viktigste aspektet var imidlertid dette: at i denne perioden skulle normene oppløses eller snus på hodet. En vanlig måte å feire på var å la herrene bli tjenere og tjenerne bli herrer i feiringen som varte omlag én uke. Den bissarre tradisjonen skulle speile det som skjedde på himmelhvelvingen i de dager, nemlig solsnu. Dagens situasjon er kanskje ikke så ulik. Den moderne norske kvinne har sannerlig frigjort seg fra gamle husholderiske tradisjoner, men i desember skal hun plutselig bli husmor igjen. Problemet er at hun er i full jobb samtidig, noe fruene hos Astrid Lindgren ikke var.
Det er mye som tyder på at man blir mer gammeldags i juletider. Pop-musikken blir byttet ut med Bach og Tchaikovsky, og det elektriske lyset skiftes ut med stearinlys. Det kan virke som om kvinner er enda mer opptatt av tradisjon i juletider enn menn. For eksempel så er det dobbelt så mange menn som avstår fra gaveutvekslingstradisjonen som kvinner. Det at man blir mer tradisjonell i en begrenset periode er i seg selv ikke et problem, men den plutselige overgangen til tradisjonelle ritualer kan skape nerver om idealet overskrider evnene.
Feminismens problem
Kanskje er stresset med julen bare et symptom på et dypere problem for moderne kvinner og mødre. Den nye generasjonen voksne har brutt skarpt med frihetstrangen til generasjonen før dem. Perfeksjonisme og egetansvar har blitt det nye idealet og perfeksjonismen skal først og fremst utfolde seg på skolen og i jobbmarkedet. Kvinner har idag for lengst gått forbi mennene faglig og karriere er ikke lenger bare en rettighet – men en plikt. Morskapet utsetter de så langt det er mulig, og når de først blir mødre skal de bli verdens beste mødre.
Det snakkes stadig mer om det såkalte «mammpolitiet», en gruppe mennesker som opererer som en inkvisisjon overfor nybakte mødre og passer på at de er gode mødre nok. Mammapolitiet består nesten utelukkende av kvinner og akkurat som i skolen skal alt perfeksjoneres. Det feministiske prosjektet har kanskje gjort sitt oppgjør med menns undertrykkelse av kvinner, men har ennu til gode å ta et oppgjør med kvinners undertrykkelse av kvinner.
Må kvinnen velge mellom å være en dyktig karrierekvinne eller en dyktig husmor? Muligens. I noen stakkels uker i desember prøver de saktens å være begge deler og ikke overraskende blir dette en overveldende opplevelse. Inntil det finnes belegg for noe annet, blir man nødt til å konkludere at det såkalte julepresset ikke eksisterer noe annet sted enn inni kvinnene selv. Julen er høytiden feministene glemte å drepe, kanskje var det for hardt, selv for dem, å fjerne den siste rest av romantisk husmorskultur.