Minne – kapittel III

Publisert 3. juli 2019 av

Men det kom ikke til å bli noen enkel oppgave, det å få bukt med seg selv. For når nærværet var borte, tenkte Anders, begynte spørsmål å melde seg, problemer som tomrommet ikke kunne gi noen svar på. Det han kalte tomrom, tenkte Anders, var fraværet av det han vanligvis hadde av tanker og meninger, og når disse ikke var til stede, kunne ikke spørsmålene som drev ut og inn av hodet hans få noen avklaring. Men spørsmål kunne de vel knapt kalles, tenkte han, disse tingene som beveget seg rundt i tankene hans. De var forsøk på å kjenne etter, forsøk som, fordi de ikke kom noen vei og ikke støtte på noen bunn, gav ham denne følelsen av en slags tomhet, et fravær av de tingene som gjorde at han følte seg som seg selv. Tomt, tenkte Anders, var det nå likevel ikke. Det var et ord han brukte, et av de mange ordene han festet til sinnstilstander for å gi dem en betegnelse han kanskje kunne håndtere. Det var altså et bilde på fornemmelsen som han søkte å gjøre seg fortrolig med, en fornemmelse som på et vis var utslettelse av ham selv, som bestod i at likevekten og forankringen som han til vanlig hadde, var fortrengt av et fremmed nærvær som deretter brått hadde fjernet seg. Når han da igjen var alene med seg selv, så hans egen tilstedeværelse bare langsomt ut til å vende tilbake. Først nå, tenkte han og tok en slurk av pulverkaffen som igjen gav ham en jordlig smak i munnen, begynte ting å falle tilbake på plass. Snart ville han være i stand til å karre seg til sengs. Tomheten, tenkte han, hadde snart trukket seg langt nok tilbake. 

Etter at han hadde fått kveldsstellet overstått og lagt seg under dyna, ble han liggende en stund på ryggen. Med øynene opp i taket tok han seg i å lure på hva som egentlig hadde drevet dem fra hverandre, Sofie og ham. Det hadde gått noen år nå, det måtte vel være fire år siden han overhodet hadde hørt fra henne. Til forskjellige tider hadde forskjellige ting figurert som den egentlige grunnen til at de hadde gått fra hverandre, og selv om tapet var det naturlige og selvinnlysende svaret, var det også et utall andre ting som godt kunne kalles den egentlige årsaken. Tapet var svaret han gav til de som måtte spørre, og siden det også hadde vært den umiddelbart utløsende årsaken, svarte han også sant. Men kanskje ville de, dersom noe hadde vært annerledes mellom dem, klart å komme seg ut av avgrunnen som tapet hadde hensatt dem i, heller enn å finne at det ble utfordringen forholdet deres ikke klarte å overvinne. Gnisninger hadde det jo vært mellom dem tidligere også, spenninger som var til stede i forkant av tapet og som fødselen hadde dekket over ved å gi dem i hendene et så stort og ukjent ansvar. Selv om den nye og krevende hverdagen hadde presset gnisningene lenger ned i tankedypet, var de ikke med det blitt borte, og trolig kunne man finne en egentlig årsak blant disse.

Det siste glasset med vin var en tabbe, tenkte Anders. Men denne selvbebreidelsen, tenkte han, nyttet heller ikke. Han vred seg over på sin venstre side og forsøkte å samle tankene sine om åndedrettet, om det å puste kontrollert, slik at ikke nesa eller munnen, men et punkt i halsen regulerte luftmotstanden i inn- og utåndingen. Men allerede etter noen få drag presset Sofies navn seg på ny frem blant tankene hans, og han la seg over på sin høyre side. Dynen ble for varm, og han stakk det ene benet ut.

Anders sperret øynene opp. Trøttheten var borte. Han rullet seg tilbake på ryggen og stirret opp dit hvor himlingen hvelvet seg over ham. Avgrunn, tenkte Anders. Det var enda et ord han brukte for å danne et språklig, men også til en viss grad synlig bilde av de følelsene som oppstod etter en slik opplevelse som den han og Sofie hadde hatt sammen. Og selvbebreidelsen hadde ikke ført ham noensteds, eller i det minste ingensteds godt. Der, i hver sin avgrunn, hadde sorgen dannet en uoverstigelig bergkam med sleipe og glatte sider mellom dem, og for hver dag hadde den blitt høyere og mer uoverkommelig, inntil de endelig hadde gått hver sin vei. Men det hadde ikke skjedd over natten, veien hadde vært lang fra morgenen hvor Sofie hadde funnet Ingrid død i sengen – fra morgenen hvor han hadde hørt Sofie skrike et skrik mer skingrende og skjærende enn noe annet han hadde hørt – og til de ikke hadde sett hverandre igjen, han og Sofie. Anders knep øynene igjen. Han ville ikke tenke disse tankene som presset seg frem, tanker som så mange ganger hadde kvernet rundt i hodet hans, og som det ikke var noen ende på, tanker som igjen og igjen tvang seg inn på ham med sitt beksorte mørke, og som rev ham med seg ned i den samme svarte kalde avgrunnen hvor han hadde vært så lenge og som han var så redd for at han aldri ville komme seg ut av, selv om han hadde fått den litt på avstand, selv om den ikke lenger meldte seg hver natt for å ta nattesøvnen fra ham. Han orket ikke, orket ikke tenke disse tankene som tvang seg frem, men han kjente dem komme, og han kjente med seg selv at det ikke var noen vei utenom å tenke dem. 

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Den nye 2019-versjonen av Little Women, regissert av Greta Gerwig
For å bli best, må man studere de beste. Maleren
Bergen Filharmoniske Orkester og Oslo-Filharmonien lanserer i disse dager en