Minne – kapittel IX

Publisert 15. august 2019 av

Bussen passerte en kirke, og gravstøttene brakte begravelsen frem i tankene hans. Det hadde møtt opp en enorm mengde mennesker, massevis av mennesker han aldri hadde møtt før, eller ikke kunne huske å ha møtt, eller kanskje bare hadde møtt én gang. Kirken var full. Det var vakkert, tenkte Anders. Folk, da de skulle overrekke Anders og Sofie noen påkrevde ord, hadde sagt slikt som at de sørget med dem, eller at de ikke selv kunne ane hvordan det føles, men at de tenkte på Sofie og Anders i all deres elendighet. Andre nøyde seg med ting som Mine kondolanser, en frase som var, tenkte han, en latterlig anglisisme og som knapt gav uttrykk for noe som helst, selv om ordets betydning, medlidenhet, var fullgod norsk, og det var ingen grunn til at man ikke kunne bruke, tenkte Anders, dette norske ordet som uansett var dannet etter mønster av det latinske, – Men hvorfor, tenkte han, henge seg opp i slike ting. Det var vanlig å si, en såkalt commonplace. Men meningen uthules, tenkte Anders, slik at når man sier Mine kondolanser, heller enn noe slikt som Vit at jeg føler med deg, blir det smertelig åpenbart at menneskene knapt vet hva de sier når de snakker, at menneskelig tale mest består av vante ord på vante steder. Anders hadde ikke tall på hvor mange såkalte kondolanser de hadde fått. De kunne ikke forstå, tenkte han, disse menneskene kunne ikke forstå hva det faktisk ville si å miste et barn, hvor knusende og trykkende sorgen virkelig var, med mindre de faktisk hadde vært gjennom det samme selv. Å komme drassende med sine formelle kondolanser var idiotisk, formhandlinger ribbet for innhold. Men nå var han latterlig selv, tenkte Anders mens han så ut av vinduet, ut på trærne og husene som suste forbi, på fotgjengerne og bilene, trafikklysene som skiftet farge for å geleide de pendlende gjennom trafikken.

Seremonien, tenkte Anders, hadde vært så rar. Det var så mange mennesker. Presten hadde sagt mye forskjellig, men Anders følte at alt han klarte å huske, alt han klarte å hente frem igjen var hul lyd. Ordene var ikke minneverdige, tenkte han. Men all denne introspeksjonen, tenkte Anders, kunne han ikke bli kvitt den på et vis, hva godt kunne komme av å dvele slik ved sine tanker heller enn å være som en sagahelt, som Gunnar Håmundarson, være ren handling. 

Igjen vibrerte det i lommen, det var en melding, og Anders tok telefonen ut. Han la skjermen ned i fanget sitt, han orket ikke å la seg rive med av det meldingen måtte inneholde, orket ikke å tenke, og da bussen stoppet gikk han ut med telefonen i hånden uten å se på den. Men det var vel overhodet ikke mulig, tenkte Anders og så på at bussen snirklet seg gjennom morgentrafikken, å være en person som var ett med sine tanker, siden det ville være å ikke tenke.

Anders stoppet opp. Han slapp hodet bakover og så oppover mot hustakene og gesimsene, stukkaturen på noen av bygningene, teglsteinene på andre, vinduer hvor det var lys, LED-pærer som etterlignet glødelamper og lysstoffrør fylt med fosfater som ble selvlysende når de kom i kontakt med elektrisitet og ble ionisert. Et umiskjennelig kjennetegn på kontorlandskaper, tenkte Anders. Han rettet seg og så ned på den svarte telefonskjermen som han holdt i hånden. Så trykket han på låseknappen, og det var virkelig Gunvor. Hun hadde virkelig svart ham, tenkte han. Hun syntes de burde ta en øl i kveld, og Anders lurte på om ikke det var litt voldsomt, men han hadde ikke andre planer denne kvelden, så han tenkte at kanskje kunne han gå med på det. Hvorfor ikke, tenkte han, hvor lenge siden var det han sist hadde latt seg bli med på noe slikt uten først å overveie det og å grue seg i lang tid, dette var annerledes, tenkte han, dette kunne virkelig bli annerledes, dersom han klarte å unngå å ødelegge det. Det gjaldt å holde seg litt i skinnet. Anders la telefonen tilbake i lommen. Han smilte og kjente gleden boble opp i seg. Han skulle ta en øl i kveld. Det eneste han trengte å gjøre, var å svare. De skulle ta en øl i kveld! Anders gliste.  

Han så inn et par av vinduene han gikk forbi. En matbutikk, en frisør, et psykologkontor, en klesbutikk for unge mennesker. Skobutikker. Mennesker gled forbi ham på begge sider. Trikker og biler og busser føyde seg inn blant hverandre i gatene, folk hørte på musikk eller snakket i telefon. Gunvor hadde ikke foreslått tid eller sted, tenkte Anders, så det falt vel til ham å foreslå noe. Men hva i så fall. Han hadde liten erfaring med slikt. Stedene hvor de hadde hatt for vane å vanke var vel alle nedlagt, tenkte han. Hadde han hørt om noe på jobben? I lunsjen eller noe som helst? Anders forsøkte å tenke hvor det var de unge og nyansatte sa de gikk, men i grunnen kunne han ikke huske om de hadde sagt at de gikk noen steder som helst, det var mulig, tenkte han, at han bare fikk ty til å søke seg frem, se om han fant noe på nettet, det behøvde jo ikke å være et sted han frekventerte, for Gunvor som alenemor, tenkte Anders, var neppe den mest bevandrede i byens uteliv, selv om gutten hennes nå var voksen nok til å ta vare på seg for en kveld og vel så det. Kanskje han bare fikk spørre. Han så seg selv spørre, Hvor går man ut? til lunsj. Anders krympet seg der han ventet ved fotgjengerovergangen, det gikk ikke an å spørre om slikt, tenkte han, det var slikt man måtte vite. Det var noen barer i nærheten, tenkte Anders, det var dette såkalte landhandleriet, tenkte han, men det slo ham ikke som riktig sted for dem å ta sin andre øl.

Øl, tenkte Anders, Sofie hadde jo ikke drukket øl engang, hun syntes det var bittert, at det var usmakelig. Hun hadde gått for vin den første kvelden de møttes, enda det var et ølsted, enda det faktisk var et sted som brygget sitt eget øl, det første stedet til å gjøre det i Skandinavia, tenkte han. Det var latterlig å skulle trekke bruddet tilbake til en slik opprinnelig temperamentsforskjell, dersom man skulle kalle det det, men, tenkte han, var det ikke litt fristende, var det ikke så deilig å la seg forlede av slike tilfeldigheter og sammentreff som i etterkant så ut til å ha en form for profetisk kraft, i likhet med at han, som ikke var noen hjørneperson men snarere en vindusperson, hadde spurt henne og så foreslått at de satte seg i hjørnet.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

I Bok X i Platons Staten er Sokrates i dialog med forfatterens storebror, Glaukon, om ...
Det er mange former for ord som kan trøste. De første trøstende ordene vi hører, ...
Ifølge Eline Dragesund, den fremadstormende norske designeren i Oslo, er det viktig å føle seg ...