Minne – kapittel XIX

Publisert 23. oktober 2019 av

Men allerede før han nådde kaffetrakteren, tok Anders seg i å lure på hvordan tiden ville bli frem mot seks. Hvordan skulle han tilbringe de to timene fra han var ferdig på jobb og frem til de skulle møtes, tenkte han. – Høljet det ned? sa han til seg selv og stoppet opp. Hadde det da ikke begynt å sprutregne, spurte han halvhøyt, men han lurte på om tanken bare skyldtes det at han hadde sett det regne, og at dette inntrykket så hadde fjernet seg fra sitt virkelighetsrot og blitt til den forestillingen som nå slo ham. Anders kunne ikke se noen vinduer fra der han stod. Uansett, tenkte han, ville et eventuelt regn få konsekvenser for planene hans, om det så var dusk- eller plaskregn, men han fant vel på noe, tenkte han, og det kom vel til å være bra nok. 

Anders fortsatte mot toalettet. Bra nok, tenkte han. Hadde kanskje forslaget hans vært bra nok, lurte han på. Det kunne jo godt vise seg å være en tabbe, tenkte han, fjeset hadde fortalt ham såpass. Men det fantes jo ingen måte, tenkte han, som han kunne bruke for å forsikre seg om at han ikke hadde handlet galt, det fantes ingen kriterier eller fremgangsmåter han kunne anvende. Samtidig, tenkte han, har det siden tidenes morgen eksistert kriterier, forskjellige vurderingsgrunnlag som mennesker har etablert. Men etablert, tenkte han, kunne man ikke egentlig si at de ble, i hvert fall ikke alltid, – man kunne ikke si at sosiale følelser som forlegenhet eller skam ble etablert som kriterier, tenkte han, selv man nok måtte si at noen kulturer skapte mer press rundt slike følelser enn andre, og at det kunne gå over styr. Slike følelser som på sitt vis er nødvendige for gruppesamhold, tenkte Anders, er vel naturgitte. Men også det ble galt, tenkte han, – dersom naturen virkelig skulle gi noe, tenkte han, så forutsetter det en todeling mellom mennesker og natur, mellom mennesker og virkelighet, en todeling som gjorde naturen til et handlende og ikke bare et språklig subjekt. Men hvordan skal man da snakke om verden, tenkte Anders og rørte på seg.  

Han grep klinken på toalettdøren, dro den opp og svingte seg inn ved å bruke restmomentet. Hundre og tyve minutter, tenkte han, det var jo ikke lenge. Faktisk var det ganske kort. Bare i øyne som hans, tenkte han, kunne to timer fortone seg som en evighet. Hvor mange dager, tenkte han, hvor mange uker eller år hadde vel ikke forløpt uten at han hadde ofret to timer en eneste tanke, mens disse to timene nå, tenkte han, stod for ham som et fryktinngytende tomrom hvor han så seg selv drive gatelangs rundt i regnet og kulden, hvileløst, herjet av engstelige nerver mens han manisk forsøkte å perfeksjonere alle setningene han kunne få bruk for i løpet av kvelden, svar og spørsmål som han kunne fasettslipe så mye han måtte ønske, men som han sannsynligvis aldri ville få noen bruk for. Kun i hans øyne, tenkte han og så inn i baderomsspeilet. Han tenkte at disse øynene på et vis hadde tapt sitt blikk for virkeligheten, de var så fylt med hans egne forventninger og tanker om hva som ville hende at de ikke kunne se verden for noe i nærheten av det den var. Og alt dette var i seg selv, tenkte han, nok til å gjøre tiden frem til atten uendelig. Anders lente seg med begge hendene på den hvite porselensvasken som var montert rett på veggen, og så inn i det uinnrammede speilet. Han stirret inn i øynene sine. De fanget ham inn, og i speilets sølv viste pupillene ham også hans eget gjenskinn, 

Irisene var takkete rundt pupillene. Og selv, tenkte Anders, befant han seg et sted bak det sorte og ugjennomtrengelige. Lyset, tenkte han, traff netthinnen etter å ha blitt reflektert av en broket virkelighet, og flatet seg ut. Men netthinnen, tenkte Anders, var jo aldeles ikke flat – tappene og stavene dannet en ru overflate – og likevel var netthinnen for flat å regne sammenlignet med verden utenfor, med gjenstander på vidt varierende avstander og med gasser og væsker som lyset måtte trenge gjennom før det nådde netthinnen, slik at når lyset flatet seg ut på, tenkte Anders, hadde det ikke bare mistet virkelighetens egenskaper, men var også snudd opp ned av linsen, og fra netthinnen sendte tappene og stavene disse feilvendte bildene videre gjennom synsnerven, og etter det, tenkte han, kunne man vel vanskelig snakke om bilder, siden nervesignalene ble fordelt rundt i hjernens system av nervebaner, og på ett eller annet sted i prosessen ble det resultatet han oppfattet som syn, disse bildene han tok for gitt, tenkte han, at var en troverdig gjengivelse av alt som gjemte seg bak lyset øynene hans fanget opp. 

Denne synsopplevelsen var noe som hendte med ham, tenkte han, men den hendte også i ham, og selv om det var mulig å flytte blikket eller lukke øynene, var han nødt til å se. Øynene hans så uavhengig av ham, tenkte han, men likevel var det han som så, hørte og følte. Men hvorfor skulle han henge seg opp i dette, tenkte Anders, og han tenkte på at det måtte være fordi bestefaren hadde tatt ham på fanget som liten og vekslet mellom å gi ham grunnleggende anatomileksjoner og å fortelle eventyr, så som den besynderlige fortellingen om jegeren som gikk rundt med hund og børse, og Anders kjente hvordan ordene bestefaren hadde sagt og bildene som de hadde fremkalt kom strømmende tilbake. 

Den nyklassiske Narvesen-kiosken «Tyrihans» står forlatt på Vinterbro. To ildsjeler
John William Polidori er et navn som er kjent for
Det er vanskelig ikke å bli emosjonelt beveget når man