Minne – kapittel XXI

Publisert 6. november 2019 av

Neste dag stod han opp med sola og la i vei mot hytta hvor han hadde fått høre at de tre budeiene skulle holde til. Han regnet det til en halv dags god marsj, for han hadde gått et godt stykke i gale retningen for å få ly kvelden før. Likevel satte han av sted med godt mot. Da han hadde kommet et lite stykke på veien, mente han å få øye på en kronhjort i det fjerne. Skitt, sa han og spyttet, det torde vel gå med bare hagla også. Så han vandret mot stedet hvor han hadde sett det prektige dyret kneise. Gjennom både tue og kratt og over søkk og koller bar det. Da han hadde fulgt den over rygg og kam uten å hale innpå, mente han til sist at det måtte være best å la fare, haglet ville sikkert ikke bite uansett. Langt å gå, sa han høyt mens han så mot stedet hvor kronhjorten hadde forsvunnet ut av syne.

Etter langt om lenge nådde han over en bergkam hvor han kom over en del hardtrampet snø og noen fælslige spor. Derfra kunne han endelig skimte hytta i det fjerne. Da sa han til tispa at nå var det ikke lenge før de kom inn til både varme og deilig lag. Men mørket falt før de nærmet seg. Da de var nærme nok til at lyset i vinduene var mer enn bare prikker, syntes jegeren at han hørte rare lyder fra hytta. Han kom på sporene og den hardstampede snøen fra borti lia. Best vi kjappet oss, sa han til hunden.

Lyset i hytta blafret så underlig, som om det var stelt i stand til innendørs dans, for det fór folk frem og tilbake bak vindusrutene. Og tispa, hun satte i med å knurre. Og da de nærmet seg, så luktet det gyselig, og fra inni hytta kunne de høre et skrekkelig skrål. Han sa til tispa at det var best de gikk rundt til forsida på litt avstand, så de bedre kunne se hvordan det stod til ved inngangsdøra.

Og framfor døra der så de et troll av middels tykkelse, i panna stod to vorter store som epler. Gruelig stygg var han, sa jegeren til tispa, men særlig grum er han vel neppe. Ellers stod ikke han utafor, men var en av de som nå er godt i gang innafor. Skytteren begynte å ta seg nedover i ly av kratt og torner. Da han syntes å ha kommet nær nok, mente skytteren det var best å renne på som hardest, briste eller bære, så han fyrte en ladning hagl og beinfløy nedover. Trollet viste seg lite karslig, og bare ved lyden av skremmeskuddet la det på sprang og var allerede et godt stykke unna innen skytteren nådde døra. Han sparket den opp så slåa fløy veggimellom og sveipet over rommet med øynene og så ett av trollene godt i gang med den ene budeia. Hun var trengt inn i et hjørne og stod oppå benken mens hun hylte mot trollet at det skulle ha seg vekk og dælja etter utysket med en håndtein, og trollet hadde tydelig blitt mer enn sneia et par ganger allerede, så det brummet stygt og var fælt til sinns.

Skytteren gikk løs på ham bakfra med kolben så skallen sprakk på trollet, og trollet gaulet verre enn noen der i landet hadde hørt før. Så heiv det seg ut vinduet og var borte med det. Budeia takka ham, men han sa at han hadde ikke tid til takk og rant med det inn på kjøkkenet hvor det andre trollet var i god gang med å hale skjørtene over huet på den andre budeia, men han fikk en salve hagl i baken og hoppet i været og ut kjøkkendøra bar det med ham, og med det var også det andre trollet borte. Det tredje trollet kom ut fra sideværelset og gav seg til med å kaste det det fikk fatt i, så jegeren skjøt en salve og traff en leirkrukke som stod der. Smellet jog sånn gjennom trollet at det dundret ut mens budeiene bannet etter dem.

Så var hytta fri for troll, og budeiene takket skytteren fordi han hadde vært så djerv. De sa at nå var det for sent og mørkt til å gå videre den dagen, så han måtte nok bli der på hytta med dem og holde dem med selskap og at han måtte følge dem ned til dalen neste dag, for grenda var ikke lenger til å ferdes for ungmøyer som dem. Jegeren var ikke snauere enn at han gjerne sa ja til det, og de takket ham ved å varte ham opp etter alle kunstens regler.

Slik kunne da vel ikke bestefaren ha fortalt det, tenkte Anders. Eller med en slik slutt. Men det var tydelig slik han husket det, på samme måte som han husket at da han hadde spurt om hvem disse folkene var, så hadde bestefaren svart at nei, det var så styggelig lenge siden at det var det ikke lenger noen som kom i hu. At bestefaren hadde fortalt ham en historie med en slik slutt, tenkte Anders. Som liten hadde han vel ikke lagt noe videre i det, tenkte han, og ettersom han hadde hørt historien allerede som veldig liten, for så høre den igjen og igjen, med jevne mellomrom, måtte han ha båret med seg inntrykket fra den eller de første gangene, slik at bildene han dannet seg av handlingen og det som skjedde, hele tiden var påvirket av oppfatningene og inntrykkene han satt med fra før. – Inntrykk, tenkte Anders, som når de først hadde festet seg, var vanskelige å få bukt med. Det var ikke som å røske opp en nysatt stikling med roten, tenkte han. Når noe først var antatt som sant, krevde det mye å få det avkreftet, selv om man ved flere anledninger fikk høre at noe ikke stemte eller var galt, som at hovedstaden i Estland ikke var Vilnius, men Tallinn, og at det ikke het tiden av veien, men tiden og veien. Slike ting dannet spor som først etter gjentatte forsøk lot seg viske ut. Anders så på klokka og spratt opp. En halvtime, han måtte få ut fingeren for å få gjort unna så mye som mulig, tenkte han, for det var så mye som forestod.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Del og lik
Downton Abbey (2019) strider mot
Som fjernsynsserie var Downton Abbey en suksess og det er
Hva har Sebastian Salvo lært
For å bli best, må man studere de beste. Maleren
Denis Diderot
«Det første skritt mot filosofien er vantro» var ifølge soga