Minne – kapittel XXIV

Publisert 27. november 2019 av

Nærheten hadde vært en forutsetning for kroppslig intimitet, tenkte Anders. Og det burde vel vært en form for varselsignal om hvordan det stod til mellom dem, tenkte han, da Sofie sa at hun ikke følte seg nær nok til at hun hadde lyst til å gjøre noe, men han hadde ikke tatt noen grep, han hadde ikke tenkt at nå var det nødvendig å handle raskt for å hindre at de gled så langt fra hverandre at å lappe hullet sammen igjen ville bli umulig. Han hadde på et vis bare sett det skje, tenkte han, men han hadde jo også sørget, og på toppen av sorgen hadde han hatt frustrasjonen som gjennom mangelen på kroppslig nærhet fikk ham til å føle seg stadig mer avvist og uønsket – frastøtende – og at hun ikke følte noe begjær for ham. Disse tingene, tenkte han, hadde fått ham til å tenke at hun fikk seile sin egen sjø, og slik hadde frustrasjonen fått fritt leie så lenge at det til slutt virket uunngåelig at de måtte gjøre slutt på det hele og gå fra hverandre, selv om de nok på et tidligere tidspunkt kunne ha gjenopprettet samholdet og samværet som de hadde hatt på sitt beste, slik kriser gjerne fremtvinger enten en fullstendig brist, eller et sterkere og mer sammensveiset samhold enn tidligere. Men det hadde ikke gått slik med dem, tenkte han og sparket borti en lyktestolpe med siden av skoen. Han hadde ikke handlet, ikke foretatt seg noe for å hindre det, og da måtte det vel ende slik det gjorde. Og han tenkte at denne passiviteten som han hadde utvist, førte til at han ikke klarte å kvitte seg med følelsen av at et lite første steg var alt som egentlig hadde vært nødvendig for å redde forholdet, en følelse av at dersom han bare hadde tatt initiativ til en kveld i sofaen med film og pizza levert på døren, så ville alt ha ordnet seg på magisk vis. Men, tenkte han, sannsynligvis ville virkeligheten ha spilt seg ut på en ganske annen måte enn i drømmesynene hans.

Selve slutten, tenkte Anders, hadde på et vis vært ganske smertefri. Og det var Sofie, ikke ham, som hadde bragt det opp. Men det eneste hun hadde sagt, var at hun ikke lenger visste hverken opp eller ned på noe som helst. Det hadde vært nok, tenkte han, til at han skjønte, eller kanskje bare projiserte, at samtalen kom til å dreie seg om forholdet deres, og da hun slik hadde plumpet ut med sin usikkerhet, hadde han – i det han nå syntes var et av sine mest grusomme øyeblikk – hodekulls svart at nei, kanskje det var like greit om de bare gjorde det slutt, med en likegyldighet som ikke kunne stamme fra annet, tenkte han, enn nettopp frustrasjonen og følelsen av utilstrekkelighet som over så lang tid hadde bygget seg opp. Sorgen alene kunne umulig ha drevet ham til å ytre seg slik, tenkte han, og han husket så godt bildet av den utmattede kroppen hennes som allerede var så utmattet av gråt at kroppen ikke klarte å gi noe sterkere klageuttrykk enn halvkvalte hikst. På det tidspunktet, tenkte han, hadde han vel egentlig lenge gått og håpet at hun av en eller annen grunn skulle få ånden over seg og bryte dem fra hverandre, disse to kroppene som vandret gjennom de samme rommene, siden alt virket så uutholdelig og uopprettelig. 

Men utenom timene med samlivsterapeuten, tenkte Anders, hadde de knapt snakket sammen overhodet, enn si om noe så vanskelig som forholdet. Og selve tapet – det som egentlig var en slags felles erfaring, noe de hadde lidd som par – var blitt taushetsbelagt allerede etter de første få dagene, da de var ferdige med å ligge omfavnet i gjensidig sorg, og tragedien hadde dermed kilt seg inn mellom dem og drevet dem stadig lenger fra hverandre, tenkte Anders, slik at avsavnet endte opp som en privat sorg for hver av dem, en sorg som den andre ikke fikk ta noen egentlig del i. Og parallelt med at dette langsomt drev dem fra hverandre, tenkte han, hadde deres økende kroppslige avstand også gått på selvfølelsen og selvbildet løs, og han så for seg hvordan han hadde ligget der om kveldene og tenkt at hun ikke var tiltrukket av ham lenger, at han ikke var av interesse for henne og ikke var attraktiv eller begjært overhodet. Han lå der og fortalte seg selv at slik var det ikke, det var bare sorgen som overveldet alt annet, men slike innsikter vunnet gjennom fornuft og ettertanke hjalp lite når følelsen av utilstrekkelig vedvarte til tross for alle intellektuelle forsøk på å reevaluere dem. Og frustrasjonen som bygget seg opp da, hadde også blitt forverret gjennom minnet av tidligere erfaringer, tenkte Anders, siden det også under graviditeten og det første året under fødselen hadde vært stor avstand mellom dem i hva de ønsket seg, og minnet om hvordan han også i den tiden hadde følt seg avvist og uønsket, hadde garantert undergravet utholdenheten som han ellers mente at han kunne ha utvist etter et slikt ufattelig tap, som –

Anders stanset. Han hadde gått i sine vante spor, fulgt veien hjemover. Men han skulle ikke hjem, tenkte han. Med håndbaken tørket han vekk fuktigheten som et umerkelig duskregn etter hvert hadde lagt fra seg på panna hans, og han tenkte at han kunne skjære ned gjennom Kvadraturen og ut til fjorden, han hadde ikke stått nede på kaia og skuet utover mot de små fjordbølgene og øyene og fyret og fergene på lenge. Han kikket seg til både venstre og høyre før han krysset veien og tenkte at det hang i grunnen fortsatt over ham, måten forholdet ble avsluttet på. Det føltes galt, tenkte han, å gjøre det slutt av mangel på rent kroppslig omgang, og han kjente at det satt tungt i ham å anerkjenne rent kjødelige behov som begrunnelse for noe slikt. Men det hadde ikke vært det, sukket han, det hadde ikke vært sex, eller i hvert fall hadde det ikke utelukkende vært det, mange andre ting hadde også veid inn, tenkte han, selv om sex kanskje hadde endt opp som utløsende årsak, og Anders sparket en liten sten så langt bortover fortauet han bare klarte.   

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Del og lik
Shuri-slottet gjenoppstår som Fugl Føniks
Natt til selveste allehelgensaften ble det kjent at det storslåtte
Flukten fra verden
Malerinnen Elisabeth Werp finner et tilfluktssted i kunsten og kråkeslottet
– La oss bygge vakkert
– Det er feil at alle nybygg må se ut