Selv om han forsøkte å la være å tenke på kysset, var det nettopp det han tenkte på. Han gikk bortover grusen og kjente seg nødet til å sette seg på en av benkene der under løvtrærne som noen en gang i tiden hadde plantet. Anders tenkte at de kanskje kunne være lindetrær, men gitt årstiden var han ikke sikker på om han kunne utelukke alternativer som lønn.
Han satte seg, og han kjente at en slags tomhet strømmet over ham. Bena hadde båret ham en god stund allerede, og da han hadde satt seg, kjente han i knærne at det var godt å sitte til tross for at benken var mørk og fuktig og han måtte passe på at han bare satt på frakken, slik at buksebaken ikke skulle bli tilskitnet. Kysset trengte seg tilbake til bevisstheten hans, og bildene og følelsen av leppene deres som møtte hverandre og hvordan han først litt tøvende hadde lagt den ene armen sin forsiktig på midjen hennes, litt forsiktig, men så mer selvsikkert etter at hun hadde lagt hendene sine på skuldrene hans og festet taket om ham, slik at han fikk mot til å legge den andre hånden sin på hoften hennes og legge litt trykk i kysset for å markere slutten før han slapp henne og hun ham. Og Anders kjente at det spredte seg en varme gjennom kroppen og ned lendene hans. Hadde det ikke i grunnen vært et litt besynderlig kyss, tenkte han. I det ytre hadde han handlet bestemt, men innad hadde det vært noen øyeblikks nøling, og når han nå tenkte nærmere etter, så hadde han jo også nølt da det kom til å ta avskjed med Gunvor, men på en helt annerledes måte enn i forkant av det første kysset med Sofie. Han tenkte at når han hadde vært nervøs i går, så skyldtes det ikke at han sitret med ungdomsforelskelsens maniske intensitet, men snarere en viss tilbakeholdenhet som hadde vært ham fremmed da han hadde forsøkt å spørre Sofie om å kysse henne der på bussholdeplassen, men endte opp med å ganske enkelt lene seg frem i stedet.
Benkens planker var grånede og gamle, trykkimpregnerte eller kanskje, festet til en metallramme som holdt dem på plass. Anders rørte ved treverket med hendene og kjente furene og flisene med fingrene, treets ru og litt slibrige overflate, grusen, alle de små steinene som dekket den store plassen og de gamle bygningene, bebyggelse som gjennom århundrene hadde blitt holdt av arbeidsomme og flittige never uten navn. Hva var bygningene for ham, tenkte Anders. Ikke alene levninger, men samtid og historie på en gang. Latterlig, tenkte han og skjulte ansiktet med hendene.
Likevel, tenkte han og så opp mot de glisne kronene. Selv om han på et vis hadde nølt også med Gunvor i går, i den forstand at han ikke hadde visst hva han skulle gjøre, om han skulle gå eller kysse henne, og selv om denne usikkerheten hadde vedvart også etter at han hadde landet på at han skulle kysse henne og i det ytre begynt å sette i verk alle de handlingene som inngikk i noe så tilsynelatende enkelt som et lite kyss, var det med en ytre selvsikkerhet som, om den ikke riktig var ny – for egentlig hadde han vel utvist samme handlekraft med Sofie –, så med en selvsikkerhet som i det minste hadde vokst og modnet med årene. Han hadde ganske enkelt tatt et steg frem mot henne, lent seg litt ned og kysset henne. Og hun, tenkte Anders, da hun skjønte hva han var i ferd med å gjøre, hadde gjort motsvarende bevegelser, gjort seg åpen, tenkte han, for hans bevegelser og tatt imot ham.
De var voksne, og Anders tenkte at kysset, selv om det hadde vært herlig, på et vis var noe de fikk unnagjort. Overstått. Og slik sett tenkte han at alt ved kysset hadde vært diametralt forskjellig fra en gang på ungdomsskolen da et kyss nettopp ikke hadde funnet sted. De hadde gått hjem til ham og sett en film, Linn og han, noe de hadde gjort ved noen tidligere anledninger også, og i løpet av filmen hadde hun, som gikk et trinn over ham, på et tidspunkt satt seg like over ham og plassert ansiktet sitt nesten inntil hans og spurt ham om han var ukomfortabel nå.
Dersom Anders husket riktig, hadde hun før den kvelden gjort ting som å be ham bite henne i leppen, siden han hadde til gode å kysse henne og hun vel tenkte at det på et vis var mindre skummelt å bite enn å kysse, men utfordringen hans hadde ikke vært mangel på lyst eller egentlig heller vilje, men gjennomføringsevne. For da hun satt slik med ansiktet klistret oppi hans samtidig som hun forsøkte å egge ham opp med ord, ble han hensatt i en lammelse som han kjente godt, men som han ikke på det tidspunktet hadde evnet å bøte på. Lammelsen bestod ganske enkelt i en så ytterliggående grad av selvbevissthet, tenkte Anders, at det ble ham umulig å røre så mye som en finger, enn si forsøke å gjøre noe så verdensomveltende som å kysse en jente han var forelsket i.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
