Om det hadde endt med at han kysset henne den kvelden Linn hadde utfordret ham ved å plassere ansiktet sitt like overfor hans, kunne ikke Anders huske. Han syntes kanskje han burde husket det, for dersom han hadde fått til å gjøre det, ville det jo ha vært et minneverdig eksempel på at han trosset alle sine besynderlige hemninger og kysset henne. Men tilsvarende, kom han til å tenke, ville det ha vært like uforglemmelig på sitt vis – blemmen det ville være at han til tross for en så klar og tydelig oppfordring ikke hadde maktet å overmanne sperringene sine – dersom han hadde mislyktes. Men det var ikke mulig for ham å huske noen av delene.

Det var mange ting som hadde endret seg siden den gang, tenkte han. Alskens omstendigheter som ikke lenger fantes, ting han ikke lenger strevde med, slikt som at han i går uten noe problem hadde klart å kysse Gunvor. Den lammende selvbevisstheten hadde blitt holdt på avstand, tenkte han først, men egentlig var det kanskje riktigere av ham å si at den ikke hadde meldt seg eller at den ikke hadde trengt seg på. For hva bestod denne formen for selvbevissthet dypest sett i? Han måtte kanskje beskrive den som at det åpnet seg et stort gap mellom tanker og handling, og igjen forestilte han seg at de satt der i sofaen, han satt vel lent opp mot hjørnet av sofaen, støttet opp av noen mindre puter, og hun lå vel med ryggen på magen hans og med hodet på brystet hans. Mens de lå slik, bemerket hun – enten samme kveld eller en annen – at hjertet hans slo utrolig raskt og at det var merkelig, for pulsen hennes var langt lavere. Anders husket tydelig inntrykket han hadde fått av at hun genuint virket overrasket og at det ikke virket som om hun forstod hvorfor hjertet hans hamret så raskt, for tonefallet hennes hadde gitt uttrykk for forbauselse, og denne forbauselsen hadde inngitt ham med vantro over at noen, stilt overfor en nesten urørlig person i en ladet romantisk situasjon, kunne la være å slutte seg fra en særdeles høy puls og frem til at vedkommende var ytterst nervøs. Men nervøsiteten hadde altså vært langt ifra det eneste, tenkte han nå og gløttet opp på veven av nakne grener som spente seg over ham og utgjorde et slags halvdekke mellom ham og den omskiftelige himmelhvelvingen hvor skylaget var i kontinuerlig forandring, en eneste veldig stratus som dekket hele himmelen. I tillegg til at han hadde vært ytterst nervøs, hadde han ganske enkelt følt seg overveldet. Og selvbevisstheten skyldtes nok, eller hang i alle fall sammen med, følelsen av å være overveldet, en følelse eller fornemmelse som i likhet med den lammende selvbevisstheten var vanskelig å sette ord på, og Anders tenkte at det trolig var fordi begge deler førte til at han opplevde et fravær av tilstedeværelse, hvis man kunne si noe sånt, og med det fikk til følge at han mistet grepet om følelsene sine og om den kontakten med sin egen kropp som gjør at man føler seg som et helt menneske. For slik han husket kvelden med Linn, hadde han ikke følt seg overveldet slik som man gjerne gjør når man er lutter begeistring eller rent ekstatisk, – snarere måtte han se på det som en tomhet, at han glapp vekk ifra seg selv og stod, ikke utenfor seg selv, men bakenfor eller innenfor, et sted i et tomrom eller en avgrunn hvor han var berøvet for umiddelbar kontakt med omverdenen og med seg selv. Nervøsiteten hadde så kommet i tillegg til eller på toppen av denne merkelige fornemmelsen av fraværenhet, og til sammen hadde de satt ham helt ut av stand til å ta den aktive rollen det var forventet av ham at han skulle ta, ikke så mye av Linn personlig som av en mer eller mindre utydelig størrelse omtrent samsvarende med samfunnet.

Og Anders tenkte at når han kvelden i forveien hadde klart å kysse Gunvor uten å nøle nevneverdig, om det nå var innbildt at Gunvor hadde stått der og ønsket å bli kysset eller ikke, så var ikke det en rolle som han hadde lært seg å fylle over natten, men som han bare gradvis og langsomt hadde tilpasset seg. For også etter at Linn enten hadde mistet interessen for en så passiv person eller hadde stemplet ham som uinteressert som følge av hans manglende tiltakskraft, og tatt en prat med ham hvor hun lurte på om det var greit for ham at de ikke fortsatte med å møtes, hadde han lidd under samme mangel på tiltaksevne, noe også hans neste romantiske erfaring hadde båret et visst preg av.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]