Nedstengingen av samfunnet i 2020-2022 satte våre rettsprinsipper på prøve; med ett ble rettsstaten underordnet smittevernstaten. Både myndigheter og borgere kan være tjent med å lese seg bedre opp til neste prøve – på pensum står en 300 år gammel bok som både fremhever borgernes plikter, men også minner myndighetene om at deres makt har visse grenser.
I 1716 gis Naturens og Folkerettens Kundskap: Bygget på de fornemste Juristers Principiis, Illustreret med Exempler af de Nordiske Historier, og confereret med disse Rigers, saa vel gamle som nye Love, ut for første gang i vår hovedstad, København. En ennu nokså beskjeden ung teolog og historieforsker fra Bergen stod bak det ambisiøse bokprosjektet; en sammenligningsstudie av lovverket i det eneveldige Danmark-Norge sett opp mot datidens naturrettsideal.
I forfatterens egen levetid ble verket som en kioskvelter å regne, trykket i hele fem utgaver. Verket ble, tross sin suksess, først i 2021 oversatt til norsk – lite oppsiktsvekkende all den tid moderne norsk ble oppfunnet først etter bokens storhetstid var passert – og utgitt under tittelen Ludvig Holbergs Rettskunnskap.
Hvorfor det er nyttig å lese seg opp på naturretten
Ved lesning av Holbergs Rettskunnskap blir man servert mang en underholdende anekdote, mangt et resonnement med brodd og vidd, og alt presentert på et elegant, kostelig og leservennlig språk. Det man derimot ikke får, er en oversiktlig fremstilling over rettstilstanden i Danmark-Norge i 1716, samt en definisjon på begrepet naturrett. Selve hovedkomponentene i analysen henger følgelig i løse luften. Som en hvilken som helst pensumbok av i dag fremkaller Rettskunnskap en følelse hos leseren av at man har tilegnet seg store mengder informasjon, iblandet en visshet om at man ikke har knagger å henge den nyvunne kunnskapen på.
Årsakene til at Holberg velger å utelate en definisjon av naturrett, kan muligens være fordi det er særdeles utfordrende øvelse. De ulike retninger innen naturrettsfilosofien har, tross sin lange vandring gjennom europeisk åndsliv, få felleskomponenter. Ett punkt kan dens talsmenn imidlertid enes om; det finnes rettslige sannheter (som kan være) hevet over menneskeskapte lover og regler.
I antikken var Aristoteles, stoikerne og Cicero tankegodsets representanter. I middelalderen Thomas Aquinas. Først i opplysningstiden blir betraktningen om at mennesket er født med umistelige rettigheter en integrert del av naturrettsfilosofien. Anførselen om at mennesket er skjenket en slik vuggegave ble langt fra umiddelbart omfavnet, påstanden ble snare heftig motarbeidet, og det særlig av kirken.
I begynnelsen av det 20. århundre daler interessen for naturretten. Først i kjølvannet av de store verdenskriger kommer naturrettsidealet på banen igjen, og da kun med søkelys på menneskets ukrenkelige rettigheter. Plikter er det, ifølge den moderne naturrettsfilosofi, kun statene som har, aldri enkeltmennesket. Og det er denne formen for naturrett de fleste av oss assosierer med naturrett i dag.
Fortellingen om naturrettens vandring gjennom idéhistorien stopper ofte her, ved de store menneskerettighetserklæringer; Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon av 1950 og FNs Menneskerettighetserklæring av 1948. Vissheten om at mennesket er fritt og ustyrlig finner imidlertid stadig ny grobunn, og får i disse dager nytt liv i det voksende «natural law»-miljøet, hvor anarkistiske tankegods inspirerer til opprettelse av folkedomstoler og utmelding av statens folkeregistre.
Alt som siden skulle utspille seg var naturligvis ikke vår mann Holberg seg bevisst mens han arbeidet på sin avhandling. Hans utgangspunkt var tidlig opplysningsfilosofi, og da særlig arbeidet til den i dag mer ukjente tyske filosofen, historikeren og juristen Samuel von Pufendorf. Hvorvidt Holberg faktisk plagierte von Pufendorf skal ikke drøftes i denne omgang, men at Holberg har sin egen vri på materien kan det ikke være tvil om idet han på kreativt vis trekker eksempler fra mytologi, vikingrett og bibelhistorie inn i sin studie.
«Det er på ingen måte tegn på slavisk sinnelag å ville underkaste seg en enevoldsregjering, noe de som lever i frie stater innbiller seg.
Det må bemerkes til dette at verken disse eller andre laster er tilstrekkelige til at undersåttene av den grunn kan anklage sine regenter for å være tyranner, eller å oppsi den troskap og lydighet man skylder dem: For man må holde en regent for å være slik som han bør være.
I Østen er folk så henfalne til enevelder at de ikke vil vite om noe annet. Neuhoff beretter at kineserne ikke kunne forstå hva slags statsmakt Hollands stender representerte.»
Den tvetydige Holberg – Eneveldet eller Individets talsmann?
Nettmagasinet Subjekts anmelder skriver om Holbergs Rettskunnskap at den er en glimrende belysning av hvordan de vestlige demokrati skiller seg fra Russland. Det er mulig å se det slik, men Holbergs gamle bok illustrerer like fullt hvordan det nordiske folk den gang som nå, ikke står tilbake når det gjelder autoritetslengsler.
«En regent har sin myndighet kjær. For så snart denne myndighet svekkes, faller hele statskonstruksjonen [..] Og siden et rikes styrke består i borgernes samdrektighet, må en regent passe godt på at det ikke hersker splid og uenighet mellom dem, forhold som vil kunne føre til opprør og borgerkrig.»
Holberg virket i en tid hvor naturretten slik vi kjenner den i dag fremdeles var i utvikling. Hovedtyngden lå ikke på enkeltmenneskets rettigheter, men enkeltmenneskets plikter overfor autoriteten og på suverenens plikter overfor befolkningen som sådan og overfor retten selv. Holberg var ingen tilhenger av en demokratisk styreform, men forfektet snarere eneveldet som den foretrukne statsform. Årsaken til at eneveldet ble å foretrekke fremfor et demokratisk forankret styresett, var langt på vei begrunnet i demokratiets iboende svakheter:
«Demokratiets skrøpelighet viser seg, (1) når besværlige og opprørske mennesker med stor hardnakkethet forsvarer skadelige meninger og vedtak, (2) når dyd og dugelighet blir undertrykket, (3) når samveldets lover ofte lettsindig blir endret [..]
En eneveldig konge kan derimot til enhver tid beslutte og gjennomføre på en gang viktige saker som er riket tjenlig, lenge før stendene og folket ved de andre statsformer kan fatte endelig beslutning [..] Slik absolutt makt er ikke urimelig i seg selv. Den overdras regenter i det henseende at statsmakten dermed kan bli desto mer hensiktsmessig og trygg.»
Holberg anbefaler dog noen rettssikkerhetsmekanismer som også gjelder for eneveldige konger, sikkerhetsmekanismer som likeså godt egner seg for ivrige folkevalgte aktører:
«Jeg for min del sier at en konge står høyere enn lovene, dog bare de borgerlige og menneskeskapte lover som har sitt opphav og gyldighet fra regenten selv, og derfor ikke kunne forplikte dem. En regent står ikke over de guddommelige og naturlige lover: Dem er ham forpliktet til å adlyde.
Pufendorf kaller de lover som strider mot naturens rett som sprøe og gale, og slike lover vedtas bare av lovgiver som har til hensikt å ødelegge land og riker. [..] Den høye øvrighet må passe nøye på at den naturlige lov ikke overtres. Denne lov er innstiftet i menneskers hjerter og gjentatt i de ti bud.»
Kjærkomment bidrag
Andreas Aures oversettelse av Holbergs Rettskunnskap er kjærkommen for alle med interesse for rettshistorie og Holberg. Med tanke på det enorme arbeidet som utvilsomt er lagt ned i å gjøre boken tilgjengelig for et moderne publikum, burde utgivelsen imidlertid få en større leserskare enn som så. Verket burde aktivt anvendes av realpolitikere av idag, da den både gir dem legitimitet til å sette til side demokratiske mekanismer som innsynsrett, kunnskapsbasert og veloverveid lovgivning, samtidig som den vil minne dem på at selv enevelder har visse grenser politikken bør holde seg innenfor.
