Anders reiste seg. Hva holdt han egentlig på med, han vasset rundt i gamle tanker som ikke hadde noen verdi og glemte tingene som virkelig betød noe. Han snudde seg først for å ta et skritt til siden, men satte seg så ned på benken igjen. For også dette, tenkte han, maset om å holde seg til det som virkelig betyr noe, blir til slutt også en slik form for selvbebreidelse som han lenge hadde balet med, en gammel regle som han tok frem igjen i tide og utide. Det var uutholdelig, og han tenkte at når bare han fikk møtt Gunvor igjen, så ville han ikke lenger gå rundt med tankene sine, men være i nærheten av en annen person, slik at dennes nærvær kunne fortrenge alle tankene om tap og skyld, om fraværende levninger som ikke klarte å karre til seg annet liv enn en og annen forkommen tanke i sinnet hans, de tankene som presset seg på når han ble gående for lenge uten noe til å holde ham distrahert, slik at han sank ned i en form for dypsinn og begynte å bry seg om alt under himmel og jord. Det var ingen vits i å tenke på hvordan tidligere erfaringer hadde utspilt seg, han tenkte at det neppe dreide seg om annet enn ubevisste forsøk på å avhjelpe nervøsiteten gjennom å tenke på hva han ved tidligere anledninger hadde gjort riktig eller galt.

Dersom han begynte å bevege seg igjen, ville kanskje ikke tomheten og tomgangen som gav ham disse drømmebildene få tid til å unnfanges, i hvert fall for en liten stund, bare frem til han hadde en avtale som på nytt ville gi ham et tilholdspunkt i verden.

Mens han vandret over grusen som dekket den åpne plassen bortenfor trærne hvor han hadde blitt sittende, tenkte han at både veiene og plassen – fylt med løsmasse fra ett eller flere grustak rundt om i landet, bestilt og levert oppigjennom historien – utgjorde, for en person som hadde øyne til å se det, en geologisk mosaikk. Kanskje var noe av grusen hentet fra Halden, der hvor enkelte av hans forfedre hadde holdt til i skygge av Fredriksten festning, men hvor han selv knapt hadde vært, bare noen somre for lenge siden, – kanskje var det fra et sted i nærheten av Saugbrugsforeningen som nok måtte sies å ha vært en hjørnestensbedrift for datidens Fredrikshald og som muligens fortsatt var det for nåtidens Halden. Og kanskje var trevirket bestilt fra sagbruket gått med til å oppføre enkelte av bygningene som oppstilt rundt denne plassen her i Oslo, siden byggverkene rundt plassen Anders nå stod ved, var konstruert senere enn selve forskansningene og festningsbygningene som hadde historie tilbake til middelalderen. Men et slikt scenario var vel mindre sannsynlig enn at grusen og tømmeret var hentet fra kilder som lå nærmere festningen, siden logistikk først ganske nylig hadde blitt så effektivt at det lønnet seg å sende ting på tvers av kloden for å foredle råvarene.

Anders stoppet opp. Han så rundt seg. Bygningene, hele området, alt hadde vært igjennom så mangt. Byggematerialene hadde alle sine opphav og sine historier, slik som også han bar historier og opplevelser med seg rundt hvor han gikk, i treverket kunne man fortelle hva slags treslag som hadde opplevd hva slags år og uår. Og han tenkte at på sitt vis, så var disse bygningene – i likhet med alt annet som omgav ham i form av enten bestemte bygninger eller mindre bestemte overleveringer gjennom familie og omgivelser – av betydning for hva han uvegerlig svarte når han for eksempel skulle spørre seg selv hvorfor han egentlig holdt seg i live, hva det var som fikk ham til å stå opp om morgenen. Svaret involverte nesten alltid Ingrid, skapningen som på et tidspunkt hadde vært alt han levde for og som det hadde blitt hans lodd å miste. Naken hadde han da stått tilbake, og i grunnen var det det samme avdypet da som nå, tenkte han, som sugde til seg alt som rørte seg i ham, som han ikke visste hvordan han skulle forlike seg med eller få bukt med.

Ingrid lå under jorden. De hadde senket henne ned dit og lagt jorden over henne. Et lite lik. Hvitt og blekt. I en liten hvitmalt trekiste som noen hadde gravd ut et hull for og senere også skåret ut en gravsten til. De tilstedeværende hadde ikke kunnet se henne da kisten ble senket, og når han tok seg i å lure på om det virkelig var henne de hadde begravet, så fortonet det seg som noe annet enn et trivielt spørsmål. Det var alvor i hvorvidt de hadde begravet mer enn kroppen hennes, den vesle kroppen som de hadde kledd i en hvit kjole som hun aldri hadde hatt på seg i live.

Mens Anders gikk videre, tenkte han på åpningen som kisten hadde blitt senket ned i.
Hullet hadde vært et unaturlig sår i jorden. I forkant, usett av hans egne øyne, hadde flittige never, med mindre man i dag brukte en form for små gravemaskiner, gravd opp mulden og jorden som nå var i ferd med å få tilbake sitt eget i kretsløpet som begynte på nytt før tiden, spaden hadde skåret gjennom røttene til plantene som vokste rundt, til gresset og omkringstående busker og trær, hjulpet av støvler som trampet spaden lenger ned i jorden og åpnet opp for tilbakekomsten. Bena og kisten, de ville ikke ha rukket å forsvinne. Anders hadde undersøkt litt om hvor lenge restene holdt seg, han hadde lest og sett bilder av moselikene i Danmark som fortsatt kunne sies å være i en slags god behold, med hud og hår så velbevart at man kunne anslå at Tollund-mannen ikke barberte seg på dødsdagen, han som visstnok skulle være en ofring til jordmoderen for å bli hennes nye husbond.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]