Minne – kapittel XXXIII

Publisert 5. februar 2020 av Isak Hærem

Anders stanset. Det var jo ikke engang sant at han var siste slektsledd. Han hadde jo en søster. Om han skulle være sist noe sted, var det i seg selv, der han vandret rundt med forestillinger om seg selv som en ulykkelig og fortapt sjel. Men selv om han gjerne skulle følt seg smigret ved hvor edelt det var av ham å nære slike sorger, spolerte vissheten om at mennesker til alle tider hadde hatt tanker om slekters gang, til alle tider hadde sagt at menneskenes slekter var lik bladene som sprang ut hver vår og falt hver høst, og at slike tanker måtte være eldre enn menneskehetens bevissthet. Når han da først hadde viklet seg inn i slike tanker om allmenne sannheter eller forsøksvis dypsindige tanker, var det uvegerlig slik at han innhentet seg selv mens han vadet i sin egen selvmedlidenhet og følte seg tåpelig og latterlig. Det gjorde det umulig for ham å føle seg forbannet eller forfulgt av ulykke, for ikke før han tenkte en slik tanke, ble han bevisst at han tenkte den, og han følte overveldende hvor latterlig det var for ham å beklage og bejamre sin egen lidelse. – Han hadde det fælt, han fortjente medynk fra enhver forbipasserende. Slik hadde han lyst til oppriktig å føle. Men det var latterlig, tenkte han, og det kunne godt være at damen som nå kom gående mot ham, led kvaler og smerter langt verre enn hans. Hun kunne ha kjørt bil – utslitt etter å ha ført bilen som også rommet mann og to barn i timevis underveis til en bestemor eller bestefar som lå på det som kanskje kunne vise seg å bli deres siste sykeleie – og så hadde hun kanskje, i et uforvarende øyeblikk da hun skulle kjøre bilen ut fra bensinstasjonen, tatt feil og kjørt ut i motsatt kjøreretning, havne i en frontkollisjon med en annen familie og selv blitt eneste overlevende. En skjebne, tenkte Anders, langt verre enn hans egen, slik at snarere enn selv å ha noe krav på medfølelse, var det kanskje han som skyldte henne all varme og omtanke. 

Det var kanskje usannsynlig. Men slikt hadde virkelig skjedd og var ikke bare tankespinn. Hvis han stanset henne, tenkte han, kunne han spurt henne ut om hennes levnetsløp og forhørt seg om hvordan det egentlig stod fatt. Han snudde seg og så etter henne. Men, tenkte han og fortsatte med sine møysommelige skritt i retning kollektivtransportarteriene, også det ville vært latterlig, som om han skulle stanset henne og sagt, Unnskyld, hei, men jeg lurte på – hvor ille står det til med fortiden din, har du kanskje flauser eller forsyndelser verre enn mine? Hvorpå hun kunne ha lagt ut beretningen om den gangen hun bare skulle fylle drivstoff, men endte med å ta livet av både sin egen og en annen familie og slik ble forlatt for egen regning, dømt til å dø i en ensomhet som hun selv hadde ødelagt i et øyeblikks vanvare, og som også rommet avsavnet etter alt hun hadde hatt. Anders tenkte at da måtte han kanskje ha knelt for hennes føtter og tilbudt henne all hans medlidenhet og omtanke i all evighet, et tilbud som hun –fordi hun følte seg ufortjent til noen som helst kjærlighet eller vennlighet og ikke ønsket noen annen skjebne enn evig å vandre over jordens egner – ville ha slått vrak på. – Men hele forestillingen var latterlig, alt var latterlig, tenkte Anders, og det ville attpåtil ha vært en slags konkurranse om hvem som hadde det verst. 

Slik endte det hver gang han forsøkte å ta affektene innover seg, tenkte han, – overdrevet og også inautentisk. Så selv om han hadde lyst til å føle seg nobel og opphøyet over tanken på hvordan hele hans linje gjennom ham hadde møtt en annen, ved Sofie, og fått avkom som ved sin bortgang ikke lenger kunne bære hans navn og minne videre, følte han seg først og fremst idiotisk. Og han kjente også at tanken på at han ikke torde se på seg selv som det siste leddet i sin rekke, egentlig slo ham som en forstillelse. Det var en skremmende tanke, fremtiden, som kunne skjule både godt og ondt, og som intet menneske, i hvert fall foreløpig, kunne forutsi. Samtidig manglet han grunner til å skulle tenke så langt fremover. Ingen holdepunkter som kunne love ham hverken det ene eller det andre, alt han hadde var fortidige hendelser som han brukte til å fordøye sine nåtidige håp og bekymringer. 

Damen som passerte og han, de var avsondret fra hverandre, tenkte Anders. Han spurte henne ikke om levnetsløpet hennes, selv om det hadde vært en mulighet. Men fra Gunvor, tenkte han, var han ikke lenger helt avsondret – de hadde møtt hverandre, utvekslet detaljer om sine respektive fortider eller historier, deres tilblivelser, og de var i ferd med å bli kjent med hverandre. Men hendelsene som han hver dag gikk rundt og bar på, hadde han ikke fortalt henne om. Søsteren hans, tenkte han med ett, hun kunne ha avslørt for Gunvor hvordan det forholdt seg, ymtet frempå med et hint som, når det ble plukket opp, ble som proppen i et kar og dro resten av beretningen med seg i samme dragsug, – så kanskje hadde Gunvor allerede kjennskap til alt, tenkte Anders.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

Helgen 1. – 2. juni holder malerinnen Kaja Norum sitt første malekurs noensinne. Kurset finner ...
Barbarisme er selve symbolet på kaos og ødeleggelse, med sivilisasjonens kollaps som ytterste konsekvens. Med ...
«Nei, hva skal vi begynne med?» spør professor i filosofi ved Agder Universitet, Einar Duenger ...