Den alltid elegante Toppen Bech bedrev en type av folkeopplysning som er sjelden vare i dag, der hun reiste land og strand rundt og formidlet kulturhistorie med fremragende veltalenhet. Visjonen om NRK som formidler av allmenndannelse fortjener å gjenopplives, for behovet er absolutt til stede.
Dannelse som publikumssuksess
En lekker Jaguar suser langs landeveien på vei til noe så eksotisk som en norsk herregård. Av et elegant, presist og kunnskapsrikt manus geleides seeren gjennom den rike historien til praktfullheten som skal besøkes. Klassekamp og jantelov er med ett borte som dugg for solen, for her er det snakk om vår felles kulturarv. Vår felles historie.
Som en fugl som gikk inn for landing, ble gåsehudpregede seere fløyet over herregårdens omkringliggende landskap, akkompagnert av de Verdi-inspirerte tonene fra filmen Jean de Florette, mens Toppen Bech ønsket velkommen til fjernsynsprogrammet Herskapelig. Dette kunne hun gjøre i nesten ti år, fra 1997 til 2006. Ettersom norske seere ikke kunne få nok av Toppen Bech, ble Herskapelig sendt i reprise med jevne mellomrom. Det blir den fortsatt. En sann publikumssuksess!
Høykultur til hvermannsen
Herskapelig oppfylte NRKs mandat om å fremme allmenndannelse til den norske befolkningen – ikke bare til de høyt på strå, men også til hvermannsen. Hvis dette er et verdisyn som virker fremmed på noen av dagens fjernsynsseere, kan det opplyses om at ideen har pleid å være langt mer fremtredende. La oss ta noen få eksempler på NRKs oppfyllelse av dannelsesmandatet gjennom historien:
Fjernsynsteatret ble sendt på NRK fra 1960 til 1991 og satt opp en rekke klassikere fra teaterhistorien, med landets dyktigste skuespillere. Dette var del av en visjon om å tilgjengeliggjøre høykultur for alle, ikke bare de som bodde i storbyen og hadde anledning til å prioritere teater.
Ord for natten ble sendt fra 1979 til 1981, der dyktige opplesere som blant annet Per Aabel leste kjente fortellinger og noveller fra den norske forfatterkanon – fra Hans E. Kinck til Alf Prøysen.
Giganten Francis Bull ledet flere programmer i NRK hvor han delte av sin vidstrakte kulturkunnskap, som for eksempel programmet Da Ibsen i Rom digtet “Brand” og “Peer Gynt” fra 1963. En skattekiste i lyd og bilder for den historie- og kulturinteresserte.
De nevnte programmer kom i beste sendetid, i en tidsalder der behovet for fjernkontroll ikke var særlig stort. Man hadde bare én statskanal. I dag konkurrerer NRK med andre kommersielle kanaler.
Spørsmålet er: Må de egentlig det?
En mulighet til å skille seg fra det kommersielle
Hvis man først skal ha skattefinansiert fjernsyn, er det verdt å spørre seg hva som ønskes oppnådd med en statskanal. En gang var svaret at NRK skulle sørge for at norske fjernsynsseere fikk et meningsfullt og kunnskapsrikt innhold. På den tiden fantes det liten tro i sosialdemokratiske Norge på at kommersielle aktører kunne oppfylle disse kravene.
Sant skal sies, NRK har fortsatt sendinger som trygt kan sies å ikke være av kommersiell karakter – alt fra Hovedsvenen til nyheter for døve og nyheter på samisk. Eller satsingene som Grieg minutt for minutt, et kulturelt «saktefjernsyn» som vekket stor oppmerksomhet da det ble sendt i 2018.
Utover noen prisverdige unntak, består imidlertid NRKs nyinnspillinger i stor grad av programmer som like gjerne kunne vært helkommersielle konsepter. Maskorama, Gauteshow, Mesternes mester og VGS – for å nevne noen av kanalens siste storsatsinger og suksesser. Dette er ikke for å henge ut de nevnte programmene, men for å hevde at dette er underholdningsprogrammer som like gjerne kunne blitt sendt på kommersielt fjernsyn.
Liker du det Sivilisasjonen publiserer? Bli medlem i dag, og bidra til at Sivilisasjonen kan fortsette!
Oppløftende menneskesyn
Arbeiderpartiets forgjengere hadde trolig gode hensikter da de opprettet rikskringkasteren. Kanalens oppdrag var å gi folket allmenndannelse. Det lyder vakkert, men hvilket innhold har egentlig begrepet «allmenndannelse». I en ikke altfor gammel utgave av Store norske leksikon beskrives det som et nyhumanistisk ideal, og det utdypes: «Gjennom omgangen med språk, diktning, historie og kunst utviklet mennesket seg til en høyere og sannere form for menneskelighet.» Det må sies å innebære et optimistisk og oppløftende menneskesyn.
Potensialet som ligger i fjernsynet som dannelsesformidler må antas å være uant. Den slitne trebarnsmoren, som ikke får satt sin fot i konsertsalen på flere år, kan felle en gledeståre over tonene til Puccini mens hun ammer poden. Minstepensjonistekteparet som bor der ingen skulle tru at nokon kunne bu, og aldri ville begitt seg ut på den strabasiøse ferden inn til hovedstaden, kan sitte med hjertet i halsen når de ser landets dyktigste skuespillere tolke Ibsen på nasjonens største teaterscene. Innflytteren som ikke har kjennskap til folkeeventyrene til Asbjørnsen og Moe, kan se Ivo Caprinos tidløse filmatisering og mores over likhetene de har til eventyrene fra hennes eget hjemland.
Berøringsangst i kulturfeltet
Når NRKs innhold er oppe til diskusjon, er det få politikere som våger mene særlig om innholdet i kanalen. Det har dannet seg en konsensus om at kultur og dannelse er noe folk i maktposisjoner ikke skal ha meninger om eller uttale seg om. «En armledges avstand» omtales det som, og er blant annet begrunnet i at kulturfeltet skal ha ytringsfrihet uten innblanding fra politisk hold.
Prinsippet om at kulturen ikke skal detaljstyres politisk har mye for seg, men kan det hende at politikerne nå trenger å komme på banen for å minne NRK på sitt opprinnelige mandat? Det kan noen ganger virke som om begrepet «armlengdes avstand» er blitt et nyttig skjold for beslutningstagere som er litt bekymret for å tråkke kulturen på tærne. En forutsetning for å ta denne debatten og løfte den opp, er at det må være takhøyde for å kunne hevde at det er mer samfunnsoppbyggende å vise Ibsen-stykker enn Maskorama, eller at en Rachmaninoff-konsert er mer utviklende enn Mesternes mester.
Dannelse på internett
Behovet for dannelse og folkeopplysning eksisterer like fullt, og i disse dager ser det ut som om internettsider som YouTube og dets konkurrenter til en viss grad oppfyller dette behovet. Disse kanalene har hverken lengdebegrensninger eller statlige hensyn å ta – det resulterer i alt fra tull til mesterverker. Mange YouTube-kanaler drives ideelt, og det finnes en rekke fantastiske dokumentarer, undervisnings- og samtaleprogrammer fritt tilgjengelig.
Samtidig er dette kanaler som har sine nedsider, både når det kommer til finansiering og utforming. Ideelle kanaler har sjelden like stor pengesekk som en statskanal, og har således ikke de samme forutsetningene for å skape høykvalitetsprogrammer. Dessuten fungerer algoritmene ofte slik at man eksponeres for programmer med lignende innhold, som kan gjøre det vanskeligere for seerne å utvide sine horisonter og lettere å havne i såkalte ekkokammer.
Ideen om dannelsesfjernsynet er ikke død
Toppen Bechs programmer ligger tilgjengelig på internett og vil dermed fortsette å glede seere med sine innsiktsfulle og vakre Herskapelig-programmer i lange tider og trolig inspirere fremtidige fjernsynsskapere. For dannelsesfremmende programmer kommer fortsatt til å skapes – spørsmålet er bare hvor.
Toppen Bechs arv vil forhåpentlig ikke bare stå igjen som et minnesmerke over en svunden idé om dannelsesfjernsynet, men også inspirere til å gjenopplive den.
