Minne – kapittel XXXVII

Publisert 4. mars 2020 av

Hva vil det si å gjøre noe på andres vegne? tenkte Anders. Selv om søsteren hadde foreslått at han skulle møte Gunvor ogvist ham et bilde av henne, et bilde som han ikke egentlig hadde tatt innover seg, men bare rettet øynene sine slik at netthinnene hans ble truffet av lyset som bildet reflekterte, og derfor bare trukket litt på skuldrene av, var det ikke sånn at han nå i kveld skulle treffe Gunvor for annen gang utelukkende av hensyn til søsteren. Å stille opp et slikt årsaksforhold, tenkte Anders, ville være å gå utover alt som man til vanlig mente når man sa at dette og dette var grunnen til at man gjorde noe. Han kunne ikke si at det bare var på grunn av søsteren han nå skulle treffe Gunvor. Anders puttet hendene i lommene og satte opp tempoet litt. Til å begynne med hadde han jo ikke engang svart ja da søsteren hadde spurt ham om han ikke ville treffe Gunvor, han hadde bare svart at jo, noe slikt kunne vel kanskje være en mulighet. Søsteren hadde naturligvis plukket opp iveren hans og sagt at han kunne jo i det minste tenke på det, og dersom han skulle få lyst, trengte han bare å gi henne en lyd, så kunne hun sette dem i kontakt med hverandre. Og han hadde tenkt på det. Han hadde tenkt på det helt til han ba søsteren om å sette dem i kontakt, og så hadde han og Gunvor utvekslet meninger om løst og fast en tid inntil han endelig hadde spurt henne om de ikke kanskje skulle møtes en dag, noe Gunvor altså hadde sagt ja til. 

Kanskje det virkelig er sant, tenkte Anders, at man tenker med senere tanker, for ikke på noe tidspunkt underveis hadde det falt ham inn at kanskje var noe av det han gjorde motivert av en slags motvilje mot å såre søsteren som man kanskje kunne tenke seg at ville bli lei seg dersom forslaget hennes ikke ble fulgt opp. Han hadde ikke tenkt på det da han og Gunvor bestilte øl, eller mens de snakket om hvordan solens avstand til jorden var mindre viktig for temperaturen her til lands enn hvilken vinkling jorden hadde, siden solen om sommeren var lenger unna, med omtrent fem millioner kilometer, enn den var om vinteren.  Først nå, tenkte Anders, hadde det slått ham som en tanke at kanskje gjorde han alt dette mest på grunn av noe søsteren hadde foreslått for ham, uttrykt at han kanskje kunne gjøre, og på den måten lagt opp en mulighet for hans føtter. 

Å kjøpe en lyspære, tenkte Anders da blikket hans landet på en innredningsforretning, hadde han helt glemt å gjøre. Han gløttet på armbåndsuret og kunne konstatere at han ikke hadde stort mer enn tiden og veien, men dersom møtet med Gunvor gikk dårlig, tenkte han, kunne det å utrette et slikt lite ærendkanskje være en liten trøst. Da ville han ha utrettet noe fornuftig. Men det var jo heller ikke sikkert at han ville bli trist, tenkte han, selv om stevnemøtet skulle få en ulykkelig ende. Kanskje kunne de i forening avslutte det hele på vennligste vis, de kunne i lutter enighet si at dette er det kanskje best at vi ikke gjør igjen, men at de som to skulle gå hver sin vei og aldri treffes igjen. Som i et eventyr, tenkte han. Men nå var han nødt til snarest mulig å komme seg på trikken for å møte Gunvor, og han forsøkte å sette opp tempoet. Men hastigheten som han allerede holdt, var omtrent så høy som han med rimelighet kunne klare å holde. Dersom han skulle øke farten ytterligere, ville han være nødt til å gå over til en slags kappgang-vagging som han tenkte tok seg best ut med kort shorts og treningstrøye. 

Trøsten ved kanskje å kjøpe en lyspære, tenkte Anders, var også avhengig av at han kunne huske hva slags lyspære han trengte, for hva slags sokkel lampen på kjøkkenet hadde,kunne han ikke komme på. At det var en E-type var greit nok, men også av dem fantes det et utall. E27 måtte vel kanskje være det mest naturlige, siden lampen ikke var av den lille sorten som gjerne tok E14. Men egentlig, tenkte han, var vel selve ordet trøst nok til at han forstilte seg helt. Uforvarende hadde han avslørt overfor seg selv at det neppe var på grunn av søsteren at han nå var på vei til et stevnemøte, han hadde gjort det fordi han hadde lyst, og selv om det kanskje var vanskelig å si hva som egentlig ligger i et begrep som lyst, var det tydelig nok, tenkte han, at hovedmotivasjonen var noe annet enn frykten for å skuffe søsteren.

I århundrer var sinosentrismen den rådende geopolitiske orden i Det fjerne østen, med Kina tårnende ...
Et utadrettet blikk inviterer til dialog. Fotografier basert på dialog berører publikum og kan utvikle ...
Den østerrikske harpisten Sophie Steiner har tatt initiativ til å arrangere en konsert for fred, ...