Hva jeg snakker om når jeg snakker om livskunst

Publisert 4. oktober 2021 av

*

Hva er det gode liv, og hvordan bør vi innrette hverdagen for å leve best mulig? Slike spørsmål stammer fra arilds tid, og svarene er like varierte som personene som har gitt sitt besyv med i laget.

For de gamle stoikerne var det gode liv ensbetydende med et dydig liv, altså et liv som harmoniserer med skjebnens gang og naturens påbud. Selvfornektelse og selvkontroll ble ansett som lykkens alfa og omega. Når en stoiker ikke maktet å leve i tråd med sine egne verdier, ble det ansett som en hederlig handling å ende livet for egen hånd. Dette ble endeliktet til Cato den yngre: Da den navngjetne senatoren fikk vite at Julius Cæsar hadde innstilt seg selv som enehersker over Romerriket, kjørte han en kniv gjennom magen slik at innvollene ramlet ut. Plutark beretter at Catos huslege greide å sy sammen såret, men at senatoren rev opp stingene da han kom til kreftene igjen.

Kyreneikernes oppskrift på det gode liv, er selveste antipoden til det stoiske standpunktet. Credoet til denne filosofiske retningen kan oppsummeres i Mae Wests ikoniske bemerkning om at «too much of a good thing can be wonderfull.» Kyreneikerne var hedonister av ypperste klasse og anså nytelse som livets høyeste mål og mening. Da skolens grunnlegger – Aristippos fra Kyrene – ble bedt om å velge mellom tre vakre kurtisaner, skal han visstnok ha svart at det ikke gagnet Paris å velge én av tre. (En henvisning til den gangen Paris gav stridens eple til Afrodite og beredte grunnen for den trojanske krigen.) Deretter vandret filosofen fornøyd av gårde, arm i arm med de tre veldreide kvinnene.

I dagens samfunn blir gjerne selvutviklingen ansett som lykkens via regia. «Selvutvikling» er ikke et nytt begrep, men har eksistert i godt over hundre år allerede. Et kjapt søk i nasjonalbibliotekets tekstmateriale viser at bruken av ordet steg kraftig mellom 1970 og 2012 – sannsynligvis i takt med inntoget av amerikansk selvhjelpslitteratur. Likevel er det stadig flere som begynner å mistro selvutviklingens premisser: Er det virkelig rimelig å forvente en kontinuerlig forbedring av selvet? Er det i det hele tatt mulig? Sannsynligvis ikke. Det er derimot fullt mulig å bli utmattet fordi man stadig streber etter å være en optimalisert versjon av seg selv. På denne måten kan selvutviklingens imperativ bli en kilde til utmattelse og mane frem en følelse av kronisk misnøye. Det er rett og slett for mye å forlange at livet skal være en jevn, oppadstigende kurve, lik hypotenusen mellom to kateter.

Men: Jeg skal passe meg for å male fanden på veggen, for det er åpenbart at vekst og utvikling har en betydning for det gode liv. Dette fremkommer tydelig av forskningslitteraturen som undersøker fenomener som selvbestemmelse og selvaktualisering. Når sant skal sies, er jeg ikke så negativt innstilt til selvutviklingens tankegods som det kanskje kan høres ut som. Jeg er derimot overbevist om at vi bør justere begrepets innhold og implikasjoner. Derfor foreslår jeg begrepet «livskunst» som et gangbart avløserord.

Livskunst og selvutvikling betyr tilnærmet det samme (å aktualisere sitt eget potensial), men fremkaller vidt forskjellige assosiasjoner, blant annet fordi etterleddet «kunst» impliserer en annen tilnærming til livet enn «utvikling»: Kunsten er hverken interessert i endeløs vekst eller endeløs forbedring. Kunsten handler om å finne sitt eget uttrykk og skape et produkt som man kan stå inne for – ja, kanskje til og med være stolt av? Det er heller ikke forventet at den kunstneriske prosessen skal være ukomplisert og likefrem. Tilsynelatende feil kan avstedkomme interessante vendinger; fortvilelse og frustrasjon kan virke forløsende. Til og med Rembrandt så seg nødt til å male over enkelte av lerretene sine. De mislykkede forsøkene eksisterer imidlertid fortsatt under overflaten og gir glød til nye mesterverk.

Akkurat som den mytiske billedhuggeren Pygmalion, jobber livskunstneren med selve livet som råmateriale. Gjennom tusenvis av små og store valg, former hun seg selv i sitt eget bilde. Den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau var en mester i så henseende. Derfor har biografen hans – Laura Dassow Walls – omtalt livet hans som et stykke performancekunst.

Thoreau følte seg kvalt av middelklassens spissborgerlige livsførsel og nektet å leve livet sitt i en tilstand av «stille desperasjon». Derfor pakket han ryggsekken sin og flyttet til en liten koie langs bredden av Walden Pond. Dagene ved innsjøen brukte han til å lese, skrive, fiske og dyrke jorden. Forfatteren levde som en slags intellektuell Huckleberry Finn. Kongstanken hans var å forenkle livet mest mulig, slik at han kunne fristille tid til å kultivere sine to store lidenskaper, nemlig naturen og litteraturen.

Boken Walden: Livet i skogen er en sammenfatning av Thoreaus tanker om det gode liv. Dette mesterstykke har inspirert myriader av mennesker til å leve mer kreativt og er det nærmeste man kommer et kompendium i livskunst. Du er imidlertid ikke nødt til å flytte ut i ødemarken for å være en ekte livskunstner; du trenger ikke engang å like søndagsturer i skogen. Det som er så flott med begrepet «livskunst», er at det gir rom for originalitet og skaperglede: Det er ikke så viktig hva du gjør, så lenge du gjør bruk av ditt eget råmateriale. Om du derimot lar tiden gli formålsløst mellom fingrene, risikerer du å brenne inne med ulevd liv. Thoreau sa det som vanlig best: 

Jeg ønsket ikke å leve et halvdødt liv – livet er altfor dyrebart til det. Heller ikke ønsket jeg å dyrke resignasjonen før det var tvingende nødvendig. Jeg ville leve dypt og helt og suge all marg ut av livet, leve frimodig og enkelt ved å jage alt det som ikke var liv, på flukt, ved å skjære en bred skåre og la ljåen gå så dypt som mulig – og trenge livet opp i et hjørne og redusere det til dets mest nakne form.

Det er dette jeg snakker om når jeg snakker om livskunst.

I 1936 brant Hasselbakken restaurant ned. Bygget som i sin tid var oppført i den tradisjonelle dragestilen, var et populært ...
I Munch museets siste utstilling på Tøyen «Alt det vi eier» blir vi særlig grepet av hvordan Edvard Munch fremstiller ...
Det kan være vanskelig å forestille seg utfordringene knyttet til å være klassisk orientert efter andre verdenskrig. Modernismen var i ...