Minne – kapittel LXIII

Publisert 15. april 2020 av

Det måtte være henne, tenkte Anders da han kom rundt hjørnet. Det var kanskje femti meter bort, det var mulig at skodden hadde lettet litt, uansett tenkte han at det måtte være henne, at det var hun som stod utenfor og så etter ham. Hun kikket iblant ned på telefonen som hun holdt i hånden, hun dreide hodet til begge sider, så Anders måtte tenke at hun ikke var sikker på hvilken side han kom fra, han hadde fortalt henne hvor han jobbet, men kanskje tenkte hun at han hadde rukket hjemom og derfor ville komme ifra den andre retningen, ovenfra – det var en mulighet, tenkte Anders. Han ønsket at menneskene rundt ham på fortauet var borte, slik at hun lettere kunne få øye på ham. Da ville han ikke bli nødt til å kalle på hennes oppmerksomhet, og kanskje ville hun se ham, komme ham litt i møte, en anelse, noen skritt kanskje, det ville gjort alt enklere, tenkte han. Men der stod hun altså, tenkte han, utenfor Mitwelt kafé. Han hadde vært der en gang i tyveårene sine, han følte seg rimelig sikker på det nå, det hadde vært en gang før han traff Sofie, så å si i ungdomsårene, og fra der han kom gående nedenfra, så ikke stedet ut til å ha forandret seg stort. Det lille han kunne se av fasaden, de sidelengs glimtene av bygårdens enkle stukkatur og de mørke markisene som hang ned over vinduene, var som han husket dem, men han tenkte at det umulig kunne være fra gangen han faktisk hadde vært innom at han husket dette; minnene måtte stamme fra senere, ganger hvor han hadde vært i området og sett fasaden uten å tenke noe videre over det, og uten grunn til å legge merke til stedet, tenkte han, hadde han heller ikke gjort det, før nå, nå som han skulle møte Gunvor der. Hun vendte seg i hans retning, nå var det ikke mer enn en fotgjengerovergang og i alt kanskje fem og tyve meter mellom dem, han så henne granske ansiktene til de forskjellige fortausgjengerne, – så kjente han at øynene hennes møtte hans, fra å myse lyste ansiktet hennes opp: Øyne, øyebryn og panne løftet seg, båret av gjenkjennelsens glede, og hun vinket smilende til Anders.

Han vinket først tilbake. Men så, etter noen øyeblikk med øyekontakt, slo han blikket vekk, ned til fortauet. De var litt for langt unna, tenkte Anders. Han kunne ikke ha holdt blikket hennes så lenge, rød mann og femten ytterligere meter var for langt å holde en slik intens øyekontakt, hun slo kanskje også sitt blikk vekk, han så opp igjen, øynene deres møttes på ny. Skulle de sagt hei nå, ville de vært nødt til virkelig å brøle for å overdøve bil- og trikketrafikken, og dersom hun først ropte, ville han bli nødt til å rope tilbake, det ville ha tiltrukket seg oppmerksomheten til samtlige rundt ham, og så mange øyne ville han nødig ha rettet mot seg til samme tid.

Skulle han kysse henne, fór det gjennom ham. Det var ikke lenge siden i går kveld. Skulle de så begynne denne kvelden med et kyss, kanskje var det kunstig å unngå et kyss, eller et nederlag, et tilbakeslag, eller det ville være forhastet å kysse henne, tenkte han mens han stod foran de siste få meterne, når de snarere enn av kveldens og vinens lette, men virkningsfulle slør, var innhyllet i et teppe av ettermiddagsrushets trafikk og utålmodighet? Mannen ble grønn og Anders tok fatt på de siste få meterne, gikk over de hvite stripene, så på henne og kjente at leddene hans stivnet. Bena hans truet med å stokke seg, og armene ville liksom ikke veive i takt med gangrytmen, men ulaget seg for ham og gjorde ham bevisst sin ikke lenger fullt så unge og smidige kropp, en selvbevissthet han håpet ville gi seg så snart de fikk satt seg og vekslet noen ord. Gunvor stod der, bare noen få meter foran ham med føttene plantet tett inntil hverandre, tærne pekte litt innover og kåpeermene hennes møttes i skinnhanskenes grep om den sorte håndvesken. Anders merket seg at hadde hun satt håret opp i dag, hennes mørkeblonde og mellomlange hår, og han tenkte at kanskje var det mer profesjonelt slik, og at det var grunnen, hun hadde vært på jobb, mens hun en søndag, i går, kanskje hadde hatt større mulighet til å ha håret slik hun helst ville ha det, og mens avstanden mellom dem var i ferd med å krympe til intet, tenkte Anders at kanskje hun ønsket det, kanskje hun ønsket at han skulle kysse henne, så det ikke kanskje litt sånn ut? Løftet hun ikke kanskje litt på haken sin, og dreide hodet litt til siden, forsiktig på skakke ned mot den høyre skulderen, eller var det kanskje innbildning, tenkte Anders. De hilste, Hei sa begge og de rakte hendene ut mot hverandre og Anders tenkte. Han visste ikke hva han skulle gjøre, og idet de stod overfor hverandre og føttene stoppet, endte de opp i en omfavnelse, han hadde rakt ut sine hender og hun hadde rakt ut sine, de hadde omfavnet hverandre og mens hun trykket ham til seg, trykket han også henne til seg. Hva hadde han lyst til, tenkte han, hva ville han, han ville kysse henne, tenkte han og holdt henne litt igjen da klemmen var over, hun så opp på ham, hennes blå øyne så inn i hans øyne, også blå, han så inn i øynene hennes hvor gjenskinn av omgivelsene flakket og hun kysset ham, Anders skvatt og gjengjeldte kysset, hun kysset ham! Hun kysset ham, tenkte han.

***

[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]

I streken og i sorgen møtes to av det forrige
Woody Allens nyeste film «Rifkin’s Festival» handler om et par
Aristoteles skulle med sitt verk Poetikken sette selve standarden for