Bartenderen var en mann på kanskje fem og seksti. Til Anders sa han at det ikke egentlig var han, men kona som drev stedet. Det hadde hun gjort siden før de møttes, og det var jo allerede over tyve år siden. Hun hadde overtatt stedet, fortalte han mens han satte det andre glasset under tappekrana, fra et konkursbo for en ganske billig penge, hvis ikke, sa han, hadde de neppe hatt råd til leie nå. Den gang var det jo ikke mulig å forutse, fortsatte han, at det skulle bli så gjennomfjongt. Anders spurte ham om det var han som styrte musikken, men han svarte at det var kona, hun hadde laget en spilleliste på et program, selv orket han ikke styre med slikt, men å trykke på spill-knappen, det fikk han da i det minste til. – Og å skru på lyden, sa han og humret litt. Anders takket for de to glassene med øl og tok dem med seg tilbake til bordet. Det måtte vel være nå det gjaldt, tenkte han og kjente den kalde duggen på glassene fukte håndflatene hans. Det var vel egentlig for tidlig, kanskje ville det ha vært best av ham å la være å fortelle noe allerede nå, men hva hadde han egentlig av valg, tenkte han mens han holdt øynene på gulvet for å passe på at han ikke snublet i noen stolben eller trinnet som gikk gjennom midten av rommet. Søsteren hans hadde garantert nevnt noe allerede, og det ble jo ikke til annet enn at han kontinuerlig gikk rundt og tenkte på at han måtte si det, at alt nå hvilte på å få utløp.
Anders kikket opp fra gulvet og så Gunvor holde telefonen til øret sitt og prate animert, hun så på ham og pekte på telefonen og beveget armene og skuldrene på en måte som ikke gjorde det tydelig for ham hva hun mente, annet at det hele virket litt ubeleilig, men som i alle fall lyktes i å la ham forstå at dette var en samtale hun hadde vært nødt til å svare på. – Det må være i orden innen i morgen, sa hun inn i røret og formet et takk med munnen da Anders satte glasset hennes ned foran henne. Han satt stille, usikker på hva han burde gjøre. Han kunne ta frem sin egen telefon. Det ville kanskje vært det mest normale, tenkte han, men samtidig ønsket han ikke å gi henne inntrykk av at han var utålmodig. Han tok en slurk av ølet sitt. Kanskje, tenkte han, ville nettopp det at han tok frem telefonen, kunne få henne til å tenke at det ikke plaget ham å vente litt på en samtale som, ut ifra alvoret Gunvor pratet med, måtte være en forholdsvis viktig jobbtelefon, en samtale som trengte inn i tidsrommet hun egentlig hadde tenkt at ikke skulle ha noe med arbeid å gjøre.
Om det nå var på den ene eller den andre måten, tenkte Anders, begynte i alle fall Gunvors side av ordvekslingen å tyde på at samtalen gikk mot slutten, en frustrert slutt hvor resultatet, til tross for at Gunvor så hardnakket hadde holdt fast på at alt måtte være ferdig til morgendagens møte, virket å sveve litt i løse luften. – Presentasjonen, gjentok Gunvor med et stadig mer oppgitt ansiktsuttrykk, måtte være ferdig og gjennomføres i morgen – alt annet var avhengig av det.
Anders fikk inntrykk av at det så litt mørkt ut, og da Gunvor omsider sa farvel, la på og stønnet høyt, tolket han det som en bekreftelse. Er det mulig, brøt Gunvor ut og gestikulerte. Vi har et prosjekt, sa hun, hvor kunden skal ta endelig stilling i morgen, og vi har hatt all verdens tid til å få det ferdig, og så ringer han, sa hun og virket å referere til en av sine medarbeidere snarere enn kunden, han ringer nå og sier at han vil ha et par dagers utsettelse fordi han, – eller, sa hun og tok seg i det, samme kan det være. Hun tok seg en slurk øl. Mens hun sa at det sikkert kom til å ordne seg uansett, kjente Anders at han gled litt bort fra situasjonen, han maktet å ytre noen ord som kunne tjene som et normalt svar, han klarte også å spørre om det var et viktig prosjekt, men samtidig merket han også at omgivelsene begynte å sive vekk.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
