De små, veggmonterte høyttalerne kastet fortsatt musikken ut i rommet, praten og stemningen var fortsatt god, Gunvor snakket fortsatt, hun snakket om hvor fascinerende det var å se på ringduene traske rundt i gresset, og hun fortalte med hvilken vantro hun for første gang så en ringdue svelge en hel eikenøtt. Han var fortsatt i stand til å gi uttrykk for at det imponerte ham stort og at han selv aldri hadde sett noe slikt. Likevel kjentes alt fremmed for ham, som om det var til kroppen hans Gunvor pratet, som om rommet og menneskene rundt ham fjernet seg fra ham, og som om musikken kom fra en annen klode. Som et endelig svar på skildringen av de eikenøttspisende ringduene, klarte Anders å si at dette måtte hun vise ham en gang. Gunvor bedyret ham at det skulle hun gjøre, det var veldig godt for sjelen, mente hun, å være i grønne omgivelser og se på livet. Det var også bevist, sa hun, på mange måter, at grøntområder var godt for helsen, at å beplante byene med trær faktisk bidro til økonomisk vekst. Det trodde Anders gjerne på, selv om han ikke riktig var sikker på hvorfor. Gunvor kunne fortelle ham at redusert stressnivå hos beboerne nok måtte være den viktigste faktoren, men hun husket ikke helt, hun hadde bare lest det i farten, men flere trær skulle i alle fall føre til færre dødsfall jevnt over. Anders begynte å snakke om almen som beskyttet kjøkkenet hans fra solen. Når almesyken om et år eller to ville ha tatt innersvingen på det, sa han, visste han ikke lenger hvordan det skulle bli å oppholde seg på kjøkkenet sommerstid.
Gunvor tok dette som at han ikke likte solen noe særlig, men Anders protesterte og sa at jo, man måtte takke solen for at den skinte. Når almen døde, sa han og tenkte at han begav seg inn på dette ikke fordi treets ve og vel opptok ham såpass voldsomt eller fordi han ikke lenger ville kunne sitte ved kjøkkenbordet sitt i sommervarmen og se solen blinke gjennom grenene, deres mangesjatterte skygge i evig forandring ettersom luften rørte ved dem, men fordi han ikke maktet å si det han egentlig ønsket å si. – Når almen endelig døde, gjentok han, noe den på dette tidspunktet allerede var garantert å gjøre, for den hadde allerede grodd et slags bladdekke som skjulte det meste av stammen, ville alt bli nytt, solen ville ikke skinne på det samme gamle, men inn i kjøkkenet hans, som vel også var gammelt. Anders beklaget at han surret, men Gunvor sa at det gjorde han ikke.
Mens en tuba blåste takten på en ny låt, så Anders vekk. En ny mannsstemme begynte å synge. Gunvor løftet hodet og spisset ørene. Stillheten dem imellom gjorde at Anders følte at han burde si noe, han forsøkte å ransake tankene sine etter noe han kunne legge frem som et nytt samtaleemne. Rundt dem støyet menneskene lykkelige, og musikken ljomet støtt. Anders forble urørlig, og følelsen av at det, når han allerede var så begravet i omgivelsene, var for tungt å skulle gå på det hele med ny frisk, å skulle mønstre minnene og tankene til ny dyst, trengte seg frem. – Hør! brøt Gunvor ut. Dette må være Bellman, sa hun og fortsatte med at faren hennes alltid hadde spilt det i bilen da de kjørte rundt på bilferie, tolkninger av Vreeswijk og Taube. Dette var ikke en av dem, sa hun, men hør! sa hun, hør! og Anders vendte oppmerksomheten mot den svenske sangen som rask og vrien blandet seg med instrumentene og lydene fra de andre gjestene.
Kors! bland dessa Sodoms murar
Är det svårt at hitta rätt;
Mörka hvalf och heta skurar
Brylla ögat på alt sätt.
Gunvor vagget i takt med musikken, og Anders tenkte at her var det ikke kroppen som løp av med ham, det var ikke kroppslige begjær som stakk av med sinnet hans, men likevel var han ute av stand til å sette legemet i bevegelse, tynget, ikke av syndige impulser, men lidende under mangel på styrke, eller evne, til å handle på en måte som kunne sjalte omgivelsene over i nye retninger. For omgivelsene hadde en retning de beveget seg i, tenkte han, og dersom han skulle avdekke fortiden som han bar med seg, følte han at det ikke ville være mindre enn å kullseile. Han så seg selv der han satt på det mørkebrune treverket, omgitt av mennesker og av materie, en fullstendig omsluttet og avsondret person.
***
[Fortsettelse følger… Hver uke publiseres et nytt kapittel i Isaks fortellinger her i Sivilisasjonen]
