Det er mange skjønnlitterære mønstre fra Jane Austens bøker vi kan peke på, for så å hevde at forfatterinnen ikke var feministisk innstillt i det hele tatt. Det at alle heltinnene i bøkene gifter seg til slutt er én. At alle mennene frir er en annen. Det kan også virke mistenkelig at hver av de seks offisielle romanene hun skrev inneholder en karakterutvikling der kvinnen blir irettesatt og skolert av mannen.
Blir det, gitt ovennevnte betraktninger, feil å påstå at Austen var en av de tidlige feministene?
Feminisme i dag og i går
I en meningsartikkel fra det internasjonale nettidsskriftet Global Citizen drøfter forfatteren Tess Sohngen Austens feminisme, og påpeker blant annet at det er viktig å skille mellom hva som blir regnet for feministisk i dag og hva som falt inn under samme kategori for to hundre år siden. «På nittenhundretallet handlet feminismen om troen på at kvinner skulle få lov til å stemme» skriver hun. «Etter andre verdenskrig var feminismen en tro på at kvinner skulle klare å arbeide utenfor hjemmet uavhengig av om de hadde barn eller ikke. I Austens tid var det å skrive og bli utgitt sett på som en radikal og feministisk handling.»
Videre påpeker Sohngen at Austens historier også sentrerer seg rundt «kvinner med egenvilje». Hun forklarer resonnementet sitt med at karakterene hennes alltid gjør det beste de kan innenfor de rammene de ble gitt på den tiden. Flere av dem velger blant annet kjærlighet fremfor status og penger – en motivasjon som krever både tapperhet og stahet med tanke på hvor økonomidrevet ekteskapet var på sytten – og attenhundretallet.
Kanskje det er mulig å anse Austen som en forkjemper for kvinners rettigheter – på tross av hennes stereotypiske kjønnsroller – dersom vi tolker hennes feminisme med et litt mer tidløst blikk.
– En heltinne som nesten var for god for meg
Man kan spørre seg: Hva er egentlig feminisme? Ifølge Det Norske Akademis ordbok er feminisme det at det kvinnelige og/eller kvinners synspunkter vektlegges i for eksempel samfunnsliv, kunst og litteratur. Det kan også bety arbeid eller kamp for kvinners rettigheter. Nå blir spørsmålet, passer Austens litteratur inn i noen av disse definisjonene?
I forfatterinnens siste offisielle roman Overtalelse illustrerer hun en kvinnelig protagonist med stor sans for poesi. Anne Elliot vandrer ikke bare hensiktsløst rundt med en diktsamling i hånden for å tiltrekke seg menn. Det virker heller som om hun nyter diktene i stille, ensomme stunder. Hjernen hennes ernæres av billedlige ord, og trøster hennes lengtende hjerte mens hun går turer i skog og holt.
Det at hver av heltinnene hadde sine egne unike interesser utenfor brodering, matlaging og pianospill kom trolig ikke som en overraskelse på Austens tilhengere da boken fant sin plass i kjøpmannshyllene. Likevel var det noe helt spesielt med akkurat Elliot – nemlig en åndelighet som vitnet om et aldri så lite gjennombrudd i forfatterinnens skjønnlitterære reise. Austen skal visst til og med ha skrevet i en av sine brev at karakteren var «en heltinne som nesten var for god for meg». Kan dette ha vært et tappert forsøk på å fremheve kvinnens potensial innenfor de mer intellektuelle sysler, som på den tiden virket å kun være forbeholdt mennene?
Kvinnen skapt av mannen
Selv om Austens litteratur ikke kan sies å innebære tydelige retningslinjer om hvordan samfunnet bør endre sitt syn på kjønnsroller, er det fremdeles rimelig å hevde at hun muligens drev med en maskert form for revolusjon. Heltinnene hennes viser nemlig ikke bare en form for selvstendighet i handlingsmønster, men også i tale. Et annet eksempel på Elliots bramfrie karakter fra Overtalelse er når hun spytter ut en ganske treffende kommentar i en diskusjon om kvinner og menn:
«Menn har hatt alle fordeler av oss når de har fortalt sin egen historie. Utdanning har i den aller høyeste grad vært deres; pennen har ligget i deres hender. Jeg kommer ikke til å la bøker bevise noen ting.»
Austen (med Elliots stemme) mener altså at argumentet at mennene har vært de største skaperne gjennom historien ikke holder, med tanke på at det er de som har skrevet ned sine egne bragder. I tillegg har de skrevet ned sin egen versjon av hvordan de ser på kvinner, og av denne grunn velger Elliot å ikke stole hundre prosent på bøkene.
Denne holdningen kan minne om Mary Wollstonecrafts manifest Et forsvar for kvinnens rettigheter som ble utgitt hele tyve år før Austens første roman. Wollstonecraft skrev dette verket som et motsvar til diplomaten Charles-Maurice de Talleyrand, da han i 1791 la frem en rapport om kvinners utdannelse for den franske nasjonalforsamling. Rapporten skal ha argumentert for at kvinner kun hadde fordel av å få opplæringen sin innenfor husholdning. I motsvaret skrev Wollstonecraft at kvinner kunne være mer enn bare hustruer. De kunne også fint være menns «kamerater». Hun kritiserte også det andre kjønn for å oppmuntre kvinner til å fordype seg i sitt følelsesliv.
I likhet med Austens karakter Elliot i Overtalelse, mente Wollstonecraft at mennene – med sine fordommer – hadde modulert kvinnene til å fremtre som det svakere kjønn, når de istedenfor kunne opphøyet dem og brakt dem frem til sitt eget nivå ved hjelp av en smule oppmuntring.
En «austensk» feminisme
Til tross for at Wollstonecraft ble regnet for å være en åpenbar tidlig feminist og at Austen tilsynelatende bare skrev hetronormative kjærlighetshistorier der mannen frir og kvinnen omfavner ekteskapet til slutt, vil jeg likevel påstå at de kjempet samme sak. Forskjellen befinner seg i hvordan de to kommuniserte budskapet sitt.
Jeg liker å tenke at Austens manøver var å starte i det små. Hun skjønte trolig at hun mest sannsynlig ikke ville nå frem ved å skrike høylytt om å avskaffe ekteskapet, familiestrukturen og det økonomiske markedet. Derfor valgte hun heller å konstruere milde, romantiske fabler som både mannen og kvinnen kunne kjenne seg igjen i og godta. Mannens testosterondrevne stolthet blir således mettet i form av at han alltid «redder» sin kvinne ut av feider og får henne til å innse sine laster, så vel som dyder, og kvinnens ønske om frihet blir feiret i form av slående kommentarer og åndelige sysler. Begge vinner til slutt, og er det ikke nettop dét kampen om likestilling mellom kjønnene bør handle om?
