Kapittel 1: Et skjebnesvangert møte

I en middel stor norsk by fant det sted et aldri så lite sammentreff av bemerkelsesverdig karakter. Da byens skoler ringte ut til juleferie, var det som om skoleklokken sendte et signal til himmelens skyer – for akkurat i det øyeblikket elevene gikk ut døren, åpnet himmelen seg og det begynte å sne. Vinteren hadde vært mild og bar, så ski og kjelker hadde blitt stående i garasjene siden fjoråret, men nå kom altså endelig årets første snefall. Skolegården ble fylt av gledesutbrudd. Store, lette flak dalte ned fra lyset, og utgjorde et så vakkert skue at selv den største frossenpinn, eller enhver nordmann som er født i feil land og foretrekker et sydlandsk klima, ville ha gispet i fascinasjon over synet. 

Det tok ikke lange stunden før sneen var overalt. Sne. I enhver krik, i enhver krok, i ethvert hjem, i ethvert sinn. Sne oppover gatene. Sne nedover svingene. Sne på trærne, hvis grener ble tynget ned i årets styrkeprøve. Sne på bygningene, så de ble seende ut som glitrende palass. Sne inne i bygningene, som mennesker hadde dratt med inn fra skosålen eller frakken. Ja visst var det sne! Sneen la seg til og med på vannet, som ennå ikke hadde rukket å bli til is.

At årets første snefall skulle sammenfalle med innledningen til juleferien skapte en euforisk stemning blant elevene. Om man observerte toget av juleklar ungdom som ruslet hjemover, ville man sett en rent ut lystig gjeng, der praten gikk engasjert i hva den ene eller andre skulle i ferien, hva de ønsket seg av gaver eller hvem de håpet å kysse under mistelteinen i år. I ny og ne kom det en snøball susende, etterfulgt av latter og spøkende svoren ed om revansj. 

Om man observerte toget av ellers lystig ungdom, ville man også sett en ung kar som slett ikke var med på sine klassekameraters spøk og fornøyelse. I stedet for å se frem til jul, så det ut som at det han gikk og ventet på var verdens undergang. Så mutt var Esben Skrunde og så traurig var hans sinn. 

Esben dro ut av skolegården og så seg ikke tilbake, og oppover gaten gikk han midt i veien for å unngå sneen. Han enset ikke bilene, som fort samlet seg bak ham og dannet en kø, som i et gravfølge. Benken foran det store grantreet ventet på Esben, slik den gjorde de fleste dager. Han satte seg ned. 

«Ingen forstår meg», hvisket Esben fortvilet til seg selv. Nærmest seremonielt, for denne klagesangen var blitt en fast rutine for den unge mannen, la han ansiktet i hendene.  Han var godt igang med andre gjentagelsesrunde av ritualet, som innebar å gjenta mantraet enda høyere, da han plutselig ble avbrutt av en høy og skingrende latter.

Ha ha ha!

En aldrende mann stakk hodet opp fra søppeldyngen. Det skitne ansiktet hans var tildekket med et stort glis. «Ha ha ha!» gjentok han, til Esbens store forargelse.

Den gamle mannen hadde et besnærlig utseende, med pistrete, hvite skjeggtuster, som poppet ut av haken som mose på et aldrende tre. Og aldrende var han vitterlig, et trekk som ble forsterket ved mannens krokete rygg som ble holdt oppe av en enda mer krokete pinne som ble brukt som stokk. Men det mest forunderlige ved denne gamle mannen var hans ansikt, som var helt fritt for rynker og hadde en gylden farve – det så nærmest asiatisk ut. Men asiatisk kunne han ikke være, for hans øyne var blå. Eller, riktigere sagt, øyet hans var blått, for han hadde konstant det ene lukket og stirret kun med det andre, som en fugl. I det mørke og tilsmussede ansiktet hans lyste dette ene øyet opp som selveste julestjernen. 

– Hva i huleste er det du ler av, din gamle gnom, brøt Esben ut, etter at han innså at det ikke nyttet å få ham til å fjerne seg ved irriterte blikk. Dette var en mann som ikke lot seg bli stirret i senk.

– Du bør heller klage, som jeg, så ille det åpenbart står til med deg, fortsatte han.

– Ha ha ha!, lo den gamle knoken, denne gangen noe lavere, men like hjertelig, før han satt seg ved siden av Esben på benken.

Uteliggeren stirret intenst på Esben med det ene øyet, før han begynte å mauvle på et smørbrød han fant i søppelet. Denne mannen er tydelig gått fra vettet, tenkte Esben for seg selv. Gamlingen tok opp en fillete sekk, og pekte på noen nedskrevne kråketær som leste «HARRY», mens han holdt den andre hånden på brystet. 

– Du heter Harry?, spurte Esben noe mindre irritert. 

Den rare nikket og tilbød ham en bit av det halvråtne smørbrødet, et tilbud som ble avvist høflig. Av en eller annen merkelig grunn han selv ikke kunne forklare opplevde Esben raskt en fortrolighet til oldingen, der han satt stum og dum, som et barn. Den unge bestemte seg for å åpne seg om sitt livs fortvilelser. Det var jo tross alt derfor han hadde satt seg ned.

– Du forstår, begynte Esben, jeg er så inderlig misforstått. Hele samfunnet vi lever i er gjennomsyret av ondskap og urettferdighet, og familien min er ikke noe bedre enn de andre.

Tåpens blikk inbød Esben til å fortsette å snakke om seg selv.

– Hvorfor er det ingen som forstår at vi er på randen av stupet? Miljøet er i fare slik mennesket ødelegger det! Og det patriarkalske samfunnet vi lever i er giftig! Ikke minst misbrukes mennesker av det kapitalistiske systemet. Det er tross alt derfor du lever på gaten som en boms. 

Den gamle hunden så forundret ut over valpens bekymringer. Nå hadde Esben fått blod på tann, og klarte ikke å stoppe sin selvmedlidende tale.

– Det verste er at min far ikke var noe bedre. En skikkelig kapitalist, var han. Familien min ønsker å hedre hans minne etter han døde i fjor, men innerst inne går jeg og skammer meg over ham, fortsatte han.

Reaksjonen fra Harry forferdet Esben til å bli helt stum. Uteliggeren satte i et gapskratt som overgikk alt det Esben noen gang hadde hørt. 

HA HA HA!

Den gamle klarte ikke å gi seg. Lattertårer rant fra hans ene øye, mens han holdt seg for magen. Esben hadde aldri blitt så fornærmet i hele sitt liv, og reiste seg opp. 

– Jeg visste at du var en gærning, sa Esben, før han indignert rettet snuten hjemover. 

[Fortsettelse følger…]