12 komponister som trosset efterkrigstidens modernistiske jernteppe

Publisert 21. oktober 2021 av

Det kan være vanskelig å forestille seg utfordringene knyttet til å være klassisk orientert efter andre verdenskrig. Modernismen var i vinden og brettet seg så og si ut som et jernteppe over Europa, diktert av avantgardistene på østkysten i Amerika.

Det Arnold Schönberg skrev i et krigersk øyeblikk i 1914 om Bizet, Stravinsky og Ravel hadde blitt virkelighet:

«Nå kommer oppgjørets time! Nå skal vi slavebinde disse middelmådige kitschhandlerne og lære dem å akte den tyske ånd og tilbe den tyske Gud.»

Det var nettopp de tyske ideene om originalitet, interesseløshet, og det supersanselige som regjerte i Vesten i efterkrigstiden. Retorikken mot de klassiske var nådeløs, noe som har sørget for at mange har kommet i skyggen av tidens formalister og fanatiske fanebærere for «den sanne kunst».

Men selv om mange skiftet ham, var det noen få som ikke lot seg slavebinde. Vi vil herved presentere et knippe komponister som, til tross for tidsånden, lavet melodisk og romantisk musikk for orkester i efterkrigstiden. Hver og en er representert med et verk komponert mellom 1945 og 1980.

Richard Strauss

De fire siste sangene (1948)

Richard Strauss i 1904. Foto: Edward Steichen.

Det er umulig å ikke ta med bautaen Richard Strauss som fosset freidig frem som Wagner-modernist i sin ungdom, for så å tilbringe voksne år i kitschens drømmeverden. I De fire siste sangene slår Wiener-komponisten et siste slag for romantikken og her er siste sats verdt å fremheve. Im Abendrot handler om et gammelt ektepar som vemodig, men fattet, vandrer inn i solnedgangen i det de spør seg: «Er det kanskje dette som er døden?»

Sangen minner stykkevis om hans opera Arabella og ender med de uforglemmelige klarinettonene som må sies å være Strauss’ farvel til livet.


Hans Pfitzner

Kantaten Urworte Orphisch (1948-49)

Hans Pfitzner i c. 1910. Foto: Wanda von Debschitz-Kunowski.

Efter krigen og de alliertes bombing var den tyske komponisten Hans Pfitzner hjemløs og mentalt redusert. Før han døde på et gamlehjem i Salzburg, komponerte han kantaten Urworte Ophisch basert på et dikt av Goethe. Stykket er høystemt og slekter på requiemet til Johannes Brahms. Som uttalt anti-modernist, i tillegg til å være kritiker av nazismen under krigen, møtte Pfitzner på mye motstand. Nasjonalsosialistene vurderte dessuten hans gammelmesterlige musikk som uegnet til propaganda og i eftertid har han måttet lide under et nazi-stempel som han kun fikk fordi han var utøvende komponist i Tyskland på 1940-tallet.

Av andre verk er Pfitzners romantiske kantate Von Deutscher Seele å anbefale.

Aram Khatsjaturjan

Baletten Spartakus (1954)

Aram Khatsjaturjan sammen med sin kona Nina Makarova, som også var komponist. De skrev flere verker i lag. Foto: Rob Mieremet / Anefo, Wikimedia commons.

Noen musikkstykker har noe umiddelbart gjenkjennelig ved seg og kanskje det aller beste eksempelet på dette er Adagio for Frygia og Spartacus fra denne balletten. Kanskje tenkte du det allerede første gang du hørte den: hvor har jeg hørt dette før? Men dette verket er mye mer enn én melodi. Det forteller historien om den romerske gladiatoren Spartakus og hans slaveopprør omkring 100 år f.kr. Med dette i minne blir åpningen av balletten med bruk av kor sammen med orkesteret ekstra virkningsfullt. Musikken er uhøvlet melodisk — et særtilfelle i sin tidsepoke. Denne balletten fortjener aktelse på linje med Tsjaikovskijs Nøtteknekkeren.

Ralph Vaughan Williams

Symfoni Nr. 9 (1957)

Ralph Vaughan Williams i 1954. Ukreditert pressefotografi. Rettigheter falt i det fri.

For mange er Vaughan Williams fortsatt et ukjent navn og det skyldes i hovedsak at han var kommet til å komponere på feil klode. Hans siste symfoni utkom på et tidspunkt da romantisk musikk knapt var å finne andre steder enn i Hollywood. Dog «romantisk» er kanskje ikke den beste betegnelsen for Symfoni Nr. 9. Stykket åpner dramatisk, inspirert av Matteuspasjonen til Johann Sebastian Bach og romanen Tess av slekten D’Urberville av Thomas Hardy. Sammen med Londonsymfonien tilhører dette noe av det beste fra Vaughan Williams, som anså sin venn og kollega Gustav Holst for å være sin viktigste inspirasjonskilde.

Dmitrij Sjostakovitsj

Symfoni Nr. 11 (1957)

Dimitri Sjostakovitsj i 1950. Foto eies av: Deutsche Fotothek.

Sjelden åpner en symfoni med en adagio, men det gjør Sjostakovitsjs ellevte. Den handler om vintermorgenen i 1905 da arbeiderne gikk i protesttog i St. Petersburg hvor flere ble massakrert av tsarens soldater. Den krigerske bruken av pauker og trompeter i annen sats skildrer sammenstøtene som fant sted og her bruker Sjostakovitsj elementer fra et av hans tidligere korverk. Utover dette er melodier i symfonien hentet fra folketoner og revolusjonssanger. Resultatet er et mesterverk som i tredje sats serverer lytteren et av høydepunktene i musikkens historie.

Skal man takke regimet for alle de søvnløse nettene det må ha påført Sjostakovitsj? På en annen side er det viktig å huske på at respekten for klassisk kultur var større i Sovjet, og at Sjostakovitsj ble regnet som folkehelt efter Stalins død. Russerne led riktignok under det kommunistiske jernteppet, men i Vesten led man ligedan under modernismens.

Francis Poulenc

Operaen Karmelitternonnene (1957)

1930: Francis Poulenc og cembalisten Wanda Landowska, som han samarbeidet med ved flere anledninger. Foto eies av: Bibliothèque nationale de France.

Akkurat idet musikalen helt sikkert hadde erstattet operasjangeren for godt, kom denne klassiske operaen av en i dag nokså ukjent komponist. Melodisk fra første strofe, beviser den for alle at det klassiske formspråket ikke er tidsavhengig men kan dukke opp igjen når man minst venter det.

Operaen forteller om to valg og to tragedier. Den første om Cosette, som av mystiske, sjelelige årsaker forlater sin borgerlige familie for å gå i kloster. Den andre finner sted under den franske revolusjon i nonneklosteret, og handler om hvordan Cosette og de andre nonnene tar avgjørelsen om å ofre sine liv for troen.

Allan Pettersson

Symfoni Nr. 7 (1966-67)

Allan Pettersson. Foto: Gunnar Källström.

I motsetning til sin kollega Lars-Erik Larsson, skrev Gustaf Allan Pettersson aldri det éne musikkstykket som ble spilt ihjel på radioen, men hvem vet, det kan enda skje og da er hans syvende symfoni en god kandidat. I tillegg til å være vidunderlig melodisk har stykket en lang og dramatisk oppbygning mot et crescendo av “skorrande strengar” som får det til å gå kaldt nedover ryggen på én.

Pettersson komponerte hele sytten symfonier og nesten utelukkende i én sats, noe som gir musikken en styrket helhetsfølelse. Hans åttende og niende er også å anbefale.

Georgij Sviridov

Snestorm-suiten (1974)

Georgij Sviridov. Foto: ukjent fotograf, Wikimedia commons.

Dette er en av de mange skjulte perlene fra russisk kultur. Sjelden har vel en samling musikkstykker vært av så uforglemmelig karakter som Snestorm-suiten til den sovjetiske komponisten Georgij Vasiljevitsj Sviridov. Her blir man helt uforskammet servert den ene plystrevennlige tonerekken efter den annen og man spør seg hver gang: «har jeg ikke hørt denne melodien før?» Det er nesten merkelig at denne tonalitetens mester, som var samtidig med Sjostakovitsj, ikke er mer kjent.

Suiten er basert på Sviridovs musikk til en filmatisering av Aleksandr Pusjkins novelle med samme tittel. Av andre musikkstykker er hans korverk Reveille å anbefale.

Henryk Górecki

Symfoni av sorgfulle sanger (1977)

Henryk Górecki i 1993. Foto: Lech Kowalski & Włodzimierz Pniewski, Wikimedia commons.

Stykket begynner forsiktig og gjentagende, men la ikke det forhindre en gjennomlytting, for med stor sannsynlighet vil du ta med deg annensatsen for resten av livet. Goreckis tredje symfoni handler om moderskap og sørgende kvinner, men det representerer også et markant skifte for den polske komponisten, som i utgangspunktet var en ordinær formalist. Med Symfoni av sorgfulle sanger tok Gorecki steget inn i minimalismen og det melodiske, noe som sørget for at stykket oppnådde popularitet av det sjeldne slaget for klassisk musikk.

Arvo Pärt

Fratres (1977)

Arvo Pärt med sin kone Nora Pärt i 2012. Foto: Rene Riisalu, Wikimedia commons.

Tilhører man den yngre generasjon og lytter til Arvo Pärts Fratres for første gang, vil man uvilkårlig tenke på Max Richter. Noen har sikkert også fått med seg at stykket brukes i filmen There will be Blood av Paul Thomas Anderson. Pärt var ikke spesielt kjent utenfor Estlands grenser før han på 70-tallet orienterte seg vekk fra det atonale og ble såkalt minimalist. Fratres (eller Brødre) var blant de første stykkene han skrev i den såkalte tintinnabuli-stilen. Under arbeidet skal Pärt ha sagt at «det umiddelbare og det evige kjemper en stadig kamp i oss… dette er årsaken til alle våre selvmotsigelser.»

Philip Glass

Operaen Satyagraha (1979)

Philip Glass i 1993. Foto (beskåret): Pasquale Salerno.

Det merkelige med Philip Glass er at man kan lytte til musikken hans langt og lenge… før man plutselig oppdager at det hele tiden har vært «hakk i platen». Glass er minimalismens mester og Satyagraha hans minimalistiske mesterverk. Operaens tittel betyr «å holde fast ved sannheten». Den er skrevet på noe så sjeldent som sanskrit og tar for seg Mahatma Gandhis tid i Sør-Afrika. Annen akt er verdt å merke seg som noe helt spesielt og hypnotiserende vakkert. 

Krzysztof Penderecki

Julesymfonien (1979-80)

Krzysztof Penderecki. Foto: Mirosław Pietruszyński, Wikimedia commons.

Har man lyst til å komme i julestemning i år er det på tide å stifte bekjentskap med den polske komponisten Penderecki og hans andre symfoni. «Julesymfonien» som den kalles, er lumsk som en stormende vinternatt, men tar lytteren med på en reise gjennom flere sublime og forløsende øyeblikk. Før Postmodernismen var Penderecki kjent som avantgarde-komponist, men med Julesymfonien vendte han seg mot et mer romantisk uttrykk.

Dette er ikke et verk for den grådige. Utvis tålmodighet og stykket vil vokse på deg for hvert eneste gjenhør.

***

Leseren legger kanskje merke til at det ikke er noen filmkomponister å skue på denne listen. Det skyldes at vi har ønsket å fokusere på musikk skrevet for orkestersalen, da denne var spesielt utsatt for modernismens jernhånd i efterkrigstiden.

Med et skråblikk på kunstverden undrer jeg meg innimellom hvilken fremtid det klassiske maleriet har i denne verden. Det har ...
Det ser ut til at trenden blant filmkomponister i dag er å gå den mer klassiske vei, med hyppig bruk ...
Historiefortelling kan være utspring til en rekke idéer, blant annet en litt skummel amerikansk oktober-høytid… I løpet av det siste ...