Julesagaen om Esben Skrunde | Kapittel 19: Avisoppslaget

Publisert 19. desember 2020 av

Kapittel 19: Avisoppslaget

Esbens ansikt ble rød som et markjordbær da Mona kom med den høyst uventede bekjennelsen. «Nå er det bare deg for meg, Esben». Ordene lød som et gjentagende ekko i hans hode, og i et lite øyeblikk klarte han ikke å rokke ved sin kropp. Han bare satt der rett opp og ned og så løst ut i luften med et drømmende uttrykk. Mona tittet ned på sine føtter og prøvde iherdig å legge slør over sin egen rødming som hadde lagt seg som en frostskade på blåmeisens kinn. De satt slik en stund før Esben brøt stillheten: 

– Mona. Du har vært åpen med meg. Det er på tide at jeg er det tilbake. 

Den lille fuglen så undrende på ham. 

– Historien om din families forretning, og savnet du bærer etter dem, varmet meg å høre. Men lykken den gav kom også med en dyp frustrasjon over min egen. 

– Hva sier du Esben, spurte den fagre, og satt seg nærmere, for den brennende trangen til å hjelpe sin nye livsledsager i nød var så sterk at hun hadde begynt å kjenne på en magnetisk kraft mot hans legeme. 

Esben trakk pusten dybt før han fortsatte: 

– Det siste året har jeg levet under en gigantisk stor sky av skuffelse.

– Har din familie også opplevet undergang, spurte Mona. 

– Nei. Eller jo. Men ikke på samme måte som din. Min familie har vært gjennom en mental undergang. Faren min … det er han som har kastet mørke farver på tilværelsen. Faren min er død, og alle i familien hyller ham som om han var en helt. Men hva har han egentlig gjort som er beundringsverdig, lurer jeg på. Alt jeg får til svar er floskler.

Esben merket at han begynte å svette, uten at han visste hvorfor.

– Min far må ha manipulert alle – ja, til og med min gode søster, hvis intelligens stadig overrasker – til å bli med på kapitalismens karusell, der penger måler all suksess. Det virker ofte som at det bare er jeg som vet om hvilken kjeltring han egentlig var. 

Mona rykket tilbake med overkroppen, og så på ham med et forknytt blikk. 

– Esben…, begynte hun. – Noen ganger handler det bare om å tilgi dem man elsker for sine ugjerninger. Det er det jeg håper på at min familie skal gjøre med meg: Å ta meg tilbake etter å ha vært på rømmen med en forfører hvis ideer ikke stemte overens med verdenen jeg kom fra. Jeg trodde jeg opptrådte voksent i en rebelsk handling. Der tok jeg feil. Kan ikke du se dine foreldres feil for det de er, og ty til en slags aksept istedenfor å vende dem ryggen? 

Esben akket seg. Hvorfor måtte det hun sa høres så riktig ut, tenkte han bittert. Heldigvis klarte han fortsatt å la fornuften tale. 

– Mona, du skjønner ikke alvoret i dette! Aner du hvor mange mennesker som er blitt skadet som følge av dette tankesettet? Verden har ikke behov for flere overfladiskheter. 

Esben kunne se at Monas tidligere melankoli hadde gjennomgått en forvandling i løpet av bare få sekunder. Nå var tårer blitt til kløende frustrasjon. 

– Den eneste grunnen til at faren min hylles er at han tjente penger gjennom å utnytte andre, fortsatte Esben. – Det finner jeg meg ikke i! Tenk om den dresskledde helten som reddet familien din bare skulle brydd seg om penger? Vi trenger handling. Vi er nødt til å forbedre verden.

Med ett kunne de begge høre en lyd, og den hete diskusjonen ble avstumpet av Harrys lette, skranglete føtter som traff bakken rett fremfor dem. Han hadde hoppet ut av søppelbøtten, og i hendene bar han på et gammelt avisutklipp, som han slang bestemt på bakken med forsiden opp. Så gav han et lite nikk og så dem begge innstendig inn i øynene før han smatt til side og forsvant for begges åsyn. Mona gispet. 

– Der er han! Dét er den gode mannen som reddet min familie!, skrek hun ut i en forskrekkelse som overrasket henne selv så meget at hun måtte tok seg til munnen. 

I det øyeblikk var det som om Mona kunne kjenne på den isende kulden som steg opp i Esbens kropp. Ansiktet hans må ha vært hvitere enn sneen på bakken da han tok seg til munnen og så på Mona med store, ville øyne.

 «Shippingmogul Olav Skrunde er død. Efterlater seg et businessimperium» stod det på forsiden, under bildet av en gråhåret mann med et rolig smil.  

– Hva er galt, Esben? Kjenner du denne mannen?, spurte hun inngående.

Mona plukket opp avisen og tok til å lese artikkelen med tårer rennende ned sine kinn. 

– Oppslaget er over et år gammelt. Tenk at jeg ikke har visst at dette fantastiske mennesket har dødd. Men… Skrunde… Er ikke det ditt etternavn?

Mona fikk ikke svar på sitt spørsmål. Det eneste hun så fremfor seg nå var en likblek, skjelvende unggutt. 

– Jeg … beklager, stotret han frem. 

– Beklager, men jeg må gå! 

Så sprang Esbens kropp av gårde i en fart Mona aldri hadde sett lignende til. Den observante kvinnen tittet på bildet av den avdøde velgjøreren, la to og to sammen og smilte.

[Fortsettelse følger…]

Nicholas Boys Smith er utnevnt av boligminister Robert Jenrick til leder for en ny kommisjon som skal sikre at fremtidig ...
Nattens presidentvalg i USA er et valg over hvilken arkitektonisk retning Amerika skal ta. Hvis Donald Trump vinner valget, vil ...
Mørket begynner å gå i dvale. Lyse dager er kommet for å bli, og fuglene feirer hver morgen med sin ...