Erotisk frustrert: Mellom indignerte incels og frigide feminister

Publisert 30. mars 2020 av

«Erotisk frustrert?» spør du, «går det ikke bare an å være ‘seksuelt frustrert?’» Kåtskap som flommer opp som bølger i kroppen, og som ikke får sitt utløp er noe vi alle kjenner på fra tid til annen, i den grad vi er levende, pustende vesener, med uvegerlige biologiske drifter. Analogt med kåtskap er sult og tørst, som utgjør andre livsnødvendig drifter i kroppen, og de intense følelsene forbundet med dem stilner ikke med mindre de får tilgang på objektet for sin streben: mat og vann. 

Så kan man hevde så lenge man får tilgang på mat, vann og sex – at man «får seg no’» i ordets mange forstander – så vil sult, tørst og kåtskap bli mettet, og frustrasjonen vil fordufte. Så enkelt er det dog ikke. For vi mennesker hører ikke bare til naturen, men til kulturen, og ikke bare til kulturen som sådan, men til en bestemt en. Erotisk frustrasjon heller enn seksuell frustrasjon, er et ubehag som eksisterer; ikke bare i individuelle kropper, men også på et samfunnsmessig plan. 

Vi kan alle kjenne på denne frustrasjonen, men det betyr ikke at den har sitt opphav i enkeltes kropper eller sinn, men i kulturen. Kåtskap er kanskje den erotiske frustrasjonens naturlige korrelat og nødvendige forutsetning, men er langt fra tilstrekkelig for å forklare sistnevnte som fenomen. Jeg vil nå presentere tesen om erotisk frustrasjon og argumentere for viktigheten, kanskje til og med nødvendigheten  av denne typen frustrasjon i våre liv, samt diskutere de to fiendene som står i veien for erotikkens videre vekst og utfoldelse: De indignerte og De frigide.

– Der vi er forbannet og velsignet med seksuell drift (les; kåtskap!) som vi deler med de andre dyrene, er vi også dømt til å være kulturelle dyr, skriver Dag August Schmedling Dramer. Illustrasjonsbilde: «Den hellige Teresas ekstase» (1647-1652) av Bernini. Foto: Vassil.

Systemer og Sex

La oss ikke lure oss selv; sex er like viktig for oss som enkeltmennesker som det er komplekst som allment fenomen. Det er ikke én ting, men svært mange, og kan dermed bli forstått på mange måter. Det finnes nemlig flere systemer å tenke gjennom når det kommer til sex og samliv, og to av dem hinter jeg til i tittelen: feminisme og inceltenkning. 

Begge, hvis vi ser på deres mer ekstreme manifestasjoner, kan sies å befinne seg totalt på viddene hva misforståelsen av et av de viktigste tingene i våre liv angår. For sex for det menneskelige dyr, handler ikke bare om biologisk reproduksjon, ei heller om utnyttende maktstrukturer, men om lengsler, håp, forventning, nytelse og kurtise

Der vi er forbannet og velsignet med seksuell drift (les; kåtskap!) som vi deler med de andre dyrene, er vi også dømt til å være kulturelle dyr. Med noen hederlige unntak, må ikke våre fettere og kusiner i dyreriket lære seg å ha sex; det kommer naturlig for dem. Homo sapiens derimot, må lære oss å ikke bare være seksuelle, men erotiske. Problemet er bare at vi lever i en tid som har forsømt sin rike erotiske arv, med intens erotisk frustrasjon, seksuelle spenninger, gjensidige misforståelser og melankoli som følge.

– For incelsa finnes naturens rå, brutale urettferdighet over alt, og man kan ofte skylde på de intetsigende unge kvinnene for at de ikke har reflektert mer over sin naturlige, nå høyst privilegerte posisjon som utvelgerne, skriver Dag August Schmedling Dramer. Illustrasjonsbilde: «Den bitre drikken» (1636/38) av Adriaen Brouwer.

De indignerte

La oss begynne med incelsa. «Incel» er en tankeretning som oppstod via visse nettfora så tidlig som på 1990-tallet, men som har fått kraftig økt oppmerksomhet i senere tid grunnet assosiasjonen til det såkalte «Dark Web», en samlebetegnelse på suspekte, høyst radikale nettsteder der de mørkeste delene av den menneskelige psyke får sine utløp. Incel-begrepet eksploderte ut i fjor på sosiale medier, og ble etablert på folkemunne da de kontroversielle sakene om 4chan, 8chan og infinitychan (ekstremistiske nettfora som ble gjort ulovlig grunnet deres radikale innhold og forbindelse til massedrapsmenn) ble rullet ut i pressen. 

Incel-fenomenet begynte dog mer gemyttlig, og var opprinnelig ment som en arena der introverte usikre menn kunne stille spørsmål til de daværende kvinnelige medlemmene av gruppen, som kunne gi dem svar, råd og oppmuntringer. Begrepet står da for «involuntary celibate», altså ufrivillig sølibat, og betegner en tilstand som mange unge menn mener de er i, en tilstand uten sex og nærhet som de ikke har valgt selv. Incel-fora er hovedsakelig nettbaserte, og klisjeen, som har en del sannhet i seg, er at de hovedsakelig fortsatt består av unge menn med mye fritid som bruker mye av denne tiden på nett, og som får ut sin frustrasjon ved å lage teorier om hvorfor de har det som de har det. Fra en relativt uskyldig tidlig fase utviklet dog begrepet seg, og fikk mer uhyrlige og eksplisitte former da en college student i Toronto – en selvproklamert incel – kjørte en van inn i en folkemengde bestående av andre studenter, og endte opp med å drepe to mennesker i april 2018. 

Incelbegrepet foldet seg dermed ut på den samfunnsmessige scenen, og politikere, kommentatorer, og kulturpersonligheter kunne mene noe om fenomenet. Problemet var bare at mange av dem ikke var unge menn. Ei var de fleste av dem, med noen hederlige unntak, i besittelse av nok innsidekunnskap om den måten incelsa tenkte på; de rammeverkene de tenker gjennom. I dette tilfellet er rammeverket en merkelig kombinasjon av evolusjonsteori og science-fiction. 

I et nøtteskall kan incelsa sies å skylde på kvinner når det kommer til deres mangel på sex. Kvinner vil ikke ligge med dem. Hvorfor? På grunn av Darwins teori om «seksuell seleksjon». Seksuell seleksjon handler i grove trekk om at når «naturlig seleksjon» er overstått (altså at du rent fysisk overlever) så går utvelgelsen (altså hvorvidt du får spredd dine gener videre eller ei) på hvem som velger deg som partner; det handler altså om attraksjon. Etter p-pillens (og andre former for prevensjon) inntogsmarsj på 1970-tallet, i kjølvannet av den seksuelle revolusjon, fikk kvinner (gudskjelov) langt mer frihet når det kom til alle plan av sin seksuelle utfoldelse. Sex handler ikke da lenger (utelukkende) om forplantning lenger, men de biologiske driftene er der fortsatt, og det har eksistensiell innvirkning på det levde livet til incelsa, som kjenner på den evolusjonære lidelsen ved å bli valgt bort seksuelt, i en verden der de naturlige drivkreftene er like sterke som før, men der sex ikke lenger (nødvendigvis) får avkom til følge. 

Kvinner kan nå velge de seksuelle partnerne de vil uten de klassiske eksistensielle konsekvensene, og de velger ikke incelsa, for å si det sånn. 

For å forstå dette evolusjonære fenomenet i et komplekst, moderne samfunn, tar incelsa i bruk ideer hentet fra , evolusjonspsykologien, zoologien, og etologien (studiet av dyrs atferd i deres naturlige omgivelser) ofte uten å være klar over dette selv. De blander begreper fra populærkulturen (som stereotypen at alle kule gutter på High school heter Chad og alle de kule jentene heter Stacey) med atferdsanalytikken som brukes om andre arter (som ulver og deres sosiale hierarkier) og lager sine egne kategorier: De som får seg no’ er «alfahanner og alfahunner» (Chads & Staceys) og de hadde, i mer «naturlige» omgivelser, fått spredd sine gener. «Betaene» er stereotypiske nerder som spiller sjakk hele dagen, og ikke på overflaten viser interesse for dating; ehem, jeg mener parring. De heter gjerne John og Becky, og er under Chad og Stacey på rangstigen. 

Og her kommer vi til kjernen av rammeverket: Alt handler om natur, utvelgelse, biologiske drifter og hierarki. Hierarkiet er gitt av naturlover, og det eksisterer i kulturen, samme hvor mye vi tror det ikke gjør det. For incelsa finnes naturens rå, brutale urettferdighet over alt, og man kan ofte skylde på de intetsigende unge kvinnene for at de ikke har reflektert mer over sin naturlige, nå høyst privilegerte posisjon som utvelgerne.

– Problemet nå er at feminismen er blitt en like stor ideologi som de undertrykkende ideologiene den opprinnelig hadde som sin misjon å kritisere, og, i kraft av å være en ideologi, skjuler dette faktum fra seg selv, skriver Dag August Schmedling Dramer. Illustrasjonsbilde: «Sittende ung kvinne» (1892) av Edvard Munch.

De frigide

Nå til feministene. Feminismen som retning er vanskelig å definere, da «den» mer kan sies å være et paraplybegrep med mange underliggende begrep og ideer knyttet til seg heller enn én koherent bevegelse. Sentral er dog ideen om at kvinner og menn skal behandles likt for loven, noe vi ser i den viktige debatten om «lik lønn for likt arbeid» som har rast i de senere år. 

Men det er ikke bare likestilling overfor loven feminister helt siden suffragett-bevegelsen på starten av 1900-tallet har kjempet for, men for gjensidig respekt, verdighet og forståelse fra samfunnet rundt, et samfunn der kvinner alltid har utgjort omtrent halvparten av sjelene. En kulturell så vel som politisk bevegelse som har frigjøring som sin hovedparole. Feminismen har vært, og fortsetter å utgjøre, en av de desidert største bevegelsene og kulturkreftene i vår tid, og godt er det. Det som ikke er godt er når den (og jeg har allerede problematisert forsøket på å kalle det en «den») blir så stor, så altomfattende og altoppslukende at den truer med å pervertere deler av kulturen som ikke hadde behøvd den form for moralisme. For eksempel datingliv og erotikk. 

Feminismen fikk et venstrepolitisk oppsving etter 1968-revolusjonen, og har siden den gang i hovedsak blitt forbundet med venstresiden, og dens politiske syn på seksuell revolusjon. Med de begrepsmessige verktøyene til tenkere som den franske filosofen og kulturkritikeren Michel Foucalt, skjøt feminismen fart ut i kulturosfæren og kunne snakke om «ideologisk» så vel som «politisk» maktkamp, om psykisk så vel som fysisk undertrykkelse, om skjult versus åpen vold, og om diverse lag av subvertering vi må artikulere for å bryte oss fri fra de mange lagene av undertrykkelse kvinner er utsatt for.  Problemet nå er at feminismen er blitt en like stor ideologi som de undertrykkende ideologiene den opprinnelig hadde som sin misjon å kritisere, og, i kraft av å være en ideologi, skjuler dette faktum fra seg selv.  

Patriarkatet er ideen om at samfunnets mange komplekse strukturer opprettholdes på en slik måte at menn befinner seg i maktposisjoner, på bekostning av kvinnens utfoldelse. Patriarkat kommer fra gammelgresk og betyr bokstavelig «fars-styre», og handler om at mektige, gjerne eldre menn, i kraft av de iboende korrupte tradisjonene de og resten av samfunnet er en del av, på underkastende vis opprettholder sin makt. Dette speiler (og delvis fortsetter å speile) seg på alle nivåer av samfunnet, og det på tidvis subtilt vis. 

I den klassiske husstanden er kvinnen, slik Simone de Beauvoir så skarpt poengterte på 1940-tallet, avhengig av mannen i nesten alle av samfunnets dimensjoner; med tanke på alt fra ressursbruk, til det offentlige rom der hun må be autoritetspersoner om lov om å tale, så vel som på soverommet, der mannen kan hevdes å så og si, «eie kvinnen» slik han nærmest i praksis eier henne ellers ved at hun i sin tur ikke for lov til å eie noe som helst. Og grusomt nok finner undertrykkelsen også sted i våre egne sinn. 

Etter Freuds introduksjon av det underbevisste, og videreutviklingen av dette begrep, så ser vi hvordan makt og undertrykkelse kan «internaliseres» på en slik måte at subjektet selv ikke er klar over at det er undertrykt. Dette har vært en svært viktig del av feminismens misjon: å frigjøre enkeltkvinnen, så vel som kvinnen som sådan, og dermed også resten av samfunnet (for menn og barn vil selvsagt også profittere på den voldsomme mengden energi og kreativitet som slippes løs i kultur og arbeidsliv når 50 prosent av befolkningen endelig får bidra).  Som er populært (og viktig) å si, er vi kommet en svært lang vei siden begynnelsen av feminismen på slutten av 1800-tallet, og til i dag, og vi har fortsatt en vei å gå. Men vi må passe på å gå riktig vei. #metoo-bevegelsen utgjorde etter min mening er vannskille som vitner om feminismens kontemporære dekadanse. 

Problemet var ikke at metoo gikk for langt, for det å felle maktmenn som Weinstein & Co. kan ikke gjøres uten store opprop, folkebevgelser eller synliggjøring på et kollektivt plan; problemet var snarere at metoo, i sin opphissethet, gikk ut over sitt opprinnelige domene, begynte å si ting om folks datingliv og blande seg i privatpersoners erotiske væren som gikk helt over styr. 

Unge, sensitive kvinner som slukte de enklere delene av metoo-budskapet rått, begynte skamløst og uten tanke å bryte rettsstatens grunnprinsipper, og henge ut folk i de sosiale mediers offentlige gapestokk. Min personlige favoritt var da den amerikanske komikeren og kulturpersonligheten Aziz Ansari – etter alt å dømme en sympatisk og lite manipulerende person – ble hengt ut i sosiale medier av en kvinne han hadde datet grunnet hans fomlete forsøk på oralsex kvelden før. Det er en nærmest kategorisk forskjell på Weinstein og Ansari; på sex tvunget frem med makt og manipulasjon, og klein sex med en person du (kanskje) er keen på. 

Metoo-bevegelsens mer ekstreme varianter, med feminismens tunge ideologi i bakgrunnen, økte dermed spenningsnivået betraktelig når det kom til den allerede anspente relasjonen mellom kvinner og menn, som speiler seg spesielt i min generasjons (de såkalte «millenialene») forvirrede datingliv. Hva er det så incels og #metoo-kvinnene har til felles; hva er det søsterskapet deler med gutta som liker å jazze? Hva i all verden kan deles av locker-room gjengen og de forurettede unge damer, på et individuelt så vel som kollektiv plan? Jo, det kan jeg si i to deskriptive ord, etterfulgt av to normative: God sex; hvordan ha det?

– Vi lever i et seksuelt samfunn, og ikke i et erotisk et, og det er akkurat det som er problemet, skriver Dag August Schmedling Dramer. Illustrasjonsbilde: «Sovende hermafroditt» av ukjent skulptør. Foto: Jastrow.

Sex og Samfunn

Som Jakob Semb Aasmundsen er inne på i sin nylig publiserte debutbok Fri? : Fanget i en seksuelt frigjort tid, så er det store spenninger i vår ungdomskultur hva sex og samliv angår. Og selv om jeg ikke er enig med ham i alt, ei heller nødvendigvis måten han legger frem sitt stoff på, så er det paradokset han påpeker, høyst reelt. På den ene siden skulle muligheten for å finne en partner både seksuelt og romantisk være enorme; at vi endelig er kommet til det punktet i vår sivilisasjons utvikling der vi kan senke skuldrene ettersom alle våre erotiske behov skulle kunne dekkes nærmest umiddelbart. På den ganske andre, viser livets brutale virkelighet seg fra sin mest frustrerte kant, når vi etter en date, en lengre flørt, eller et seksuelt møte, lurer på hva i all verden det var som skjedde? Likte hun meg ikke, egentlig da? Hva var det jeg gjorde feil? Gjorde hun noe feil? Kanskje feilen snarere oppstod mellom oss, i dette levende rommet vi kaller kultur? 

Det er akkurat det jeg ønsker å hevde, for som Semb Aasmundsen er inne på, så lever vi ikke i et seksuelt frigjort samfunn i det hele tatt, vi lever i et seksuelt overmettet et.  Eller kanskje jeg skulle omformulere meg: vi lever i et seksuelt samfunn, og ikke i et erotisk et, og det er akkurat det som er problemet. Sex skriker ut til oss fra alle kanter; Kondomeriet-reklamer (noen av dem, særdeles estetisk oppegående) på hver nettside i VG og Dagbladet, bybildets promotering av klær, og til og med mat; og prikken over den såkalte i-en var i fjor sommer da Aftenposten – en avis som er kjent for å være mer alvorlig og mindre tabloid enn VG og Dagbladet – hadde et tykt A-magasin om SEX og hvordan sommeren påvirker fenomenet for diverse deler av befolkningen. A-magasinet opprettholdt et generelt og nokså karakteristisk profesjonelt nivå med grafer, statistikk, kartlegging og betraktninger fra fagpsykologien, men problemet var at det estetiske uttrykket til syvende og sist ga mer inntrykk av å være et stakkarslig forsøk på å få solgt mer aviser i sommervarmen, enn en voksen diskusjon av sex som fenomen. Og den modernistiske distansen gjennomsyret bladet, da diskusjonen som vanlig handlet mer om hvordan man kan få økt stimuli fra akten, eller snakke med partneren(e) om hvordan man kan prøve ut flere ting på soverommet, enn hva det egentlig er vi vil med hverandre, på et mer grunnleggende, mellommenneskelig plan.

Den modernistiske distansen

Det er ikke bare kunstsfæren, politikken eller popkulturen som en god stund nå er blitt gjennomsyret av det vi løst kan kalle «den modernistiske distansen›, for den har i lang tid også påvirket det erotiske liv; ja, opp til det punkt der vi kan snakke om det fullstendige fraværet av erotikk. Med den modernistiske distansen mener jeg tendensen til å ville distansere oss fra aspekter ved tilværelsen, for på den måten å takle den bedre. Dette er et paradoks, for modernismen er selv en kilde til fremmedgjøring. 

Modernismen dog, er kompleks, og både incel-kulturen og feminismen er delaktige i erotikkens premature bortgang, hver på sin måte, og spesielt gjennom deres mer ekstreme varianter, som kan sies å være tegn på en sykdom i kulturen; symptomer heller enn direkte årsaker. Som er kommentert til det kjedsommelige, men som vi sjelden klarer å gjøre noe med i våre faktiske liv, så lever vi i et bruk-og-kast-samfunn der varer og tjenester kan byttes ut så lenge de tjener sin nytte og/eller funksjon i våre liv. Alt fra møbler, matvarer, hvitevarer, hus og biler kan byttes ut, ettersom verdien deres ikke ligger nedfelt i tingene selv, men i deres bruksområder. 

Vi står i fare for å gjøre det samme med oss selv som mennesker, gjennom forflatende datingapper og skyhøye forventninger til våre romantiske og seksuelle liv. Men er ikke erotikken i seg selv noe som belemrer oss med for høye krav? Nei, erotikken er en del av den vestlige kulturarv, og har mer enn nok ressurser i sine mangefasetterte manifestasjoner til å takle seksuell frustrasjon, så vel som romantisk lengsel, og er faktisk syntesen av de to. 

Den modernistiske distansen er det som får oss til å ville se på den menneskelige tilstand gjennom forflatende ideologier som biologisk bestemte systemer, og naturlige hierarkier i incelsas tilfellet, eller skjulte maktstrukturer som man alltid må være på vakt for, i feministens tilfelle. Felles for både De indignerte og De frigide er en form for metafysisk pessimisme som gir seg til kjenne i deres nihilistiske tilskrivelse til ideologier som reduserer mennesket og den menneskelige tilstand til hjul i et evinnelig, apersonlig maskineri som vi har liten kontroll over. 

«Mistenksomhetens hermeneutikk» er et uhyre nyttig begrep lansert av den franske filosofen Paul Ricouer, som handler om at man leser en tekst eller budskap, med det som mål å skulle avsløre dens skjulte, underliggende motiver. Feminismen hadde hatt godt av å bruke sin kjære mistenksomhetens hermeneutikk på noe annet enn hvite menn som pusher femti for en gangs skyld, ved å vende den mot seg selv. Og incelsa, vel, de hadde hatt godt av å komme seg ut litt, ved å innse at de for eksempel er i besittelse av en fri vilje, og ikke bare er i naturens vold.

Illustrasjonsbilde: Utklipp av «Eros’ drøm» (1870) av Jules Louis Machard.

Eros’ tilbakekomst

Det er flere linjer med håp å spore, da Eros ikke er død. Vi maktet nemlig ikke å drepe ham, fullstendig, da han alltid befant seg i periferien av vår kultur. Vi må bare hente ham tilbake igjen. Nå har jeg snakket om erotikk lenge; hva er så fenomenet? 

Eros er navnet på den greske guden for romantisk kjærlighet, eller kanskje mer presist, intens, lidenskapelig begjær; han valgte visstnok ut sine ofre helt plutselig, og ble nok av grekerne mer sett på som en slags kåtskapens urkraft som hadde deg i sin vold, heller en romantisk higen vi lengtet etter, som Afrodite var herskerinne over. Dog skulle Eros gi navnet til et viktig prinsipp hos filosofen Platon, da det for Platon var slik at den erotiske higen kan være i stand til å peke oss i retning av det Skjønne; eller snarere, om ideen av det skjønne. Det var takket være Platons enorme innflytelse at Eros skulle bli til «begrepet eros», og dermed videreført i adjektivet «erotisk» og substantivet «erotikk.» 

I dag forbindes erotikk med romantiske, seksuelt pirrende ting som sexy undertøy og leketøy, konfekt, blomster; ja, alle klisjeene, men også til et mer generelt ideal om at sex aldri bare er sex, men ladet med mening, med kulturell betydning; noe som binder to (noen ganger flere) mennesker sammen på et dypere plan enn det ren stimuli kan gjøre. Dette kommer av diskusjonen i Platons dialoger, Lysis, Symposion og Faidros, der samtalepartnerne etter hvert kommer frem til at eros hverken er menneskelig eller guddommelig, men noe midt imellom, en slags kraft som binder mennesker sammen. 

Vi kan kjenne igjen skjønnhet i en konkret menneskelig kropp, som vi også kan bli pirret av, men eros driver oss fremover til å forsøke å kjenne igjen hva det er ved denne kroppen som er vakkert, for så å drive oss videre til ideen om det skjønne. Det blir klart at vi sjelden møter det skjønne uten kjennskap til konkrete, sansbare kropper, men disse kroppene peker videre mot noe mer opphøyet. Og det er her Platon kan fungere som et korrektiv mot den modernistiske distansen, ettersom vi, i det erotiske møtet, hvis vi er forsiktige, blir klar over at vi møter noe som går langt utover vår egen kroppslige stimuli. Platon er her den ene linjen, som fungerer som en livline inn til en annen, mer generell linje, som er Vestlig kjærlighetspoesi

Viktigheten av poesi

Fra Sapfo, til Shakespeare, fra antikken til renessansen, og fra renessansen til romantikken; fra Coleridge og Wordsworth til Blake, fra Austen til Wilde til Emily Dickinson;  hviler vi på en gigantisk bakgrunn av poesi, diktning, eksperimentering med språk og formulaiske krumspring, i et forsøk på å strekke språket til sine yttergrenser. Alt med det man kan kalle hyllesten av romantisk kjærlighet som mål. 

Et aspekt som ofte glemmes i forbindelse med viktigheten av poesi for våre romantiske liv, er den kristne tradisjonens rikdom. Den kristne mystikken, for eksempel, er i besittelse av et nesten drøyt erotisk språk, selv om objektet for lengselen ikke er et annet menneske, men Gud, Jesus, Det hellige.  Det er også et slektskap mellom den kristne mystikken og ridderromantikken, der den sistnevnte direkte fløt inn i, og ble inkorporert av renessansepoeter som Shakespeare, og som har hatt populærvitenskapelige gjenfødelser i Disneys udødelige klassikere som Snehvit, Tornerose og Skjønnheten og udyret. Naturlig nok leker Entangled og Frozen med sjangeren, men de kan takke sin egen magi for en ikke-ironisk appropriering av de ridderromantiske tropene de er avhengige av for å fungere. 

– Mennesker er noble dyr, hevder Paglia, i kraft av vår intense og livsbejaende streben etter å frigjøre oss fra vår overherskerinne, naturens, bånd, skriver Dag August Schmedling Dramer. Foto av Paglia: Greg Salibian.

Camille Paglia

Apropos populærkulturens bruk av (høy)kulturens eldre effekter, så har det seg slik at en høyst relevant og nyttig amerikansk kulturkritiker kan hjelpe oss i denne erotiske gjendrivelse; den skarpe kunsthistoriker og feminist, Camille Paglia. Paglia har i to generasjoner vært en sylskarp kommentator og observatør av tidens tilstand, og har befunnet seg i all slags kryssild opp gjennom på diverse debattscener, både i Statene og utenlands. Hun er uhyre vanskelig å definere, da hun er en «pro-sex feminist» som ikke identifiserer seg selv som kvinne, og som elsker de androgyne energier der det mannlige og kvinnelige blandes i ekstraordinære personligheter (som hun hevder er en del av nøkkelen til kreativitet) men som likevel er sterkt imot den nye identitetspolitikken, og kan nærmest si å hate delene av feminismen som ser på kultur og mening som «konstruert». Hun definerer seg ofte og med glede som tilhenger av venstresiden («I’m a social democrat») men kan bli sett på som en erkekonservativ når det kommer til kunst og kultur.

Paglia er kjent for kontroversielle utsagn som «hvis det var opp til kvinner, hadde vi fortsatt bodd i gresshytter» og «det finnes ingen kvinnelig Mozart fordi det ikke finnes noen kvinnelig Jack the Ripper». Slike utsagn blir ofte gjort om til sitater trukket kraftig ut av kontekst, og blir dermed måter Paglias meningsmotstandere lettere kan tale henne midt i mot, gjennom en form for reductio ad absurdum. Ofte blir hennes dybder og finere nyanser derfor oversett. I et grovt nøtteskall kan hun sies å mene at det maskuline og det feminine i høyeste grad finnes, nærmest som krefter i naturen, men at disse har spesifikke kulturelle uttrykk i forskjellige samfunn. Mennesker er noble dyr, hevder Paglia, i kraft av vår intense og livsbejaende streben etter å frigjøre oss fra vår overherskerinne, naturens, bånd. Vår konstante frigjøringskamp går nettopp gjennom kulturen, som med sin poesi, filosofi, kunst, vitenskap og teknologi lager en liten nisje av orden i et hav av kaos. Vi møter naturen ikke bare i stormer og naturkatastrofer, men i våre egne feilbarlige kropper ved sykdom, skader og død. Og ikke minst sex. Erotikk er vår måte å transformere de opprinnelige seksuelle lystene, som ingen av oss bestemmer oss for å ha, om til noe mer opphøyet, gjennom kulturen vi er en del av. Dermed får vi Romeo og Julie, Sapfo, folkeeventyr og ridderromantikk, og Alfred Hitchcocks magiske kvinner. 

Paglia mener at kvinner har det hun kaller “magi”, en form for ren, rå seksuell tiltrekningskraft, som kan bli bedre eller verre kanalisert av den gitte kulturen, og som det delvis er opp til enkeltpersonen å utvikle. Menn har ikke den samme magien, og kan knapt kjenne den igjen uten å ved å respondere på den; igjen gjennom kultur. Paglia mener at et stort tap har funnet sted ved at mannen ikke lenger får anledning til å kurtisere kvinnen, da mulighetsbetingelsen for denne sofistikerte formen for tiltrekningsstrategi (som mannen tar i bruk for å gjøre opp for sin mangel på “magi”) nå er ofret på “fremgangens” politisk korrekte alter. Et uskyldig offer for et ellers vel ment prosjekt.  Paglia elsker Instagram, men hater når det blir brukt dårlig, som når blaserte rumpebilder av lettkledde kvinner overstrømmer unge menneskers skjermer. Hun hevder at dette reduserer kvinner til “fertilitetsgudinner”, altså fruktbarhetsgaver til naturen bestående av rumper og lår, uten den indre magiens mystikk vi har brukt så lang tid i vesten på å utvikle. Rihanna er mer sexy i en utvasket hettegenser og et intenst blikk med tunge øyelokk, enn Kim Kardashian i full rumpefigur sett bakfra. Ikke rart unge mennesker har problemer med flørting, når dette er vårt kulturelle bakteppe! 

Filosofene 

Endelig er vi kommet til filosofiens bidrag, og avslutningsvis ønsker jeg å bringe opp flere punkter jeg mener kan være med på å underbygge De indignerte og De frigides to Systemer. Paglia utgjør en grei syntese av de to (selv om hun ikke er fagfilosof), og jeg har allerede vært innom noen sentrale skikkelser som Platon og de Beauvoir, men det er noen til. Faktisk så utgjør eksistensialismen, i hvert fall hvis vi ser på dens mest intense periode i etterkrigstiden, en hovedressurs som i høyeste grad kan brukes den dag i dag. 

Maurice Merleau-Ponty, venn og kollega av de Beauvoir har et uhyre soistikert syn på sex og seksualitet i sin fenomenologi, og det er synd at han ikke blir mer diskutert i.  Han argumenterer for at seksualiteten utgjør en form for «atmosfære», eller «stemning», som tidvis kan påvirke hele vår persepsjon av verden. Seksualitet bør ikke forstås som noe som kan reduseres til kroppslig stimuli, eller automatiske biologiske prosesser utenfor personens kontroll og fatteevne (les; incels), men som noe som er i besittelse av sin egen mening eller betydning; et sted mellom den rent biologiske kroppen med sine prosesser, og det abstrakte intellektet med sine kalkulerende bedømmelser. Seksualitet kan sies å utgjøre sin helt egen måte å være i verden på, og er i besittelse av sin egen «intensjonalitet». 

Intensjonalitet er et viktig teknisk begrep for at sinnet alltid er “om” noe; at det alltid har et innhold. Jeg elsker og hater alltid noen; tviler og tenker på noe … Og sånn er det med seksualiteten også. Dette utelukker forklaring gjennom referanse til biologiske systemer alene, men det utelukker også flørting og sex som utfallet av rasjonelle prosesser og bedømmelser. Noen ganger får man inntrykket av at kontemporære feminister i debatten rundt samtykke, ønsker å forfekte en form for hyper-rasjonell avtalestruktur der begge parter i sine separate sinn skal komme frem til et entydig svar på hvorvidt de har lyst til å ligge med den andre part, for så å la disse sinnenes beslutninger møtes i en form for intersubjektiv «avtale.» Merleau-Ponty’s fenomenologi, så vel som de Beauvoirs «tvetydighetens etikk», utelukker en slik form for rasjonalistisk pervertering av seksualiteten. En skulle tro at feminister, trent opp som de er i å kritisere skjulte maktstrukturer gjerne opprettholdt av abstrakt rasjonalisme (som menn i maktposisjoner ofte har misbrukt) kunne blitt tiltrodd mer skepsis mot denne formen for ideologisk konstruering. 

En annen ting Merleau-Ponty hjelper oss med, er å senke skuldrene når det kommer til selve sex-akten. Hans filosofiske fokus dveler ofte på innsikten at den levende menneskelige kropp har sin egen form for kunnskap om hvordan den skal handle i verden. Denne kroppen er ikke (bare) en biologisk maskin; den er faktisk deg! Vi ser intensjon og mening direkte i kroppslig atferd, i en utstrukket hånd, et smil, et kast med hodet, et tramp med foten, et skuldertrekk; og trenger sjelden å gå gjennom sinnets mer abstrakte operasjoner for å komme «ut» til verden igjen. Sånn er det under sex-akten også. De erogene sonene «lyser opp» og «forteller» ofte kroppen hva den skal gjøre. Dette betyr ikke at det ikke går an å være klumsete under sex (som sex uunngåelig ofte er), eller at man (kvinns!) ikke ser seg nødt til å fake en orgasme fra tid til annen. Det betyr bare at våre kropper forsøker å utfylle en form for “felles intensjon” som sex-akten jo er. Interkorporealitet kaller Merleau-Ponty dette, og fenomenet opptrer i helt dagligdags form som når du umiddelbart smiler tilbake til personen i kassa, eller griper den andres hånd i et godt håndtrykk. Den gamle klisjeen «ikke overtenk» får en ny betydning med Merleau-Ponty. 

Den nålevende franske filosofen Alain Badiou er også til stor hjelp. Han snakker om (god) sex, og kjærlighet mer generelt, som en hendelse i ordets strenge forstand. En hendelse er noe som bryter inn i tilværelsen, og endrer rammeverket gjennom hvilket vi besiktiger den. I seksuelle møter burde vi fokusere på kjærlighet umiddelbart, ikke bare ren nytelse, for et slikt fokus er det som transformerer nytelse om til et møte mellom To; om til en sann hendelse. Dette er vanskelig, og fullt av risiko, men som en av vår tids mest anerkjente kvinnelige filosofer, inspirert av de klassiske grekerne, Martha Nussbaum hevder i et «Å være menneske fullt ut, innebærer å ta inn over seg det faktum at tilværelsen er avhengig av hendelser som er utenfor din kontroll.»

Slavoj Zizek forsvarer ideen om kjærlighet ved første blikk på en særs finurlig og besnærende måte. Han hevder at kjærlighet ved første blikk fungerer «retroaktivt», altså at når man først har begynt å elske noen, så var det som om vi alltid elsket hverandre, selv om dette rent faktisk er en umulighet. Det er rent faktisk en umulighet (dere hadde jo ikke møttes før denne festen, aftenen etc., kjente ikke til hverandre på forhånd etc.) men rent fenomenologisk (opplevelsesmessig) nærmest en nødvendighet. En sterk forelskelse farger fortiden så vel som fremtiden, da ditt liv nå handler om en annen som du plutselig deler intensjonalitet med. 

Sist men ikke minst vil jeg nevne den britiske filosofen Sir Roger Scruton, som nylig forlot oss. Han er kjent for kontroversielle synspunkter på alt fra miljøbevegelsen, til feminismen til kultur generelt, men den boken han er mest kjent for er interessant nok Sexual Desire: A Philosophical Investigation. Boken er et intenst forsvar av sexualmoral, men i motsetning til de klassiske skillelinjene mellom puritanisme (gid!) og libertarianisme (så lenge du kan uttrykke deg selv og få nytelse i samme slengen er alt tillatt!) så argumenterer Scruton kjærlig for sex som en kompleks og viktig intimitetsbygger, som har sine diverse utløp i kunst og kultur, så vel som på soverommet. Vi må ikke glemme, hevder Scruton, at vi alltid har sex med noen; det er ikke bare en kropp som ligger der, som skal gi meg nytelse, men en annen person. Fullt i tråd med Merleau-Ponty (som han til tider lar seg inspirere av) hevder Scruton at intensjonalitet og mening er nedfelt i den levende kroppens handlinger. 

Lenge lurte jeg på hvordan jeg kunne unngå å være det jeg så på som en avskyelig «guttemann» som går rundt og brøler at han skal få seg et ligg i aften. En slik måte å snakke om seksualitetens intimitet ville jeg jammenmeg holde meg bedre enn! Så måtte jeg se meg selv i speilet og innse at jo, sex er viktig, og det er en sannhet i utsagnet at «man bare må få seg no’». Etter denne innrømmelsen, ville jeg dog ikke kaste over bord mine høyere romantiske idealer, som jeg ser på som uhyre viktige, spesielt i disse anspente, kåte og frigide tider. Jeg lurte på hvordan det var mulig å opprettholde idealene uten å på samme tid la meg selv bli en fløteaktig dåre; en naiv taskenspiller av en kåt lurendreier, som skjuler kåtskapen for seg selv under et skjønt teppe av forfinet språk og vidløftige holdninger. Etter intense basketak med meg selv, fant jeg ut at jeg ikke behøvet å velge; jeg er hverken en seksuelt frustrert og kåt gutt, ei heller en romantisk ulykkelig gentleman; jeg er en erotisk frustrert mann, og stolt av det!

Etter to årtier med krig har nasjonale og internasjonale medier
Hvilken verdi har det å gi ut bøker om en
Med et skråblikk på kunstverden undrer jeg meg innimellom hvilken