Som et jærtegn har oktobertåken dannet et teppe over hovedstaden de siste dagene. Skyene har steget ned på jorden for å hente opp sin sin venn – han som klarte å besjele hvert atom i himmelske og jordiske naturfenomen med sin blåsvarte pensel eller kullstift. Han som kjempet skjønnhetens kamp med dannelse, manerer og vennlighet fra svundne tider. Han som var en kjær venn og mentor for så mange.
Tåken letter, men tomrommet – det dystre, smertelige vakuum – etter Christopher Rådlund forblir.
Vår skrøpelige samtid fortjente og trengte Christopher Rådlund, som en avbalanserende kraft mot dagens inhumanitet, forvirring og vulgaritet. Med sitt talent og skarpe hode, talte han skjønnheten og menneskeverdets sak. Når man kombinerer det med hans oppriktige generøsitet og omtanke, er det ikke å undres over at Christopher Rådlund ble en samlingskraft for klassiske åndsmennesker.
Veggene i den vidunderlige leiligheten hans i St. Olavs gate – fylt med byster, malerier, stukkatur og alt som gjør verden til et litt vakrere sted – har fått overvære utallige sannhetssøkende samtaler om kulturens kraft, estetikkens natur og historiens gjentagelse. Her kunne klassiske, søkende sjeler samles omkring et felles ideal, lære av hverandre og inspireres. Mange kulturelle ørkenvandrere har tatt seg en røk ut vinduet i denne leilighet, skuet utover den grå byen og priset seg over at de er akkurat der – i en opplyst og pulserende oase. Forhåpentlig har røkens oppløsning i den kalde luften minnet dem på lykkens ubønnhørlige flyktighet, og bragt dem tilbake til selskapet som var for godt til å være sant.
I sentrum av disse samlingene og dette miljøet stod Rådlund selv, som delte om seg med refleksjoner, komplimenter og lærdom. Iblant delte han også av sin kokkekunst. I stedet for å holde seg til sin egen klikk alene, gjorde Christopher en utrettelig innsats for å bringe folk av samme sinnelag sammen – malere, komponister, arkitekter, filosofer, diktere og historikere. Han møtte dem med åpenhet og vennlighet, men samtidig alltid med standhaftighet overfor egne prinsipper. Derfor ble han slik en påvirkende kraft for de som var så heldige å kjenne ham.
Vandringer eller restaurantbesøk med Rådlund var opplevelser der både handling og samtale passet inn i en bok. «Jag tecknar moln och träd», kunne Christopher si til kelneren på Bristol – uten at vedkommende hadde spurt. «Här är en teckning till dig, för du är så duktig på ditt arbete». Kelneren lyste opp – og slik fikk Christopher lønn for sitt arbeid. Som alle store talenter, fikk han det til å høres så enkelt ut. Noen streker her, litt skygge der, og voilà – der har man et landskap. Sannheten bak hans mesterlige tegninger og malerier er selvsagt en helt annen – resultater av et stort talent.
Hans mørke malerier der en lyskilde fra ukjent opphav får fosser, stener eller trær til å tre frem som himmelstrebende templer, prenter seg inn i minnet. I lang fremtid vil mennesker stå foran hans verker og ut av skyggene skimte flyktige skyer, ruvende fjell, ville bølger, krokete trær og strandede hvaler. På sitt beste skapte Christopher intet mindre enn ikoner – der naturobjekters essens er fanget, ikke gjennom simpel abstraksjon, men i form av dyp innsikt i naturen og komposisjon, samt evner til å formidle dette over på lerretet.
Hva er det så hans malerier fanger, som gjør dem så fengslende? Tomrommet – mørket – stillheten. Akkurat som at en pause i et musikkstykke er like viktig som en tone, er tomrommet i et maleri like viktig som det utmalte. På mange måter representerer hans malerier den følelsen hans nære sitter igjen med etter hans altfor tidlige farvel. Som en konstant påminnelse om det tomrom han etterlater seg, står de mange innprentede spor Christopher Rådlund har lagt igjen på sin ferd gjennom livet.
Ethvert åndsmenneskes hjerte vil briste når det vandrer opp St. Olavs gate, som aldri blir den samme igjen.
Ethvert sakralt skyggelandskap vil for alltid hviske hans navn.
