Siden Homers tid har den episke diktningen falt i vanry. Den som i vår tid måtte prøve seg på denne formen for fortellerkunst, beveger seg mot det gammelmodige og kitschaktige, med søtladne fortellinger om det gode og det onde. Det brydde imidlertid ikke Tolkien seg om, skriver Henrik Høeg.
Blant det 20. århundrets fremste esoteriske forskere finner vi Carl Gustav Jung (1875-1961). Jung preget mange begreper, deriblant «det kollektivt ubevisste» – en mental arv for hele menneskeheten. Tenker vi på det kollektivt ubevisste som et kosmisk bibliotek, befinner det seg der skrifter som strekker seg langt utover det enkelte menneskeliv. Jung anså at vi kommer i kontakt med disse skriftene gjennom drømmer, og i våken tilstand gjennom bevisste meditasjoner.
Foruten dets skjønnhet, bærer tanken om et kosmisk bibliotek i seg en betydelig åndsvitenskapelig forklaringskraft. Ta for eksempel det parapsykologiske fenomenet kjent som «den hundrede apen». Når nittini artsbeslektede aper har lært seg en ferdighet i fellesskap, vil denne også spre seg til andre artsfrender, uten noen fysisk interaksjon. Det sorteringsarbeid de første nittini apene foretar seg i sin arts kollektivt ubevisste, gjør det lettere for andre aper også å få tilgang.
Et ytterligere fenomen som Jungs tanke belyser, er det litterære geniets evner. Vedkommende har, på nær sagt mystisk vis, persepsjonsmessig tilgang til menneskeslektenes aller vesentligste historie, nedtegnet i det kollektivt ubevisste. Et utsagn fra Aristoteles’ Poetikken belyser hva jeg mener med «vesentlig historie»:
Dette er en smakebit av intervjuet som er publisert i sin helhet i Magasinet Sivilisasjonen 2020.
For å motta Magasinet Sivilisasjonen, bli medlem i Sivilisasjonen i dag!Magasinet fra 2020 kan bestilles som medlem.
Det bør således være klart at dikterens formål ikke er å fortelle hva som faktisk hendte, men hva som sannsynligvis eller nødvendigvis hendte eller ville hendt. Forskjellen på en historiker og en poet er ikke at den ene skriver prosaisk og den annen på verseform – sannelig kunne Herodots skrifter vært omgjort til vers, og ville fremdeles vært en form for historie, enten den var metrisk eller ei. Den virkelige forskjellen er at den ene sier hva som hendte, og den annen hva som kunne hendt. Derfor er diktning noe mer vitenskapelig og dyptgripende enn historie, fordi diktningen streber mot generelle sannheter, mens historie angir særskilte fakta.
Der historikeren forholder seg til det faktiske og partikulære, vender dikteren seg heninmot det vesentlige og generelle, slik dette formidles gjennom dikterens eget opphav. Homer var gresk – hans morsmål var gresk, hans forfedre og -mødre var greske. Historiene han vokste opp med var greske, og da han ble blind for den fysiske virkelighet, og heller vendte seg til det kollektivt ubevisste, var det naturlig først å oppsøke bibliotekets gresk-seksjon. Her fant han grekernes drømmer, håp og lengsler, deres heltevisjoner og monstrøse mareritt – alt medgikk til Illiaden og Odyseen.
Tolkiens diktning og dets germanske åndsopphav
Siden Homers tid har den episke diktningen falt i vanry. Den som i vår tid måtte prøve seg på denne formen for fortellerkunst, beveger seg mot det gammelmodige og kitsjaktige, med søtladne fortellinger om det gode og det onde. Det brydde imidlertid ikke John Ronald Reuel Tolkien (1892-1973), en engelsk filolog, illustratør og forfatter, og skaperen av den mytiske verdenen «Midgard», seg om.
Midgard var Tolkiens hjertebarn – allerede som barn tegnet han eventyrlige vesener, og konstruerte språk med tilhørende grammatikk og skriftsystemer. I løpet av livet publiserte Tolkien to romaner – Hobbiten og Ringenes Herre – om Midgard, og hans Nachlass vokste seg enormt, omfattende tekster om Midgards ulike tideverv, folkeminner, språk, med mer, hvorav særlig Silmarillion gir en god historisk innføring. I dag er Midgard-universet kjent og elsket av voksne og barn over hele verden, og Peter Jacksons filmtriologi er en filmatisk prestasjon i særklasse.
At Midgard-bøkene aldri ville kunne tilfredsstille tidens standarder for «god litteratur», brydde nok Tolkien lite. Som professor i anglosaksisk, og deretter engelsk litteratur og språk, ved Universitetet i Oxford, nøt han allerede jordisk anseelse. Han var en piperøykende, tweedbærende og mumlete mann, fordypet i sagalitteratur som Beowulf og Edda, som hele livet igjennom beholdt sin katolske barnetro. Noen opplyst eller moderne mann var Tolkien, med andre ord, ikke – til dét var han altfor lærd. Midgard-prosaen er samtidig episk og liketil, og minner nok mest om den germanske folkediktningen Tolkien var så fortrolig med. Det er klart at Tolkien også lånte fra andre kulturer, deriblant særlig den keltiske, men jeg skal i det følgende fokusere på hans germanske inspirasjonskilde.
Selv om det foreligger klare forskjeller, medfører det også riktighet at Tolkien gjorde for det germanske folkeminnet, hva Homer gjorde for det greske. I likhet med grekerne, var germanerne en mangeartet gruppe, imidlertid med en felles opprinnelse. Germanerne spredte seg i alle himmelretninger fra det sørlige Skandinavia, og inngikk i alle nasjonalkulturer vi nå betegner som vest-europeiske, inklusive den tyske, franske, engelske, italienske og spanske. Tilsvarende er det vi i dag betegner som vestlig kultur, vesentlig sett en sammensmeltning av fire kultursfærer: Den jødiske, greske, romerske og til sist den germanske. Da disse fire sfærene møttes i Nord-Italias bystater, kom det til en fruktbar krysspollinering vi i dag kjenner som renessansen. Dersom det germanske bidraget til denne sammensmeltningen skal benevnes med få ord, får dette bli «ridderlighet» – etter det engelske chivalry.
«Ridderlighet» betegner en normkodeks eller sedelighet personifisert ved ridderen som idealtype, som kjent fra Rolandskvadet, fortellingen om Kong Arthur – som riktignok er av keltisk opprinnelse –, eller også Beowulf. Der den greske epikkens protagonister, som Akilles og Odyssevs, ikke viker tilbake for vilkårlig voldsutøvelse, utviser ridderen snarere medlidenhet med de vanskeligere stilte, i tillegg til en overmenneskelig styrke. Ridderen er uselvisk, trofast og forpliktet på å tjene det gode – hvilket med kristningen av germanerne blir ensbetydende med Kirken. Forstås «Kirken» vesentlig og symbolsk, snarere enn faktisk-historisk, blir det klart at ridderen beskytter Guds fotfeste på Jorden, og fryktløst underkaster seg Hans vilje. Likeledes forsvarer han jomfruer, kvinner og barn – det vil si, det uskyldige og ubesmittede. Og som en Beowulf bekjemper han drager – et svært rikt symbol, som eksempelvis betegner kaoskrefter, eiesyke og sanselig, jordbunden lyst.
Tolkien som åndsforsker
Rent ytre sett, var Tolkiens forutsetninger som åndsforsker gode. Hans dypdykk i allment utilgjengelige tekster og kulturer må ha skapt en gjennomborende konsentrasjons- og innlevelsesevne. Gjennom sin livslange katolske åndspraksis stod han formodentlig i nær kontakt med åndeverden. Men det er først og fremst i gestaltningen av Midgard-universet at hans særegne evner kommer til uttrykk. Meg bekjent søkte ikke Tolkien aktivt mot det kollektivt ubevisste, som sådan, men utgrunnet trolig det kosmiske «biblioteket» på en spontan og egenartet måte. Hans forkjærlighet for språket, som jo i seg selv manifesterer noe kollektivt ubevisst – sannheter ingen ennå har tenkt –, gjorde ham oppmerksom på eterlegemets subtile krusninger. Sett at språket er en elv, bærer dets avleirede sedimenter i seg spor av hva enn som har beåndet dens brukere – sedimenter åndsforskeren kan studere.
Tolkiens eget språk bærer også bud om hans åndelige tilstand. Den engelske forfatteren Michael Moorcock, tydelig sjalu på Tolkiens suksess, bemerker at:
The sort of prose most often identified with «high» fantasy is the prose of the nursery-room. It is a lullaby; it is meant to soothe and console. It is mouth-music. It is frequently enjoyed not for its tensions but for its lack of tensions. It coddles; it makes friends with you; it tells you comforting lies.
Sine intensjoner til tross, er Moorcock inne på noe: Sannelig har Tolkiens prosa en enkel, ubesværet karakter, som minner om godnatthistorier og barnelitteratur. Ta for eksempel følgende avsnitt:
Pippin became drowsy again and paid little attention to Gandalf telling him of the customs of Gondor, and how the Lord of the City had beacons built on the tops of outlying hills along both borders of the great range, and maintained posts at these points where fresh horses were always in readiness to bear his errand-riders to Rohan in the North, or to Belfalas in the South. «It is long since the beacons of the North were lit», he said; «and in the ancient days of Gondor they were not needed, for they had the Seven Stones». Pippin stirred uneasily.
«Sleep again, and do not be afraid!» said Gandalf. «For you are not going like Frodo to Mordor, but to Minas Tirith, and there you will be as safe as you can be anywhere in these days. If Gondor falls, or the Ring is taken, then the Shire will be no refuge».
Den som har ført drømmedagbok, vil muligens kjenne seg igjen – bøkenes fysiske omgivelser bugner av enkle, meningsbærende artefakter og størrelser som hatter, ringer, kapper, lykter, staver, hester, fjell, og så videre. Dialogen er høvisk og klar. Og overalt lurer mytiske gestalter og troper som kanskje, kanskje ikke, får en videre oppklaring – av typen «de syv steiner». Det er som om heller ikke forfatteren kjenner den fulle og hele meningen ved disse ordene, men heller videreformidler navn og bilder som strømmer opp fra dypere bevissthetslag, ikke ulikt et orakel.
Det vites ikke hvordan Tolkien nådde en slik bevissthetstilstand, men det kan like gjerne ha vært i intens konsentrasjon på et av sine kontorer, som gående omkring i Oxfordshires hager og skoger, der han dyrket sin særlige forkjærlighet for trær. Hvorom allting er, utviste han som peripatetiker, språk- og naturelsker tålmodigheten som kreves for å lese i naturens bok. Hans gemytlige og trege væremåte, og en relativt skjermet tilværelse bak det landlige universitetets murer, skjermet ham for den moderne travelheten som så lett blaserer oss for naturen.
Tolkien og det kollektivt ubevisste
I det følgende diskuterer jeg tre ulike tema som Tolkien gjennomborer med sitt klarsyn, med hovedvekt på Ringenes herre og Silmarillion. Det første er at fortellinger fra Midgard-universet, som er fri for enhver eksplisitt hentydning til religion, samtidig fungerer som metafor for det kristne budskapet som stod Tolkiens hjerte nær. Dette blir særlig tydelig i Ringenes herre. For det annet, presenterer Tolkien sin egen visjon for menneskelig kjærlighet og seksualitet – som jeg her skal kalle «udødelig kjærlighet». Kort sagt, fremmer Tolkien det ridderlige kjærlighetsbegrepet – der den elskende går opp i kjærlighetens gjenstand og ofrer seg selv.
Det tredje og siste tema er en mytologisk gjengivelse av vår egen verdens historie. Selv om Tolkien var dikter i navnet og gavnet, stemmer Midgards historie iøynefallende overens med den til vår egen verden, særlig gitt en kristen historieforståelse. Tendensen for Midgards vedkommende er at skaperguden, Eru, med tidens løp i økende grad lar sitt skaperverk i fred. Selv om overmenneskelige vesen og laverestående guder fremdeles gir seg til kjenne når Ringenes herre utspiller seg – i Midgards tredje tideverv –, er det klart at skaperverket er i ferd med å lukke seg for ekstern innflytelse, slik at menneskets frihet, i spennet mellom godt og ondt, bestemmer dets videre skjebne.
Den trefoldige Kristus
Det er bred enighet blant Tolkien-forskere om at brorskapet som dannes i triologiens første del, huser tre Kristus-figurer, som står for ulike aspekter av den evangeliske Kristus. Rent dramaturgisk, gjør dette aspekter som i evangeliene fremstår mer sammenfiltrede, mer eksplisitt tilstede. Krigeren-figuren, med krav på Gondors trone, er den ridderlige Aragorn. Profeten, Kristus-figuren med et magisk blikk for høyere virkeligheter, er trollmannen Gandalf. Og til sist kommer «prestefiguren» – den som nedlegger sitt offer for en høyere viljes skyld, og i Frodos så vel som Kristus’ tilfelle, sitt eget, jordiske liv.
Således utgjør Aragorn, Gandalf og Frodo sitt tidevervs munus triplex – Kristus’ trefoldige embete. De tre embeter er samlet i en felles hensikt om frelse, nemlig å frelse sitt tideverv, om ikke sin verden overhodet, for Saurons sataniske innflytelse. Sauron forholder seg til sin læremester Melkor slik en fallen, mektig engel forholder seg til den jødisk-kristne Satan, eller zoroastrernes Ahriman. I likhet med disse, spiller Sauron en dobbelt rolle, som Guds «utfordrer». Samtidig som eposet ikke kunne utfoldet seg uten Sauron, brorskapet dannet seg, eller Kristus-figurene inntatt sine frelserroller, virker dette ikke formildende for Saurons vedkommende. Sin på sett og vis positive rolle som utfordrer utfyller han utelukkende på tross av seg selv, og sine onde intensjoner. Sauron er egenkjærlig, maktsyk og misunnelig – i film-versjonen er han redusert til et stort, alltid flakkende og rastløst flammende øye. Dette fordi han er énøyd, bare har øye for makt, og har mistet sitt sanne selv av syne.
Hvert aspekt av Midgards trefoldige Kristus står overfor sin egen, særskilte utfordring, eller fristelse, vis-à-vis Sauron, og hver av dem er utstyrt med en motstander som er falt for denne. Før brorskapet dannes, lever Aragorn som en omstreifende veidemann, som skjuler sin sanne, kongelige identitet. Hans utfordring består i å bli den han er, å fyllbyrde sin skjebne, på tross av det han selv rent personlig måtte ønske eller frykte. Hans motstander er Gondors riksforstander Denethor, som motsetter seg Aragorns rettmessige krav på tronen, og således sin egen skjebne, som vikar.
Gandalf er trefoldighetens «profet», som formidler Erus budskap i Midgards tredje tideverv, slik lyset skinner inn i et mørklagt rom. I likhet med Sauron og Sarumann, er Gandalf en maia, et englevesen som entret Midgard-universet ved dets unnfangelse. Sammen med de andre trollmenn, deriblant Sarumann, inkarnerer Gandalf imidlertid først i Midgard ved begynnelsen av tredje tideverv, nettopp for å motvirke Saurons innflytelse. I Ring-triologien åpenbarer Sarumann seg som Gandalfs motstander. Hans villighet til å bekjempe Sauron med hans egne midler – og til å kommunisere med Sauron gjennom krystallkulen palantír –, gjør ham til slutt til Saurons håndlanger. Der Sarumanns kløkt og magi kun virker utover, mot å dominere hele eller deler av Midgard, legger Gandalf snarere selverkjennelse til grunn, og klekker ut en plan Sauron og Sarumann vanskelig kan forstå eller forutane – siden ingen kan bære ringen uten å korrumperes av den, må den ødelegges – og dét ikke av utvortes mektige figurer som Galadriel, Elrond eller Gandalf selv, men av en liten, hittil ukjent hobbit.
Slik bereder Gandalf grunnen for den siste Kristus-figuren, nemlig hobbiten Frodo. Der den evangeliske Jesus «bare» var en snekkersønn fra Galilea, har også Frodo en tilsynelatende beskjeden bakgrunn – som en hobbit fra Hobbsyssel, et lite rike befolket med nettopp hobbiter eller «halvinger», en menneskeaktig folkegruppe kjennetegnet ved sin småvoksthet og tilbaketrukne, landlige livsførsel. Frodo er imidlertid også «salvet» til en langt større oppgave, idet det viser seg at ringen hans onkel Bilbo fant på et av sine eventyr er «den ene ringen», en magisk ring som gir bæreren adskillig makt og livskraft, men også korrumperer vedkommendes sinn hen til ren og skjær avhengighet.
Frodo har aldri bedt om ringen, og i løpet av sin reise til Dommedagsberget tilbyr han den sågar til langt mektigere og kløktigere karakterer – til Gandalf i Hobsyssel, til Aragorn i Kløvendal, og til Galadriel i Lórien –, men samtlige avslår, vel vitende om dens korrumperende kraft. Frodos fristelse er således å fortape seg i ringen, og bli som sine motstandere, henholdsvis ringskrømtene Nazgûl, og den degenererte hobbiten Gollum. Etter hvert som Frodo blir mer erfaren og verdensvant, og ringskrømtanførerens forheksede sverdstikk har bragt ham døden nær, vokser også ringens innflytelse over ham. Da blir det opp til ledsageren Sam – som fri for ringens innflytelse har beholdt det mer naive hobbit-vesenet som kjennetegnet Frodo ved reisens begynnelse – å drive Frodo videre mot Dommedagsberget og ringens ødeleggelse.
På randen av Dommedagbergets ildhav inntreffer et vendepunkt Tolkien betegner som «eukatastrofe» – en uventet vending som redder helten fra den nesten sikre fortapelse. Idet Frodo handler som den fordums konge Isildur, og selv vil beholde ringen, kaster den ringbesatte Gollum seg over ham, biter Frodos finger av, og faller med ringen ned i ildhavet. Slik bidrar Gollums svik til å utslette Frodos eget, og ringens korrumperende kraft til at den selv går opp i røyk. Tilsvarende var Judas’ bedrag medvirkende til oppstandelsen, den kristne eukatastrofen fremfor noen. Både Kristus og Frodo kan takke sin nestekjærlighet for sviket som fullbyrdet deres gjerning, for både Judas og Gollum svek dem på deres egen nåde. Djevelen, som kan tenkes å ha hvisket både Judas, Gollum og Frodo i øret, bereder dermed sin egen undergang, hvilket strengt tatt vil si: gjør seg selv en tjeneste. Den som graver en grav for andre …
Sett i forhold til det kollektivt ubevisste, eksemplifiserer hvert Kristus-aspekt det oven nevnte Carl Gustav Jung ville kalt en særegen arketype. Det «arketypiske» er et vidt begrep, men i mytologisk sammenheng betegner det ulike karakterer nedfelt i det kollektivt ubevisste. Gandalf, for eksempel, er klart nok «den vise gamle mannen» – han instansierer den samme arketypen som J.K. Rowlings Humlesnurr, eller trollmannen Merlin. Fremstillingen av den vise gamle mannen som magiker, eller i moderne tid som naturvitenskapsmann, skyldes at han har innsikt i kosmiske lover skjult for menigmann. I kombinasjon med hans livserfaring, gjør dette ham i stand til å virke som mentor på heltens vei mot den hellige gral, eller i Frodos tilfelle, mot å ødelegge den vanhellige Ringen.
Det er således den profetiske Kristus som baner vei for den selvoppofrende. Omsatt til menneskelige sjelsevner, er det forestillings- og erkjennelseskraften som baner vei for viljen, fysisk manifestasjon og handling. Hadde Gandalf vært foruten esoteriske kunnskaper og en god dose intuisjon, ville han selv tatt hånd om ringen – og Midgard ville være fortapt. Stikk i strid med hverdagslig fornuft, overlater han den heller til Frodo, som således står overfor et hjerteskjærende valg, men like fullt et valg: selvoppofrelse eller verdens undergang. Om Midgard til sist skal frelses, skjer det nødvendigvis gjennom menneskenes – eventuelt hobbitenes – frie vilje.
[…]
Dette var en smakebit fra intervjuet med Kristofer Hivju, som er publisert i sin helhet i Magasinet Sivilisasjonen 2023. Ønsker du å motta de nyeste Magasinet Sivilisasjonen direkte i posten? Bli medlem i Sivilisasjonen i dag! Som medlem kan man også bestille tidligere utgaver av magasinet.
