Sivilisasjonens utsendte befinner seg med ett langt hjemmefra, på nordlige breddegrader, østlige lengdegrader – for å utforske nordkallotten og folkene som bor der.
På festivalen Lyden av Skallelv – Kallijoen ääni, som er viet kvensk kultur, blandes trekkspill og trommer med havbrus og vinddrag fra Barentshavet. Langs fjæra driver tåken inn fra fjorden og legger seg som et lett sommerslør over naustene. Alt her bærer lag av fortellinger — noen synlige, andre nesten borte.
Det er i denne forbindelse møter vi Astrid Serine Hoel. Danser, koreograf, og kunstner. Hun arbeider med minner om en tradisjon som nesten ble utslettet, med ritualer som bare finnes i fragmenter. Snart skal hun starte Norges første kvenske dansekompani. Gjennom dansen forsøker hun å hente frem et språk som forsvant — og samtidig skape noe helt nytt.
Røtter og oppvekst
Du vokste opp i Oslo, men med kvenske røtter. Hvordan har det formet deg?
– Jeg har alltid visst at jeg hadde kvenske aner. Det var aldri noe som ble skjult hjemme. Men jeg tenkte lenge at det var besteforeldrene mine som var kvenske, ikke jeg. Jeg vokste jo opp i Oslo, langt unna alt dette, sier Hoel.
Hun trekker pusten og ser ut mot fjorden:
– Det var først da jeg begynte å jobbe kunstnerisk med det kvenske at jeg skjønte at selvfølgelig er jeg kvensk. Og barna mine vil også være det.
Så smiler Hoel litt, nesten hemmelighetsfullt:
– I de kvenske miljøene teller vi ikke prosenter. Du kan være hundre prosent kvensk, hundre prosent norsk og hundre prosent samisk på én gang. Det handler ikke om renhet. Det handler om hva du føler deg som, hvilke minner og historier du bærer med deg, og hva du velger å føre videre.
Identitet og synlighet
På festivalområdet i Skallelv møtes gamle sanger, fortellinger, dans og språk i en lys levende strøm. For Astrid handler identitet ikke om DNA og statistikk, men om å skape liv og nærvær.
– Å være kvensk er ikke bare å bære minner. Det handler om å gjøre kulturen synlig, leve den, gi den språk. For meg var det et vendepunkt å forstå at jeg ikke trenger å legitimere noe. Det er ikke prosenter som avgjør hvem jeg er, men hva jeg gjør med det jeg har.»
Hun er stille et øyeblikk, før hun legger til:
– Samtidig kan jeg ikke late som om tapet ikke finnes. Når språket forsvinner, mister du mye mer enn ord. Du mister humor, nyanser, rytmer. Hele måter å se verden på. Men jeg kan ikke bli stående fast der. Jeg vil ikke lage kunst som bare handler om sorg og skam. Jeg vil feire kulturen, skape nytt, vise at vi lever nå.
Du snakker mye om lag, minner og blandede identiteter. Hvordan ser du på det å bære flere historier samtidig?
– For meg handler kvensk identitet ikke om renhet, men om romslighet. Det er ikke enten-eller. Jeg kan være kvensk og norsk og samisk på én gang. Det ligger i historien vår. Folk flyttet, handlet, giftet seg på kryss og tvers. Jeg tror det er sunt å se på identitet som noe som kan romme flere sannheter.
Fra ballett til kvensk dans
Vi snakker om kroppen, om bevegelse. Astrid begynte på ballettskole som fireåring, senere danset hun jazz, samtidsdans og til slutt tok hun en utdanning på Norges dansehøyskole. Hun har danset i kompanier, lært rytmer fra afrikansk dans, improvisert i urbane rom — men alltid var det noe som manglet.
– Til slutt måtte jeg begynne å undersøke: Hva slags danser har vi i min egen slekt? Finnes det i det hele tatt dokumentasjon på kvensk dans?
Hun ler litt tørt:
– Noen kilder sa rett ut at «kvener danset ikke». Samtidig fant jeg gamle navn på danser som helt klart hadde eksistert. Det gjorde meg veldig nysgjerrig. Jeg begynte å grave — og fant ut at tradisjonene har vært langt mer mangfoldige enn vi tror. Jeg tror ikke det finnes én «riktig» kvensk dans. Det har sikkert vært fem hundre variasjoner av hver eneste dans.
Hoel setter seg litt fremover i stolen, stemmen blir fastere:
– Tradisjon er ikke å fryse noe fast. Tradisjon er å skape nytt ut fra det gamle. Når jeg koreograferer, henter jeg inspirasjon fra fragmentene, men jeg lager ikke museumsgjenstander. Dansen må være levende.
Dette intervjuet er del av intervjuserien Unge som går egne veier, som er blitt støttet av den private, allmennyttige stiftelsen Fritt Ord.
Dansen som språk
På festivalområdet hører vi rytmer fra en tromme, et trekkspill, stemmer som synger på kvensk. Men Astrid forteller at språket ikke er hennes redskap.
– Jeg kan dessverre ikke kvensk. Språket ble borte for mange i min generasjon. Det er et stort tap, men jeg har valgt å ikke la det definere alt. For meg ble dansen et språk for det jeg ikke kan si. Bevegelsene kan bære minner, ritualer, følelser som aldri ble skrevet ned, forklarer hun og legger til:
– Når jeg danser, føler jeg at kroppen min vet noe jeg ikke har ord for. Som om minnene ligger lagret i bevegelsene.
Du har nevnt at dansen kan romme minner som ikke finnes i språket. Kan du utdype det?
– Jeg tenker ofte på kroppen som et arkiv. Ikke et arkiv av ord, men av bevegelser, rytmer, måter å være i verden på. Det er en kunnskap som ikke alltid blir skrevet ned. For eksempel hvordan du bærer veden, hvordan du danser i ring, hvordan du bøyer deg når du går inn i en gamme. Det ligger i kroppen, selv når språket er borte.
Hoel blir stille et øyeblikk, før hun fortsetter:
– Jeg tror at mye av den kvenske dansen var kroppslig hukommelse. Den ble ikke forklart, den ble gjort. Når jeg danser, kjenner jeg noen ganger at kroppen min vet noe jeg ikke har ord for. Det er som om minnene ligger lagret i bevegelsene.
Bjørnedansene og labyrintene
Du har nevnt bjørnedansene og labyrintene langs kysten. Hva vet vi om disse ritualene?
Hoel smiler, som om hun bærer på en hemmelighet.
– Det finnes gamle beskrivelser av bjørnedanser som var knyttet til fruktbarhet og overgangsriter. Mye tyder på at de var del av en større kosmologi, men vi vet veldig lite. Mange av ritualene ble aldri skrevet ned, og mye ble borte med kristningen og fornorskingen, forteller hun og fortsetter:
– Bjørnen var hellig. Den var mat, skinn, styrke — men også et slags åndelig vesen. Når man jaktet bjørn, ba man om tilgivelse. Man hadde seremonier for å føre bjørneskjelletet tilbake til skogen. Det ligger en dyp respekt der, som vi kanskje har mistet.
Så forteller hun om labyrintene:
– Langs kysten ligger disse steinlabyrintene. Ingen vet hvem som bygde dem. Kanskje kvener, kanskje samer, kanskje et folk som ikke finnes lenger. En teori er at de ble brukt til å «fange vinden», så båtene kunne dra trygt ut. Jeg liker det bildet: at man kan gå et mønster i stein for å forhandle med naturkreftene.
Hun smiler litt:
– Noen ritualer er laget for å forsvinne. Det er noe vakkert i at ikke alt kan rekonstrueres. Jeg jobber mer med å finne en forbindelse enn en fasit.
Kunst og politikk
Når du jobber med kvensk kunst, opplever du at det alltid blir politisk? Fornorskingspolitikken dukker stadig opp, men du virker bevisst på ikke å bli værende i sorgen.
– Ja, nesten alltid, sier hun med et lite sukk.
– Selv når jeg ikke vil lage «politisk kunst», blir det politisk. Bare det å lage kvensk dans gjør deg synlig som representant for noe større. Plutselig blir du et symbol, en representant. Det kan være tungt å bære, innrømmer Hoel og fortsetter:
– Fornorskingspolitikken er ikke gammel historie. Mange i våre besteforeldres generasjon måtte slutte å snakke kvensk på skolen. Mange i min generasjon vokste dermed opp uten språk, uten å vite hva vi hadde mistet. Og likevel vil jeg ikke at kunsten min skal handle om tap.
Hun mener det er viktig å anerkjenne tapet, men konstaterer at hun ikke ønsker å lage kunst som kun handler om sår.
– Det finnes mye smerte i den kvenske historien — språket som ble borte, skammen som ble påført — men jeg tror vi trenger å feire også. Vi er ikke bare minner, vi er nåtid. Jeg vil feire kulturen. Jeg vil skape noe som peker fremover, som er levende. Hvis kunsten vår bare blir et minnesmerke, mister vi muligheten til å bygge noe nytt, sier Hoel.
Hun legger til:
– Det er veldig frigjørende å jobbe kunstnerisk med det kvenske uten å føle at jeg må være tro mot én bestemt versjon av historien. Jeg kan blande tradisjon og samtidsdans, ritualer og improvisasjon. Det kvenske har alltid vært mangfoldig, og kunsten bør være det samme.
Et nomadisk kompani
Festivalområdet i Skallelv fylles av stemmer, musikk og rytmer, men Astrid snakker om bevegelse på en annen måte:
– Vi skal lage et kvensk dansekompani, sier hun.
– Et kompani som ikke skal være bundet til ett sted. Vi vil være nomadiske — ha base i Sør-Varanger, men turnere i Norge, Sverige og Finland. Det kvenske stopper ikke ved landegrensene. Det har det aldri gjort.
Hun legger hendene sammen mens hun snakker:
– Og jeg vil ikke at dette skal være «mitt» kompani. Jeg håper det blir et fellesskap, et prosjekt der mange kunstnere kan møtes. Vi trenger flere stemmer, flere uttrykk. Hvis vi skal bygge noe som varer, må det være mangfoldig, og det kan heller ikke være avhengig av én person.
En levende fremtid
Hvordan ser du for deg kvensk kultur om noen tiår?
– Jeg drømmer om å se en norsk spillefilm der en karakter tilfeldigvis snakker kvensk — uten at det forklares, uten at det gjøres til et poeng. At språket bare er der, naturlig og selvfølgelig. Når vi kommer dit, da har vi kommet langt.
Hoel ser ut mot fjorden, lyset skifter over vannet, og så sier hun lavt:
– Jeg håper vi kan slutte å forklare oss. At vi kan være. At kulturen får puste.
På festivalområdet i Skallelv begynner musikken igjen. Rytmene bærer over vannet, og folk samler seg i en sirkel av dansere, tilskuere og musikere. Astrid reiser seg, hun skal være med.
– Dansen er mitt språk, sier hun og smiler, som om hun egentlig alltid har sagt dette.
– Kroppen husker mer enn vi tror. Og noen minner må danses frem.
