Hvorfor har myten om Orfeus og Eurydike fengslet menneskene helt fra oldtiden til denne dag?

Skrevet av | 12. august 2023

En av de mest feterte og kritikerroste norske forfatterne i nyere tid, nå avdød, uttalte en gang: «Mytologi opptar meg svært lite.» For denne mannen, en overbevist ateist og materialist, var mytologi tydeligvis ingenting annet enn fantasifostre uten rot i virkeligheten, magisk tenkning fra et forlatt stadium i menneskehetens historie, barnslige ønskedrømmer. Du store tid for et trangsyn.

Uansett hvilken livsanskuelse man har, bør man kunne anerkjenne at myter ofte forteller noe viktig og essensielt om å være menneske. Mange av de mest kjente og klassiske mytene er årtusengamle og har en utrolig slitestyrke. Nettopp fordi de berører noe sentralt menneskelig, blir de ikke glemt og synes aldri å miste sin aktualitet.

Antikkens mye om Narkissos, ynglingen som forelsket seg i sitt eget speilbilde, passer perfekt for vår tid. Vi lever i en tidsalder hvor selvopptatthet på mange måter blir premiert, i et konkurransesamfunn som oppmuntrer til selvhevdelse på bekostning av andre, og som dermed fremmer narsissisme.

Hva må til for at en myte skal få varig verdi og bli en del av vår felles kulturarv? Sikkert flerfoldige ting, men jeg skal her nøye meg med å anføre tre: Den må 1) være en sterk og fengslende historie, 2) føles vesentlig og røre ved de dypere lag i oss og 3) inneha flertydighet. Dette siste, at myten kan tolkes på ulike måter, er avgjørende for dens beståen. «Et dikt skal ikke forstås til overmål», sa poeten Ernst Orvil, og det samme kan sies om myten. Hvis man leser en myte i en bok og straks synes at man fullt og helt skjønner poenget med den, er den uttømt etter første gangs gjennomlesning og har ikke noe mer å meddele en.

Flertydighetens betydning gjelder verdenslitteraturen generelt. Don Quijote er både blitt betraktet som en lattervekkende tosk og en ekte helt. Begge disse tolkningene er faktisk mulige og rimelige, alt etter hvilket perspektiv man anlegger. Ibsens Nora er enten en modig foregangskvinne eller en selvgod manipulator eller kanskje noe midt imellom; det kommer an på øynene som ser.

Dessuten er det slik at tolkningen av klassikerne endrer karakter over tid – nye generasjoner ser nye ting i gamle historier, ting som tidligere har vært oversett eller lite påaktet. For Cervantes’ samtidige var Don Quijote utelukkende en komisk figur som ikke kunne skille mellom fantasi og virkelighet. Men et par hundre år senere, i romantikken, begynte man plutselig å se på «ridderen av den bedrøvelige skikkelse» som et forbilde, blant annet fordi han holdt idealets fane høyt og ville bruke livet til noe mer høyverdig enn å strebe etter egen vinning. Den positive revurderingen av Don Quijote ga med ett den før så ynkverdige ridderen en verdighet han inntil da aldri hadde hatt. Det klassiske verket ligger der uforandret, men oppfatningen av det er i stadig endring.

I det følgende skal jeg ta for meg den greske myten om Orfeus og Eurydike. Selv om man bare har overfladisk kjennskap til gresk mytologi, er sjansen stor for at man likevel har hørt denne kjærlighetshistorien, som er en av de mest berømte mytene overhodet. Fortellingen om Orfeus og hans tapte kjæreste finnes i flere ulike versjoner som til dels avviker fra hverandre. Mest kjent er de tragiske versjonene til Vergil og Ovid, som begge ble skrevet få år før vår tidsregnings begynnelse. På 300-tallet f. Kr. skrev den greske lyrikeren Hermesianax en versjon der Orfeus lyktes med å hente sin elskede tilbake.

– Uansett hvilken livsanskuelse man har, bør man kunne anerkjenne at myter ofte forteller noe viktig og essensielt om å være menneske. Mange av de mest kjente og klassiske mytene er årtusengamle og har en utrolig slitestyrke. Nettopp fordi de berører noe sentralt menneskelig, blir de ikke glemt og synes aldri å miste sin aktualitet, skriver Bjørn M. Moen. Illustrasjon: «Orfeus og Eurydike» (1806) av Christian Gottlieb Kratzenstein.

Forfatteren Salman Rushdie har i et intervju sagt at historien om Orfeus og Eurydike kan fortelles med mindre enn hundre ord, men at den likevel har fortsatt å fascinere menneskene gjennom alle tider. La meg ta Rushdie på ordet og se om jeg klarer å gjengi denne myten med mindre enn hundre ord:

Sangeren Orfeus elsker vakre Eurydike og lever en tid lykkelig med henne. Men en dag blir hun bitt av en slange, dør og havner i skyggenes rike. Fra seg av sorg stiger Orfeus ned i underverdenen og klager sin nød. Grepet av hans sang lover Hades, dødsrikets konge, å gi ham Eurydike tilbake – på én betingelse: Han må ikke snu seg etter henne før de er oppe på jorden. De to vandrer opp fra dødsriket; men idet han skimter dagslyset gjennom huleåpningen, snur han seg for å se om hun fortsatt er der. Hun synker tilbake og forsvinner.

98 ord – det gikk akkurat! (Og utvilsomt kunne jeg ha gjort dette referatet enda knappere.) Orfeus mister altså sin elskede, vinner henne for en kort stund tilbake og taper henne så på nytt, denne gang tilsynelatende for godt. To spørsmål melder seg umiddelbart: Hvorfor fikk Orfeus forbud mot å snu seg etter Eurydike, og hvorfor i all verden gjorde han det likevel? Det finnes faktisk ikke noe fasitsvar på disse spørsmålene, og denne gåtefullheten er en medvirkende årsak til mytens fascinasjonskraft. I tillegg har fortellingen noe dypt allmennmenneskelig over seg: Mange har opplevd å miste en kjær person før tiden – og næret et brennende ønske om å få møte ham eller henne igjen.

«Orpheus slog med toner rene / ånd i vilddyr, ild i stene», sier Ibsen i diktet «I en komponists stambog». I oldtiden var Orfeus kjent som den største og mest enestående av alle sangere; dikteren Pindar (400-tallet f. Kr.) kalte ham «sangens far». Lyren var hans instrument, og når han sang, henførte han ikke bare mennesker,men også ville dyr, bekker, trær og stener. Stopp en hal, hadde Orfeus virkelig evnen til å røre endog trær og den anorganiske natur?!

I et brev til sin velgjører Cangrande della Scala kommenterer Dante nettopp dette; han tar utgangspunkt i Ovids gjengivelse av myten. Ovid skaper et dikt der Orfeus med sin vidunderlige sang temmet de ville dyrene og fikk trær og klipper til å bevege seg. Dette er imidlertid ikke bokstavelig sant, understreker Dante, det er snarere et billedlig uttrykk for at kunsten kan bløtgjøre harde hjerter. Hos Ovid har kunsten foredlende egenskaper; Orfeus er en personifikasjon av diktningen og de bevegelige klippene et bilde på barbariske naturer som besjeles. Ovid serverer «sannheter drapert i vakre løgner»!

Det orfiske mytestoffet har opp gjennom århundrene inspirert utallige diktere, komponister og billedkunstnere; Rainer Maria Rilkes diktsamling Die Sonette an Orpheus (1922) er et av de mest fremstående eksemplene fra moderne tid. I boken Myten om Edens have (1990) skriver Sigmund Mjelve: «Jeg vet ikke lenger i hvor mange år jeg har reflektert over myten om Orfeus og Eurydike. Det er en grunnmyte som i motsetning til andre fortsatt er frisk og rørig, skal en dømme etter alle filmversjonene. En parallell-myte fins i japansk tradisjon og nedstigningen i dødsriket forekommer i en rekke varianter.»

Mjelve tar for seg mange aspekter ved myten og diskuterer den i detalj, men kommer – som ventelig kunne være – ikke frem til noen endegyldig konklusjon med hensyn til hvordan den skal tolkes. Noe forsøk på tolkning føler heller ikke jeg meg kallet til. I stedet vil jeg nå gjenfortelle myten på ny, men denne gang i større bredde og med flere enkeltheter, slik at skikkelsen Orfeus trer tydeligere frem. Gjenfortellingen er løselig basert på Orfeus-kapittelet i en eldre bok om sagn og myter som jeg har for hånden: Jon Klevelands Fortællinger fra Østerland og det gamle Grækenland, Kristiania 1908. Og selv om du har hørt historien før, skader det neppe å låne øre til den igjen, for den er å ligne med et kildevell av det uutømmelige slaget.

Orfeus og Eyrydike

I Trakia levde i eldgammel tid den viden berømte sangeren Orfeus. Apollon hadde skjenket ham en lyre, og hans dyktighet i sang og strengespill var så stor at han trollbandt både den levende og den livløse natur. Ikke bare hørte menneskene på ham med vellyst, endog dyr flokket seg rundt ham for å lytte til den herlige musikken, og selv de mest fryktinngytende rovdyr ble fullstendig tamme under innflytelse av spillet. Også trær og stener nærmet seg og trengte seg rundt ham når han rørte strengene på lyren. Sang han i stormen, så løyet den, og himmelen ble blå igjen; og havets veldige bølger la seg til ro for makten av de liflige harmoniene.

Orfeus var derfor elsket av alle, og trakierne valgte ham til sin konge.

Sangeren levde i stor lykke med sin hustru Eurydike, som han elsket umåtelig; men denne lykken fikk en brå ende: En dag hun gikk i hagen med sine tjenerinner, ble hun bitt av en orm som lå skjult i gresset. Bittet var så giftig at det ikke var håp om redning. Den unge, blomstrende Eurydike var død og måtte fare til skyggelandet.

Orfeus’ sorg var bunnløs. Styret av landet overlot han til andre, og selv gikk han på ensomme veier og utøste sitt hjerte i klagende sanger, så all naturen ble rørt. Endelig besluttet han seg til å stige ned i skyggenes rike; han ville forsøke å bevege de dødes herre til å gi ham hans elskede tilbake. Han fant inngangen til underverdenen og steg ned. Fergemannen satte ham over floden Styx; men Kerberos, helveteshunden med tre hoder, kom settende mot ham i raseri. Men straks Orfeus hadde rørt lyrens strenger, la hunden seg rolig ned, from som et lam, og så gikk sangeren forbi den og kom frem til Hades’ trone.

«Hvem er du, overmodige, som kommer ubedt til de dødes rike?» spurte underverdenens konge strengt.

Orfeus svarte ikke, men begynte i stedet å spille. Å, for en vellyd! De skyggeaktige døde lyttet henført, glemte sin bedrøvelse og følte seg som salige. Erinnyene, de rasende hevngudinnene, ble for første gang rørt til tårer, Tantalos glemte hungerens og tørstens kvaler og Sisyfos holdt et øyeblikk opp med å rulle sin sten. Så gripende skildret Orfeus sin lengsel etter Eurydike at selv dronning Persefone og hennes ubøyelige mann ikke kunne motstå sangerens bønn.

«Ja», sa Hades, «ditt ønske skal bli oppfylt. Ta Eurydike med deg. Hun skal følge etter deg opp til jorden. Men hva som enn hender, se deg ikke tilbake etter henne. Først når dere begge er under den klare himmelen, kan du fryde deg ved gjensynet. Gjør du det før, er hun tapt for deg for alltid.»

Orfeus gikk nå den steile og mørke stien som førte opp til jordoverflaten. Han hørte lette trinn bak seg, og nådde hulens utgang der det gylne dagslyset sivet inn; da syntes han med ett at han ikke hørte trinnene lenger. Engstelig vendte han seg om. Da så han Eurydikes bleke ansikt som svant og svant bakover i hulen. Han ville gripe henne og prøvde å nå den utstrakte hånden hennes, men hurtig gled hun ned i hulen, idet hun hvisket ham et siste farvel.

Orfeus ilte straks tilbake til underverdenen; men denne gangen ville ikke fergemannen sette ham over. Syv dager og syv netter satt han ved floden uten mat og drikke; men endelig innså han at Hades nå var ubevegelig, og han dro tilbake til Trakias fjell. Der levde han i tre år ensom, langt borte fra folk. Sangen var hans eneste trøst. Mange jomfruer forsøkte å lokke til seg den vakre sangeren, men han viste dem bort med bryske ord. Dette ergret egnens kvinner; de syntes han behandlet dem foraktfullt.

En gang satt han på en grønn, sollys haug og sang sine vemodige sanger. Trær, fjell, fugler og ville dyr nærmet seg og hørte tryllebundet på de herlige tonene. Da kom en flokk rasende kvinner fra Dionysos-festen. «Se, der er mannen som forakter oss», sa de og overfalt ham. Kroppen hans ble sønderrevet og sammen med lyren kastet i elven Hebrus. Men bølgene bar de dyrebare levningene mykt av gårde. Lyren vokste og vokste, hevet seg til sist opp fra vannet, stadig høyere, og festet seg som glitrende stjerner på himmelen – stjernebildet Lyren står der den dag i dag. Kroppen drev til øya Lesbos, og ble der begravet av Musene. Og ingensteds i hele verden synger nattergalene så deilig som på Lesbos, på Orfeus’ grav.

Men Dionysos ble mektig vred på de fæle kvinnene som hadde utøvet den fryktelige udåden. Etter endt gjerning ble de stive av skrekk. Føttene festet seg i jorden, hendene ble til grener, legemet ble overtrukket med bark. Alle sammen var blitt til trær. Slik fikk de sin straff.

***

Både myter og eventyr mangler så å si fast form – de finnes i mange tapninger og blir gjerne fortalt litt ulikt fra gang til gang. I de tidligste versjonene av vår myte var Eurydike en dryade, det vil si en skogs- eller trenymfe. Nymfene var i gresk mytologi unge, vakre halvgudinner som streifet omkring i naturen under sang og dans. Ifølge Vergil var det et sjalusidrama som lå til grunn for at Eurydike fikk slangebittet: Ikke bare Orfeus, men også en mann ved navn Aristaios elsket Eurydike, og på selve hennes bryllupsdag trengte Aristaios seg inn i huset hennes og forsøkte å ta henne med makt. Eurydike rømte da ut i hagen, og kom der til å tråkke på en slange, som så ga henne det dødelige bittet.

Som nevnt innledningsvis finnes det også versjoner der fortellingen om Orfeus og Eurydike får en lykkelig slutt. Haldis Moren Vesaas utga i sin tid en liten bok om gresk mytologi for barn: Gudefjellet (1970). Der heter det blant annet: «Etter døden fekk Orfevs lønn for den trufaste kjærleiken sin. Gudane henta både han og Eurydike opp til paradiset. Og der, i Elysium, fekk Orfevs og Eurydike leve lykkeleg saman til evig tid.» (Elysium var en idyllisk seksjon av underverdenen hvor heroene kunne nyte en velfortjent og behagelig hvile.) Men noen vil nok hevde at Orfeus’ og Eurydikes gjenforening i det hinsidige er et sentimentalt vedheng som er myten fremmed, og som gjør den til en ganske annen historie.

I andre versjoner blir det nemlig ikke sagt noe om hva som hendte med Orfeus etter døden, noe som for eksempel gjelder Ovids lyriske gjengivelse av myten i Metamorfosene (Forvandlingene). Ovid gjengir fortellingen relativt kortfattet – i Trond Svånås fine norske gjendiktning fra 1973 legger den beslag på to og en halv bokside – og den slutter med Orfeus’ ensomhet etter oppstigningen fra underverdenen; hos Ovid er dette med andre ord en tragedie. Det er utvilsomt Ovids versjon som er den vanligste og mest hevdvunne, for dette er og blir en historie om tap. Og som sådan har den fengslet menneskene helt fra oldtiden til denne dag.

Redaktør for steigan.no, Pål Steigan, har preget norsk samfunnsdebatt i en mannsalder. Angivelig skal man ...
1: Reims Ingenting gir ånden vinger som champagne fra Reims, og ingen drikk styrter den ...
Dystopikere har snakket om det i flere tiår. 2020 blir kanskje året hvor anerkjennelsen om ...