– Det er fort gjort å fylle en hel podkast med retningsløs plapring. Men vi vil jo helst prøve å unngå det, sier Helena Brodtkorb, som samen med Nadina Bouhlou har podkasten Dannet uten piano.
Kanskje feminismens femte bølge burde handle om å sende den frigjorte kvinnen inn i det kulturelle landskap der relasjonelt intellekt og estetisk sans kan forenes og ta over plassen til klær og sminke på pikerommet? Helena Brodtkorb og Nadina Bouhlou er i alle fall på god vei.
Kvinnens oppreisning
«Hvem er kulturkvinnen?» Dette er et spørsmål som gjør sin entré i en episode fra «Dannet uten piano» — en samtalepodkast som kom på banen for et år siden. Podkasten ble startet av to skribenter som ønsket å diskutere kultur og samfunn på en utforskende og lite dømmende måte. Målet er å danne seg opp, men ikke bare seg selv – andre også. Da de startet, var engasjementet på plass, og hjertene fylt opp med lidenskap og ambisjoner. De hadde bare ett problem å forholde seg til: De var kvinner.
– Vi var usikre på om det i det hele tatt var plass til oss der ute, påpeker Helena Brodtkorb – en elegant kvinne med stilfull dressjakke og silkeglatt hår.
Vi møter de to skaperne, Helena Brodtkorb og Nadina Bouhlou, på kafé midt i den larmende delen av storbyen. Lokalet er fullsatt med travle foretningssmennesker på vei til jobbene sine. Likevel er det som om disse to bærer på en helt spesiell energi som ikke er å finne hos de andre. De er begge både feminine og maskuline i sine uttrykk. Bouhlou er ikledd en lysegrå, oppkneppet bluse og et stritt, langt skjørt i samme farge. De ser seriøse ut, men begges smil og fremoverlente holdning tilfører rommet en umiddelbar varme.
– Det er fort gjort å fylle en hel podkast med retningsløs plapring. Men vi vil jo helst prøve å unngå det, sier Brodtkorb.
– Markedet er overveldende til tider. Det er en overflod av aktører der ute, og det handler om at terskelen for å gjøre det er veldig lav.
Brodtkorb og Bouhlou erkjenner at det må være noe som tiltrekker ved kvinnepodkaster der to venner bare sitter og engasjerer seg i hverandres sladder. Likevel – og kanskje nettopp derfor – vil de prøve seg på å styre kursen i en annen retning. De vil være mer enn bare underholdning for øret. De vil sette i gang tankeprosesser hos lytteren. Episodene skal virke som en oppvekker for dagens kvinne. De snakker gjerne om sminke, mote og relasjoner, men de synes også det er interessant å snakke om helt andre ting. Temaer som til nå kanskje har vært mer diskutert av menn med mikrofoner.
Å bruke kulturen som et verktøy
Bouhlou overtar ordet med å snakke om viktigheten av å ligge både «høyt» og «lavt» på seriøsitetsskalaen.
– Vi diskuterer også det nære og det mellommenneskelige. Vi vil bare bruke kulturen som et verktøy for å forstå relasjonene og menneskene rundt oss.
Det virker som om dere egentlig kan snakke om hva som helst, men at med kulturen som en grunnmur, blir det lett for dere å ikke miste bakkekontakt med det sjelelige. Det er alltid en substans der. I tillegg fremstiller dere alle meningene deres på en nyansert måte. Ingen blir kastet under bussen. Alt kan forklares med kulturelle referanser og personlige historier. Er det å ha et nyansert blikk på verden noe dere streber etter i podkasten?
Brodtkorb nikker, og begynner å snakke om hvor mye hun setter pris på en god anmeldelse. Men det er bare på det personlige plan.
– Jeg fryder meg når Bernhard Ellefsen fra Morgenbladet slakter en roman! meddeler Brodtkorb, med et glimt i øyet.
– Men det gjør ikke vi, understreker hun. – Vi er ikke anmeldere. Vi bruker heller kunstverkene i nær og fjern historie som et prisme til å forstå oss selv og andre i verden på.
Brodtkorb forklarer det med at hun kan godt trekke frem en roman som hun egentlig ikke liker så godt, men hvis én liten setning resonnerer eller tilfører samtalen noe, snakker de gjerne om boken.
– Med denne lite fordømmende, og mer nysgjerrige formen, står vi veldig fritt til å kunne ta opp et hvilket som helst tema, og det synes vi er deilig med akkurat dette podkastprosjektet, konkluderer hun.
– Det blir mer interessant hvis man prøver å la være å dømme, legger Bouhlou til.
– Hvis man derimot med én gang sier at noe er teit, dumt eller dårlig, kan samtalen stagnere.
Kvinnene begynner å drodle litt frem og tilbake om hva de mener med at de vil opprettholde en åpen innstilling i hver eneste episode. Bouhlou ender opp med å forklare:
– Hvis lytterne våre vil at vi skal diskutere en dårlig debatt for eksempel, så kan vi ende opp med å gjøre det. Men da vil vi gjerne hoppe over det vi umiddelbart synes er dumt, og heller finne en replikk som interesserte oss. Eller så vil vi gå til bunns i hvorfor vi eller andre reagerer på noe. Det kan ofte være mange interessante følelser som ligger bak en fordømmende spontanreaksjon.
Dannelsesreisen
Hvordan kom dere frem til navnet?
Det er nesten som at begge sukker samtidig idet spørsmålet kommer på banen. Duoen kan nemlig bekrefte at de kastet forskjellige titler frem og tilbake til hverandre begredelig lenge før de endelig låste seg på noe.
– Til slutt kom vi over et sitat av Jens Bjørneboe, erklærer Bouhlou.
Sitatet lyder: «Det finnes to typer dannelse. Én med og én uten piano». Den med piano henspiller seg på den elitistiske betydningen av ordet. Det har altså med status og overfladiske verdier å gjøre. Den uten piano er dannelsen som materialiserer seg under selvstudie og observasjoner av verden og kulturen rundt. Bouhlou snakker om «prosjekt dannelse» som en livslang reise innenfor selvutviklingen. Den er konstant og tar aldri slutt.
– Det er der vi er nå, påpeker Brodtkorb.
Videre avslører hun at ikke alle har vært like fornøyde med navnet som dem. Flere mener at ordet «dannelse» blir for arkaisk og selvhøytidelig. Andre har ment at dannelse kun kan eksistere i samvær med pianoet.
– Men vi er opptatt av å være et inkluderende rom, sier Bouhlou.
Hverken Brodtkorb eller Bouhlou er i besittelse av et piano. De har heller aldri lært seg å spille det. Selv innrømmer de at de tidvis kan være temmelig udannede.
– Prosjektet er jo egentlig for oss selv, hevder Bouhlou.
Brodtkorb følger opp med å si at podkasten absolutt har hatt en skjerpende og disiplinerende effekt på dem som kulturelle individer.
– Gjennom den blir vi tvunget til å lese mer, følge med og innta nye ting.
Og dannede er de virkelig. I hvert fall mellom slagene. Til tross for Brodtkorbs glimtvise fyord, får man blant annet høre utgåtte uttrykk som magistergrad istedenfor master. Og der venninnene fint kunne brukt helt enkle, hverdagslige ord til å beskrive noe, kan det virke som om de benytter seg av hele synonymordboken. Pretensiøst? Kanskje. Men kanskje representerer de egentlig bare en type kvinne som burde vært målestokken for den nye generasjonen med feminister.
Noen ganger kan virke og liv smelte inn i hverandre og bli til én singulær organisme. For de to kulturformidlerene har veldig mye av det de gjør endt opp med å få en tilknytning til podkasten. Mens Bouhlou borer nesen sin ned i bøker, ser Brodtkorb mest på film. Ukentlig søker de ny intellektuell stimuli, og har derfor alltid ferske idéer å bringe på banen ved neste studiotreff. Dette er ikke bare et fruktbart vennskap og samarbeid. De bærer fruktene videre til andre lyttere der ute, som plutselig kommer over podkasten og som kan begynne å tenke at også de burde fordypet seg mer i de åndelige materiene.
Det som appellerer med podkasten deres er at dere drøfter synspunkter rundt kulturliv og dannelse på en folkelig måte, slik at dere dermed når ut til mange. Er det et mål for dere, å spre dannelse?
Brodtkorb nikker bekreftende, men innrømmer at akkurat det å nå ut til folket er en liten nøtt man må knekke i dagens podkastverden.
— Det er jo en utfordring. Hvordan snakke om kultur som er engasjerende, og som kan overleve i et kommersielt marked. Kultur blir jo bare marginalisert hele tiden. Det er ikke sexy nok.
Hun fortsetter med å poengtere hvor smertelig få lesere kulturanmeldelser får i dag, og at dette viser til en mulig mangel i menneskers bevissthet.
— Vårt prosjekt er å prøve å snakke om kultur på en måte som gjør det relevant, gøy og interessant for de aller fleste.
Videre avslører hun at de ikke har fått noe som helst form for hjelp til å starte opp prosjektet sitt. Et personlig driv hos dem begge ble den eneste motoren. Veien fremover har tidvis føltes som en traurig oppoverbakke, men nå står de med et lyttertall på mange tusen i uken, og smiler litt bredere enn da idéen først ble dannet.
– Vi hadde null selvtillitt i begynnelsen
Men hvordan ble egentlig idéen formert?
De forteller om åresvis med kollegialt samvær innenfor journalistikk og formidling. I tillegg har de vært gode venner fra begynnelsen av.
– Jeg tenker at med sånne vennskap som det vi har hatt, vil felles interesser innenfor kultur lett springe ut av hverdagslige samtaler, slår Brodtkorb fast, og fremlegger reisens begynnelse som en gradvis prosess der spørsmål om å arbeide med noe substansielt sammen vokste frem i begges bevissthet.
– Da vi bare var venner som skulle møtes, følte jeg alltid at jeg måtte være litt skjerpet og komme med noe interessant som jeg kunne tillføre samtalen, innrømmer Bouhlou, og tilføyer:
– Relasjonen stilte på en måte litt krav til oss.
Samtidig var de begge enige i at de savnet noe i den offentlige samtalen om kultur.
– Vi hadde null selvtillitt i begynnelsen, bekjenner Brodtkorb, og begynner å fortelle om de aller første opptaksprøvene, der kjemien dem imellom opplevdes som noe stakkato. Der andre kvinneduoer i podcaster kunne virke mer intuitive – som en naturlig fortsettelse av en samtale på pikerommet – fremsto Brodtkorb og Bouhlou som stive og nøkterne i de første meningsutvekslingene som ble tatt opp.
– Da vi først hørte oss selv, var vi ikke overbevist om at her var det gull, poengterer Brodtkorb, og fortsetter:
– Gullet har vokst frem via prøving og feiling, og med et analytisk blikk på oss selv. Der er jeg ganske stolt over hva vi har fått til, konkluderer hun.
– Det handler sikkert om at utgangspunktet vårt har vært at vi tidligere har jobbet mest med tekst, forklarer Bouhlou.
– Ja. De podkastene som har startet på bakgrunn av at to kvinner har snakket privat, for så til slutt å komme frem til at de er altfor morsomme til at de ikke har et publikum – det er ikke oss! bryter Brodtkorb ut, leende.
Dionysos og Apollon
Brodtkorb forteller om at flere av lytterne synes podkasten er morsom fordi vertinnene er så forskjellige. Brodtkorb har sine akademiske røtter innenfor humaniora, mens Bouhlou har gått handelshøyskolen og skriver portrettintervjuer for Dagens Næringsliv. Som psykologiske typer er de som natt og dag. Brodtkorb er den lyse, sterke, utadvendte energien, mens Bouhlou glimrer i sitt mørke, innadvendte og edruelige hjørne. Sammen utgjør de en uslåelig duo, der Dyonysos møter Apollon i en kløktig dans.
– Vi er gode på den måten at vi ikke er interessert i de samme tingene. Dermed kan vi hente fra hverandres ryggsekker, poengterer Brodtkorb.
– Vi kan suge fra hverandres bryst, legger Bouhlou snertent til.
Kanskje det blir mer søkelys på selve innholdet, med tanke på at dere ikke startet podcast på bakgrunn av personlighetene deres, men fordi dere hadde så mye å formidle?
Brodtkorb trekker stort på smilebåndet, og kan bekrefte at det er akkurat dette som har vært målet med prosjektet. Det er materiet som skal tale høyest. Bouhlou sier seg enig.
– Det å gå inn i hodet på karakterer i bøker eller teaterstykker for eksempel, skaper en bredere forståelse og empati for visse handlingsmønstre, poengterer Bouhlou.
Selv leker hun med idéen om å strekke kulturanskuelsen lenger. Bouhlou blir nemlig temmelig engasjert i sin respons på spørsmål om de begge kunne vært interessert i å arrangere fysiske salonger – i tråd med Lady Montagus og hennes blåstrømpevenninner på slutten av syttenhundretallet. Da ser hun for seg at én kommer med et dikt, hvis betydningen diskuteres i etterkant av fremføringen – akkompagnert med middag og musikalske innslag. Brodtkorb er med på idéen, men mener at en slik aften krever en grundig kuratering, sett at dagens kulturperson ikke er vant til den type tilstelninger. Ett sted må man likevel starte, konkluderes det med til slutt. Opplysningstiden vokste riktignok frem på ganske tørr og kald jord.
Hvem er kulturkvinnen?
Samtalen beveger seg uanstrengt fra det ene til det andre, men alle temaene danser piruetter på en stødig, kulturell grunn. Ikke ulikt episodene man får servert i podkasten. Duoen begynner å drømme seg bort i personlige erfaringer med tilfeldige kulturinnslag som rørte dem dypt. Bouhlou deler om en venn som pleier å invitere til årlig fest, der han alltid fremfører noe musikalsk som skal sette en begynnende stemning som varer ut kvelden.
Brodtkorb mimrer tilbake til et resturantbesøk der en av servitørene brått satt seg ned ved et flygel, spilte og sang til hun satt der med hjertet i halsen. I dag innrømmer hun at det er vanskelig å gå på skoleavslutningene til barna sine, fordi noe så enkelt – men også sjarmerende – som innøvde danser kan skape fortgang i tårekanalene. Til slutt blir vi alle enige om at inderlighet og sårhet burde få mer plass i Kultur-Norge. Altfor mange i dag er redde for at noe ømt skal oppleves som kleint og rart, bare fordi det nære kan vekke konfronterende følelser.
Og apropos Kultur-Norge: «Hvem er kulturkvinnen?» lurte Brodtkorb og Bouhlou på i en episode forleden. De klarte ikke helt å lande på det i studio, men idet jeg forlater kafélokalene, sier adjø til mine intervjuobjekter og pønsker deretter på om jeg skal se teater eller film den kvelden, skjønner jeg det. Kulturkvinnen, eller rettere sagt kulturkvinnene har jeg allerede fått æren av å treffe.
Kulturkvinnen eier intet piano. Men hun velger aktivt hver dag å innta kulturelt innhold for å bygge på sin egen dannelsesreise. En reise hun har valgt helt selv, med eget farttøy, og i selskap med en like søkende forbundsfelle. I åndelig dialog med henne og omverden, mater hun sjelen sin med verker av forskjellig kaliber, slik at innsikten om menneskeheten kan vokse seg større, og derav tilføre livet mening.
Kulturkvinnen finnes forløpig foran en mikrofon i et lydtett studio. Men forhåpentlig vil hun forplante seg i tiden som kommer, og dukke opp hos tilfeldige fotgjengere med ørepropper.
